småbarn, begynnelsen på slutten for forholdet?

[Anonym bruker]

Jeg føler at for hver dag som går glir vi lenger og lenger i fra hverandre.

 

Vi har en sønn på 9 mnd og har vært samboere i nesten 8 år. Etter fødselen ble det vanskelig å få i gang sexlivet. Det var når vi begynte å snakke om dette at ting virkelig begynte å gå i nedoverbakke. Han begynte å ytre om at sexlivet vårt hadde sakrantet lenge før vi bestemte oss for å få barn. Dette gjorde det ikke akorat lettere å komme i gang igjen heller, jeg sliter fortsatt med dårligsamvitighet, har funet på flere ting for å vise han at jeg fortsatt har lyst men at jeg er litt treg i starten.

 

Etter noen uker nå har jeg funnet ut at det er ikke sexen som er problemet slik han vil ha det til. Det virker rett og slett ikke som han elsker meg lenger eller bryr seg i det hele tatt. Det er som jeg fryktet, det er lett for han å skylle på sex, mangel på sex.

 

Han selv har ikke vist noe tengt til ¨å jobbe med saken. Det er som han venter at jeg skal fikse det.

 

Et problem er jo selvsakt at poden vår fortsatt sover på soverommet vårt, og han har innrømmet at han merklig nok har vært sjalu på knøttet, men dette bør han kunne heve seg over, et forhold kan da ikke bare handle om sex.

 

Nå snakker vi mindre og mindre sammen, selv om vi hver eneste gang vi snakker om ting konkluderer med at vi må snakke mer sammen om ting. Alt mulig.

 

Hadde jeg ant at å få barn hadde så store konsekvenser for foholdet at det er på randen til å bli over, hadde jeg aldri satt et barn til livet. Kanskje vi ikke var så perfekte for hverandre som jeg trodde.

[Anonym bruker]

Heisann

Jeg har det mye likt som deg...

Bortsett fra at vi bare har vært sammen i 3 år da,

Jeg ble gravid og vi tok en felles avgjørelse om å beholde, fikk en gutt okt.04.

Siden han kom til verden for 17 mnd siden har sambo badet han kanskje 3 ganger...lagt han for natten kanskje 4 ganger..gått tur med han i vognen kanskje 3 ganger..så du kjønner jeg er litt som en alenemor uten å riktig være det. Hadde trodd at felles avgjørelse gav felles ansvar men nei der tok jeg feil gitt.

Tror det at det viktigste av alt er å prate sammen for å bevare kjæresteforholdet, ang sexlyst så har ikke jeg hatt det siden før jeg ble gravid, må komme av den travle hverdagen min lille skatten. Men også her er det viktig å prate sammen og sette ord å det.

Vi også prater lite sammen i hverdagen, men er helt enig i at dette er noe som må endres. Kan ikke du prøve å bryte den trenden?

Vi har bestilt time hos familierådgive ..tror det kan være en måte å løse opphopede floker på..kommunikasjon er viktig og det er lett og glemme det.

Livetblir jo aldri som det var før vi fikk barn og enten kan vi løse ting sammen ellers så får det bli hver for oss, klart jeg foretrekker det første med ikke for enhver pris.

Jeg har forresten to gutter på 14 år ra tidligere forhold og det er masse å løse der også. Nei livet kaster mot oss..ikke til å komme utenom.

Men vi er vår egen lykke smed sies det. Om å gjøre å være lykkelig mener nå jeg...livet er for kort til noe annet.

Vet ikke om det hjalp deg noe det jeg har skrevet men det var godt å få det ned :-)

 

Lykke til videre med ditt forhold

 

mvh

[Far til tre]

Det er ikke så lett å si noe veldig klokt om dette, men noen tanker vil jeg i hvert fall bidra med. Noen forhold er trøblete i utgangspunktet. Kommer et barn inn i bildet, blir det neppe noe bedre av den grunn. Men la oss håpe at dere i utgangspunktet hadde det bra. Når er det det oppstår kriser i et forhold? Det skjer gjerne i fobindelse med store forandringer. Flytting. Bytte av jobb. Økonomiske forhold, kanskje sykdom, den typen ting. Et barn er kanskje den største forandring man kan få i tilværelsen. Når man får barn, oppstår det for veldig mange en slags unntakstilstand. Man er ikke herre over egen tid lenger, kvinnen er ikke herre (frue?) over sin egen kropp engang. En del kvinner blir deprimert, og det blir kanskje noen menn også.

Poenget mitt er at det er vanskelig å avsi noen endelig dom over noe i den situasjonen dere er i. Som du sier, ungen er ikke ute av soverommet deres engang!

Sex står ikke veldig høyt på agendaen for mange småbarnsforeldre. Vi fikk nummer tre for to måneder siden. Og selv om det kanskje bygger seg opp et visst trøkk i buksa etter hvert, står en god natts søvn vel så høyt på akkurat min ønskeliste.

