Om å dele permisjonen likt

[Anonym bruker]

Et lite hjertsukk....

 

Da jeg var hjemme sist var det jeg som overtalte far til å ta mer enn de obligatoriske fire ukene. Tilsammen hadde han vel ni el ti. Men jeg må si jeg syntes det var tøft å gå tilbake til jobb, jeg har ikke betalt ammefri og uansett var jeg fremdeles ganske sliten. Å skulle ha delt 50-50 ville vært pyton, da hun var seks måneder hadde hun jo ikke sluttet helt med nattamming ennå, og hun hadde akkurat lært seg til å sove ordentlig om dagen etter en slitsom første periode med kolikk og dårlig sovemønster som resultat.

 

Jeg har all respekt for dere som velger å dele permisjonen, men mener faktisk at mor må ha siste ord. Veldig mange av de som deler mye er studenter eller har jobber som er veldig fleksible. Jeg synes dere godt kunne ha større forståelse for at det ikke er like greit for alle å gå tidlig tilbake til jobben. Jeg ønsker ikke å stemple de som lengter tilbake til jobben som dårlige mødre, jeg synes bare at det må være opp til den enkelte mor å gjøre det som hun mener føles best. Å tvinge mødre tilbake til jobb etter et halvt år tror jeg il være et stort tilbakesteg for likestillingen. Det er faktsik mor som går gravid, som føder og som ammer. Derfor synes jeg faktisk ikke det er riktig å si at permisjonen tilhører begge foreldrene i lik grad. Jeg synes heller samfunnet bør rose mor for den innsatsen hun gjør. Nå for tiden er det en større tendens til at man ignorerer det biologiske fordi det er så viktig at far får bedre kontakt med barnet. Jobben skal helst ikke merke at kvinnen er gravid, fordi "graviditet er ingen sykdom", nei, men det er veldig slitsomt likevel. Merkelig likestilling at man skal slite seg ut på jobb mens man gjør noe man er skapt til. Mange (bl. a Gerd Liv Valla og div mannlige SV-politikere) uttaler jo også nå at ammingen er i veien for likestillingen. De mener altså at det at far for større del av permisjonen er viktigere enn å amme barnet etter seks måneder (når det ofte kun spiser et par smakspørver om dagen). Ellers er det jo "bare å pumpe seg". Jeg brukte en dag på å pumpe ut en halv flaske som ungen deretter nektet å spise, så det å sitte med pumpe på kontoret (på do da, eller i åpent kontorlandskap?) hadde ikke vært noen suksess.

 

Selv om mange feminister sikkert mener det motsatte er jeg veldig for likestilling. Men barnet skal leve i mange år, og mesteparten av det første året tror jeg faktisk mor er viktigst, samtidig som jeg også er så umoderne at jeg tror de fleste mødre trenger mer enn et halvt år med barnet sitt. Jeg kjøper ikke teorien om at dersom bare permisjonen deles likt mellom mor og far så vil samfunnet bli likestilt. Tror det er en politisk motesak basert på at "nå må jammen mor gi fra seg litt også". Håper en gang at mødre som går tilbake til jobb tidlig og mødre som velger å være lebge hjemme kan slutte å se ned på hverandre, Det bunner vel uansett i usikkerhet på eget valg.

[lulan]

Hei!

 

Jeg er enig med de i at hensynet til mor bør veie tungt når man bestemmer hvor mye av permisjonen far skal ha, men mener samtidig at ordningen slik den er i dag er for dårlig - både for mor og far.

 

Da vi fikk vårt første barn var jeg hjemme i sju måneder, så overtok mannen min i heimen. Jeg jobber i det offentlige, så jeg hadde to timer ammefri hver dag. Når jeg kuttet arbeidsdagen en time i begge ender, var det ikke noe problem å fortsette med ammingen. Lillegutt fikk to flasker med erstatning i løpet av de timene jeg var borte. Jeg mener at både jeg, mannen min og barnet vårt tjente på dette. Selv hadde jeg begynt å bli lei av å være hjemme hele dagen. Var veldig motivert for å komme meg tilbake på jobb. Skjønner selvfølgelig at de korte dagene gjorde det enkelt fot meg. Ser at det nok hadde vært noe annerledes dersom jeg ikke hadde hatt denne muligheten. Pappaen sier at det var fantastisk for han å få slippe til på egenhånd. Det var fint å tilbringe masse tid sammen med barnet vårt slik at de kunne bli ordentlig kjent, ikke bare noen timer etter jobb hver dag. Han sier også at det var fint å gjøre ting på sin egen måte, uten at jeg var ekspert og blandet meg inn. Vi opplever i dag at gutten vår har fått et helt spesielt forhold til pappaen sin. Det er lett å se at de har et sterkt bånd, som han også har til mammaen sin.Han foretrekker ikke en forelder framfor en annen.

