ANg kontakt utenom samvær-- (Samme som på 'aleneforeldre')

[Anonym bruker]

Jeg lurer på en ting - min mann har 2 barn fra før som er her annenhver helg og en dag i uka. Men så er det jo sånn at han gjerne vil følge opp ungene ellers i uka også, høre hvordan de har det. Så ca 1 gang i uka ringer han for å snakke med ungene.

 

Moren deres gir aldri noen informasjon om noe som helst. Han må hale opplysninger om ungene ut av henne.

 

Hvordan er det hos dere? Er det virkelig sånn at et par samtaler i uka ikke er akseptabelt? (En samtale med ungene og en med moren etter leggetid) Og hvordan er det med deling av informasjon ang barna?

 

Håper noen kan svare! =)

 

 

[ana baroma]

Min mann har et barn, men han får info om ungen hele tiden:-) Det var litt trått i begynnelsen, men mamman måtte bare finne ut av tingen først, så ble det myyyye bedre. De snakker nesten daglig (bor nært), og når jr begynner på skolen skal de begge delta på møter osv der, sånn som de gjør i barnehagen.

 

barnehagen har ikke vært like flink, som da de var bekymret for jr da jeg kom inn i bildet. Klart gutten fikk en reaksjon på det, men det har allikevel gått over all forventning. Men da tok de det opp med kun mor, som igjen sa det på sin måte til pappan (blåste det vel ditt vel mye opp). Men det er egentlig en bagatell. Men hun har jo sine fikse ideer som de fleste mødre sikkert har... så alt i alt er vi godt fornøyde med samarbeidet...

 

Jeg vil jo synes det er bedre med en engasjert far enn en far som gir mer og mindre blaffen, og her er det de voksne som må finne ut av hvordan DE vil ha det for at ungene skal ha det best mulig. Far og jeg greier for eks fint å gi jr den omsorgen han trenger om han er syk, men klart mamman er bekymret og ringer, eller vi ringer henne. Sånn er det jo andre veien også, vi vet om han er dårlig sånn stort sett.

 

Jeg ville vel spurt mamman om klare rutiner på det om dere sliter litt kanskje?

[Anonym bruker]

Her er han god nok til det hun kaller barnevakt, titt og ofte utenfor samvær, som hun ikke vil øke opp til fast ordning pga bidrag etc. fordi om det nok burde være redusert allerede. men hun vil ikke det for det er hennes barn. han får ikke informasjon, veldig lite. han må spørre å grave.

[Gjest]

Min kjære får kun ringe barna sine 1 gang i løpet av 14 dager. Den helgen han ikke har dem. Om han ringer mer, så sier hun bare at det er ikke nødvendig.

 

Har får innimellom ikke ringe på STORE dager som 17. mai, bursdager, jul osv heller..

 

Han får ingen som helst form for info. Han får tilsendt medisin, men får ikke vite hvorfor barna tar de. For det er hun som har ansvaret for barna,sier hun, og da behøver han bare gjøre som hun sier.

 

Innimellom klager hun litt på at far ikke ringer nok, og da ringer han oftere. Men det syns hun fort blir masete, så da får han klager igjen, og må ringe sjeldnere....

 

All info vi får, må han ringe til de ulike instansene å få.

 

Men nå har vi på en måte vendt oss til det. Og det var en liten periode i fjor vår at hun ga oss noe info. Dette viste seg å være feil, ¨så det er like greit at han ringer rundt selv.

 

Sånn er det her.....

[Gjest]

Min mann har gitt opp på det punktet. I alle de årene som har gått har han prøvd, men det blir bare bråk. Nå har den eldste fått seg mobil så det blir noen få sms, men jul, ferier, de helger de ikke er her o.l. da snakker han sjeldent med dem. Han fikk være med på møter o.l. før, men nå er det slutt på det også... Han holder seg unna nå fordi hun laget et baluba foran ungene når han ville ta mer del i hverdagen, det vil vi skåne ungene for. Vet ikke hva hun vil oppnå, men en del av dette startet i en periode da den eldste gjerne ville fytte til oss. Da tok hun helt av og ville holde ungene mest mulig unna her. Hennes valg det...

 

[Anonym bruker]

Slik er det hos oss også. Jeg blir sprø av det hele. Hun enten ringer eller sender barna. Så kommer han med bedende øyne og sier pliiiiiis. Så sier jeg ja. Så gjør vi det barna vil, og ting som er viktig for meg må vike. For hans barn skal ikke gjøre ting de ikke liker. Eller så gjør jeg mine ting alene, mens han er med barna.

Jeg har begynt å planlegge ting, som de rett og slett ikke kan være med på. Voksne ting, eller ting med å reise bort der det rett og slett ikke er plass til dem. Har booket opp helger i lang tid frem over.

Hadde det vært greit at de tilpasset seg oss litt mer, og ikke alt på deres premisser hadde det vært mye greier å ha dem her.

Selvsagt hans ansvar og ikke barnas, men han makter ikke balanse gangen, mellom sin nye familie og sin gamle. Han jobber ikke for enhet, siden alt er på deres premisser, så nå har jeg gitt opp. En skulle jo tro at det først og fremst er i hans interesse å få det til, og jeg kan ikke lenger gå å dytte på voksne mennesker som ikke vil.

[Anonym bruker]

skulle selvsagt under samvær aldri som planlagt tråden, og ikke her

[Anonym bruker]

Her er det stikk motsatt!

 

Jeg er den biologiske moren.. og i fem år har jeg forsøkt å få far til å engasjere seg i barnet vårt. Men den gang ei. I mange år har jeg følt at barnet mitt er en pakke som blir overlevert i døren. Min eks og hans samboer hilser ikke på meg når de kommer, sie rikke hei, og sier ikke hade. Og da jeg spurte for flere år siden om hva de hadde gjort sammen i helgen fikk jeg beskjed om at det hadde ikke jeg noe med. Jeg har ikke noe med DEN familien å gjøre, ei da heller min sønn når han er hos pappa?????? Er det mulig? Nå skal det sies at min eks ikke er av de skarpeste knivene i skuffen.. noe som har blitt bevist igjen og igjen... (blir så irritert at jeg skrive rmeg helt bort her.. )

 

Men nei... faren har i løpet av seks år bare ringt sønnen sin en sjelden gang. Jeg skulle gjerne ha drøftet sake rog ting med han. Ha en åpen dialog.. men han er desverre ikke voksen nok... selv om han er 33 år.

 

Dere får stå på. Håper mor etter hvert er villig til å samarbeide mer ette rhvert. Det er jo barnet det dreier seg om...