At han ikke gjør mye verken i huset eller med barnet, er ikke bra. Men er det noe nytt? Har han alltid vært sånn, er det ikke så overraskende at han er sånn nå også. Da håper jeg han har mange gode egenskaper sånn for øvrig, for ellers tror jeg du har en del sorger i vente. Men det er jo en uvant situasjon for ham også. Det er synd at han tilsynelatende er lite interessert i barnet, men det kan også ha med usikkerhet å gjøre. Mange mødre er for kritiske til menns tross alt ærlig mente forsøk på å gjøre sitt beste. Selv føler jeg meg mye mer usikker i forhold til han på 2 måneder enn i forhold til 3-åringen og 6-åringen vår. Han må få litt tid på seg. Kanskje er konklusjonen at han ikke passer så veldig bra til å være far, men det kan du i hvert fall ikke vite før normaliteten igjen begynner å senke seg over familien. Den vil nok gjøre det, men det er et annet liv dere har begynt på nå. Konklusjonen er at et barn er slutten på forholdet slik dere har kjent det. Men det kan jo også være begynnelsen på et nytt og mer givende forhold. Dere deler tross alt det vakreste i verden: barnet deres.

[Tildemana]

Jeg har følt litt av det du snakker om. At småbarn er en trussel fo kjøresteforholdet osv. Det er sååmye nytt som byr seg når man får barn.

Men min erfaring er at det er en overgang.

Jeg tror ikke menn føler ansvaret for stell og sånne ting med barnet så sterkt som vi kvinner gjør. Og jeg tror ikke det er et must at de gjør så og så mye osv. Jeg reagerer ikke noe på når noen sier at "han har trillet tur bare 3 ggr" eller noe sånt. Det er annerledes for dem. De burde absolutt bidra og være med litt. Men det er et sterkere innstinkt hos kvinner tro jeg. Menn kan virke litt late, at noen på gi dem et spark for at de skal få ut fingeren. Det kan jo virke som de ikke bryr seg. Men det kan barer rett og slett bety at de er litt treige og late. Det er lett for en kvinne og forbinde det med en kjærlighetsskala.

 

Vel, det er ikke alltid andre mennesker oppfører seg akuurat sånn vi skulle ønske.

Nå har jeg og min mann 4 barn, og en til på vei. Jeg synes vi har fått dreisen på ting ¨nå.

 

Ingen tvil om at småbarnsperioden byr på store utfordringer. Jeg mener det dreier seg mye om innstilling. Er man innstillt på forandringer? Er man innstillt på å måtte jobbe, være forvirret, være trøtt. Innstillt på å ik egi opp. Innstillt på å holde sammen.

 

Vi har alltid hatt den innstillingen. Og jammen har vi ikke fått det til også . Kommet gjennom tøffe tider, flere ganger. ( gift i 9 år til sommeren).

 

Håper han er innstillt på å hjelpe til med å få forholdet på rett kjøl.

 

 

[Anonym bruker]

Sett av tid til en ferie/utflukt kun dere to sammen.

Gjør ting sammen av ikke seksuell art, og la sex snakk vente.

Desto mer dere prater om at det er et problem, desto vanskeligere er det å bedre det. Ikke vær negativ, selv om han kan virke slik av og til.

 

Sett barneansvaret mer på han. Få han til å ta stell, mens du må gjøre noe annet "viktig". Deretter ros han. Gi han den følelsen av at han kan dette, og er en flink og ansvarsfull far. Dette kan gi han følelsen av å bidra mere i pappa-rollen..

 

Lykke til.

 

[Anonym bruker]

Dette er et svar til Nala78....ta ikke alle under en kam, for gjør du det, kan DU komme hit så skal jeg gi deg ett spark bak....en å komme med en påstand om at ikke fedre føler ansvar for stell og sånt....makan til fjas...ble noe jævli provosert av det svaret ditt og har du bare slike påstander å komme med så bare gi f... å skrive....gjør det meste i huset, både med barna, matlaging stelling av hus, har full jobb...og jeg klager ikke...jeg koser meg...så å komme med sånne påstander sårer. tenk deg om når du rakker ned på menn, vi er her vi også...

 

[aroma]

Du er antagelig en "super pappa" du da. Men jeg er igrunnen enig med henne du blir provosert av. Hun rakker da ikke ned på menn her, gjør hun? Det er vel mer sannhet i dette enn du er klar over. Hvis ikke du er "helt uten om det vanlige"

[Anonym bruker]

Er vel ingen superpappa bare for jeg liker å stelle hjemme, men klart noen, og jeg sier noen kan trenge ett spark bak, men alle de jeg kjenner med untak av en så hjelper alle til i hjemmet. Og klaging fra damene er ikke ett tema, men dette er vel ett tema vi kan vi kan sammenligne med ræva, den er delt...noen duller med gubben så lenge att han tar det for gitt at dama ordner huset, og noen hjelper gladelig til med alt.