 

At mor er viktigere for barnet enn far, skurrer i mine ører. Selvfølgelig kan ikke pappaene amme, men omsorg er mye mer enn bare amming. Pappaer er etter mitt syn akkurat like gode omsorgspersoner som mammaer. At praksisen i det norske rettsystemet er at mor kan bli tilkjent omsorgsretten i kraft av å være mor, er etter min mening riv ruskende galt. Det finnes faktisk "dårlige" mødre, like mye som det finnes fantastiske fedre. Kan ikke forestille meg hvordan det føles å ikke få ha daglig samvær med barnet mitt fordi en dommer mener at mor og barn fra naturens side har sterkere bånd enn far og barn. I

 

Jeg er enig med den sittende regjeringa i at pappaene bør få større del av permisjonen. Kanskje ikke så mye som halvparten, men definitivt mer enn de fire ukene de har i dag. Jeg mener også at det er viktig å jobbe for å oppfordre mennene til å faktisk ta ut permisjonen sin og være hjemme med barnet. Mange dropper det, eller drar på familieferie i disse ukene. Jeg tror at menn og kvinner ikke vil bli likestilte før vi deler mer på omsorgen for barn. For det første er det i dag bare kvinner som oppfattes som lite attraktive i arbeidslivet fordi arbeidsgiverne vet at vi blir borte et helt år. Deler vi mer av fraværet med mennene våre, vil vi i mindre grad oppleve å bli forbigått. her i huset fikk vi oss en god latter da mannen min mistet sjansen til en ny stilling fordi han var hjemme i permisjon. Tenk på hvor mange kvinner som har opplevd det!

 

For meg handlet det ikke om å gi fra meg litt av permisjonen. Jeg har aldri sett på den som "min". Permisjonen er i mine øyne en ordning vi har for å frikjøpe en av foreldrene til å ta seg av barnet det første leveåret.Er bare lykkelig for at jeg møtte en mann som var villig til å ta sin del. For det er det dessverre ikke alle som vil. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå heller, med tanke på alt som er sagt og skrevet om båndene mellom mor og barn?

 

Jeg ser ikke ned på de kvinnene som velger å ta hele permisjonen, men jeg håper at de som gjør det oppfordrer pappaene til å ta sin del også.

 

 

 

[my71]

Jeg er enig med mange av synspunktene til hovedinnlegger her.

 

Min samboer skal være hjemme 3 mnd alene med barnet + 2 uker etter fødsel + 5 uker ferie sammen med meg og barnet. Jeg må si at jeg gruer meg litt til å skulle dra tilbake på jobb når barnet kanskje bare er 8 mnd (selv om det er tøft økonomisk har vi valgt 53 uker hjemme med 80% lønn). Håper at jeg da er ferdig med ammingen iallefall på natten. Om å dele likt ville for meg blitt galt.

 

Jeg mener at det er viktig at far skal få tid alene sammen med barnet. Ser dette som fordelaktig for alle parter. Samtidig mener jeg at mor bør kunne velge mer av permisjonen ganske enkelt fordi det er hun som av biologiske grunner går gravid, føder og får den første tilknytningen til barnet.

 

 

[Sjokolademonster]

Hei

 

Syns dette var en fin tråd! Alle argumenetene er bra jo!

 

Vi deler likt, og jeg er student. Jeg er kjempeglad for at vi har den muligheten. Vi er begge fornøyd med løsningen og det blir heller ingen forandring økonomisk.

 

Jeg mener at far og barn bør få muligheten til å være mye sammen den første tiden. Så klart skal mamma få tid til å komme seg etter graviditet og fødsel, og det er sikkert individuellt hvor lang tid dette tar.

Men er veldig glad for at min kjære fikk 4 uker betalt permisjon i førbindelse med fødsel. Er jo sliten han også etter graviditeten... ( Full jobb, hund og husarbeid, pluss en litt mer krevende madam). Syns det er rart at ikke dette er obligatorisk jeg.. Tenk å gå på jobb når du har en nyfødt liten baby hjemme da... Gråter nesten ved tanken!!! Pappa vil også bli kjent med den lille vel... Burde ikke være økonomi som avgjør det...

[Tredje bolla i magen :)]

Jeg er veldig enig med hovedinnlegger. Jeg føler det på akkurat samme måte. Hadde ikke klart å begynne å jobbe fullt etter 6 mnd med nattamming flere ganger om natten. Når lillingen var 6 mnd begynte vi endelig å få litt bedre rutine på soving både på dagen og på natta, og endelig kunne jeg begynn å slappe litt av. Ser på det som rett og slett urettferdig dersom jeg da skulle blitt tvingt ut i arbeid og at pappan da skulle få overta når den fineste perioden begynte. Og det er ikke fordi jeg er egoistisk, men fordi jeg var utslitt.

 

Jeg begynte å jobbe fullt da lillingen var litt over 8 mnd. Syntes det var tøft men hadde ikke noe valg fordi jeg da endelig fikk meg jobb. Var nyutdannet så jeg måtte bare takke ja. Det gikk for såvidt greit å begynne å jobbe men jeg hadde blant annet ikke råd til å ta ammefri fra jobb, så ammingen ble det raskt slutt på. I tillegg hadde vi ikke råd til å ta mer enn 10 mnd permisjon så lillingen var bare 9 mnd når han begynte fullt i barnehagen. Det var det jeg syntes var tøffest. Å ha den lille gutten vår som ikke kunne krype skikkelig enda en gang, i barnehagen fra halv åtte til halv fem hver dag. Det var ikke noe moro.

 

Heldigvis ble jeg fast ansatt og nå har vi kunnet velge 12 mnd med 80% lønn. Pappan skal ikke ha mer enn 5 uker denne gangen heller.

Jeg mener at det blir helt feil å skulle påtvinge en lik deling av permisjonen fordi det tross alt er oss mammaene som har den største påkjenningen og trenger mest tid på å komme oss etter en fødsel. Får man en rolig unge som sover godt om natten så er det selvfølgelig enklere enn hvis man må opp og amme flere ganger om natten. Så dette mener jeg er så individuelt at det ikke går ann å sette en "regel" for det som skal gjelde likt for alle. Pappaene må gjerne få større del av permisjonstiden, men å påtvinge å dele likt, nei det synes jeg er horribelt. Jeg mener i alle fall at mødrene må kunne få 8 mnd av permisjonstiden, og kanskje større rett til betalt ammefri, slik at overgangen til jobb går litt mer gradvis.

[langevipper]

Jeg er enig med alle her og mener det fins rett og slett ingen fasit på dette. Hver familie kommer uansett frem til en løsning som fungerer for dem. Jeg skulle ønske jeg kunne hatt permisjon i mer enn 3-4 måneder, men det har vi ikke råd til fordi jeg må fortsette å studere. Å vente med å studere videre til neste år vil bare utsette kjøp av større leilighet. Men jeg skal heldigvis studere hjemmefra, så jeg får alikevel mye tid med min datter. Jeg er bare kjempe glad for at min kjære er villig til å være hjemme så lenge som 7 mnd. Jeg kommer garantert til å ønske å ta mesteparten av permisjonen nesten gang (håper det blir flere ja...hehe). Men vi ordner det slik det er best for oss, og mener ikke å se ned på noen som tar hele permisjonen...jeg er misunnelig på dem som kan ta hele eller mesteparten av permisjonen selv. Det er jo en tid man aldri får tilbake, det første året der barnet lærer og utvikler seg så mye:-)

Det beste hadde jo vært om både far og mor fikk hele permisjonen sammen, hmm det hadde vært noe det:-)

 

lykke til alle sammen

[Anonym bruker]

Jeg tror det er viktig å være åpen for at det finnes ulike måter å løse det på, avhengig av livssituasjon og økonomi, og personlige ønsker.

 

Vi har valgt at jeg har 10 mnd inkl. ferie, mens han tilsammen får 6 mnd inkl. 3 mnd ulønnet permisjon, pappa-permisjon og ferie... Vi regnet litt på det, og fant ut at det var mer lønnsomt (i form av mer permisjon) å ta 100% i 43 uker og 3 mnd ulønnet enn 80% i 53 uker. Men det er kanskje litt utradisjonelt at jeg tjener mer enn far...

 

Man har rett på inntil 2 timer ammefri når man går tilbake til jobb hvis man fortsatt ammer, og nattamming er ikke noe tema etter 6 mnd hos oss uansett.

 

 

[Anonym bruker]

Hei! Dessverre har man bare rett til en times ammefri, og man får ikke lønn dersom man ikke har egen avtale med arbeidsgiver. Hadde enda alle barn sluttet med nattamming like greit :-)

[Snart-pappa... nå pappa!]

Det er så godt å høre slike innlegg! Jeg liker når noen endelig kan åpne dørene og holde et våkent øre for hva som foregår og hva som er rettferdig. 50/50 er rett om vi har en A4 familie, men den finnes ikke. Det tror jeg de fleste av oss er enige i. Min og din permisjon må vekk, det er vår! Om mor har komplikasjoner og må komme seg etter en fødsel må dette tas hensyn til, men som oftest ser jeg ikke dette som et diskusjons grunnlag, men det skal sef. legges til vekt. Men har begge parter et utgangspunkt på halv del hver og snakker om behovet ut fra dette, synes jeg vi har en riktig diskusjon. Dette vil ikke si at far har rett på 50% men at vi har en innstilling som familien vil være tjent med. Å dele er å dele likt, det er noe vi lærer barna. Om vi ikke kan gjøre det samme med individuelle hensyn så er det litt den ”gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør”. Slik det er i dag føler jeg at vi har den diskusjon ut fra at far "tar" av mors permisjon. Det blir da tyngre for en far som ønsker mer permisjon og ta dette opp. Det er vanskeligere å få forståelse for sine ønsker også.

 

Generelt, veldig fint masse av det som er skrevet her. Ser vi også på historien så har permisjonen økt enormt på 90 tallet. i 87 var permisjonen 20 uker... Liten tanke vekker når vi skal dele permisjonen!

 

Hilsen Kommende Far

 

[Snart-pappa... nå pappa!]

Må bare få sagt det, denne debatten liker jeg!! er godt å høre at det finnes mødre som skjønner viktigheten med å dele mer på permisjonen. Og ikke dekker seg bak økonomiske og biologiske faktorer. Leser at det blir trukket fram, men det blir mer begrunnet her i disse innleggene og gir åpning for at far har en mulighet til å ta et tak hjemme. Personlig tror jeg alle er mer tjent med at far får mer tid hjemme. Han får en større forståelse av å være hjemme og hva det krever å ha et barn. Han får også en bedre forståelse av hva det kreves av husarbeid hjemme. Dette er ting som det ofte krangles om, og det kan være måten å forebygge slike krangler på. Å være far i 5 ukers permisjon tror jeg ikke er så lett som flere uker. De 5 første ukene bir fort en tivennings fase for både far og barn, så er det slutt. Er litt godt å få tilvenningen å føle på rutine deretter. Jeg føler også at det er riktig at far er alene med ungen i denne tiden, slik at han kan gjøre det på sin måte. Bevise at dette også går, istede for å ha en mor som sier hele tiden at sån er best, sån må du gjøre, ikke sån, hører du... barnet vil ha mat, barnet må på do... o.s.v. Er ikke noe gøy å bli kommandert, er mer lære rikt å finne ut av det selv og føle at det er noe jeg lærte med og ikke noe noen andre fortalte meg.

[Selma62]

Hmm - vet ikke om jeg tør å skrive dette, men jeg er så hjertens enig i hovedinnlegger. Jeg føler at vi kvinner blir fratatt de egenskaper som er med på å gjøre oss til kvinner. Vi skal være som menn og menn skal være som kvinner. Det er ikke likestilling. Det som er likestilling er å gi mulighet til å ikke være låst i bilde, og at alle har lik verdi - vi er alle forskjellige. Det finnes fantastiske gode omsorgspersoner blant menn og håpløse 'mammaer'.

 

Men, og det er det som er viktig er at tross alt er det oss kvinner som blir blanke i øynene når vi ser spebarn, og kjenner hormonene herje. Jeg er så lei av at det vi kvinner er spesielt gode til, nemlig omsorg, ikke skal bli sett eller verdsatt som en egenskap hos oss. Mennene har sine egenskaper og er mann, hva gjør oss til kvinner?

 

Og selvom det finnes fantastiske omsorgspersoner blant menn, og takk for det, og de må få 'slippe til', så kom ikke her og si at det er likt fordelt.

 

Det hadde vært gøy å sett statistikk på hvor mange garasjer eller andre prosjekter som blir realisert under pappapermisjonen, eller hvor mange som tar 'livets ferie' med en måned i asia eller noe. Det er ikke slik man lærer om hverdagens utfordringer.

 

Men mitt hovedpoeng her er ikke om permisjonen til pappa bør være lengre (på bekostning av kvinnen) men generelt det at man ikke ser kvinnen lengre for de fantastiske egneskapene hun har. Hun kan 'byttes' ut med en mann, men så enkelt er det ikke for det store flertall. (og her må jeg vel nok en gang presisere at ja, det finnes mange menn også, men jeg snakker generelt).

 

Helt uavhengig av amming, mener jeg at kvinnen er laget for denne jobben med små barn, bare se på resten av verden og historien. Og se å gi oss anerkjennelse for den jobben vi gjør og de fine egenskapene vi har. Gi det verdi! Og se det! Politikerene idag gjør oss kjønnsløse.

 

 

[2julibarn]

Helt SUPERT innlegg!!! Meget godt skrevet og jeg er helt enig med deg!

 

Jeg var også veldig sliten etter kolikk og påfølgende dårlig søvnrytme. Dessuten ammet jeg mye, min datter hadde kumelksallergi og var totalt avhengig av min melk (som selvsagt var fri for kumelksproteiner, for jeg lot være å spise kumelksprodukter i et helt år!) Jeg la inn max innsats for å gjøre livet så godt som mulig for mitt lille barn, det var slettes ikke noe ferie å ha permisjon med våkennetter og amming flere ganger hver dag. Måtte pumpe ut melk til grøt slik at babyen kunne få kumelksfri grøt. Ja, det var tidkrevende! Men det er ingen som roser en for å legge inn en slik innsats! Alt skal være så moderne, på godt og vondt!

 

Hadde det ikke vært for ammingen så kunne far gjerne fått mere enn 5 ukers permisjon. Men så er det engang så at det er vi mødre som bærer maten med oss, og jeg føler at det er min plikt (!) å amme så lenge som mulig, helst ett år. For min egen del så skulle jeg gjerne begynt å jobbe igjen litt før, men barnets beste veier tyngst!

[Snart-pappa... nå pappa!]

Jeg skal gjerne rose deg. Jeg synes dere kvinner gjør en formidabel jobb rundt barna. Jeg vet at i enkelte tilfeller er kanskje at dere er lenger ute i permisjon den enkleste og beste løsningen for barnet. Ser jeg at min kjære har problemer med å komme tilbake på jobb grunnet hels, eller at barnets beste vil være å ha mor der for de det er komplikasjoner som mor løser enklest for familien skal hun selvfølgelig få den tinde jeg kan gi og hun trenger. Men utover dette synes jeg at vi menn også skal tas hensyn til. Så langt der er mulig med velvilje bør vi menn få være hjemme mer med ungen vår. Og jeg snakker ikke om menn som tar med ungen og stikker på en lang ferie, eller gjør ferdig garasjen el. Jeg snakker om dem som vil sette av sin fulle og hele tid til barnet og familien. Vi kan alle argumentere med ytterkantene men det kan ikke forsvare ditt leve sett. Alle er ulike, å dette skal tas hensyn til. En god far bør bli hørt og føle at han blir hørt, om vil skal ses familiens beste. Samme skal mor bli hørt. Men vi må føle litt med empatien og se den andres ønsker og ikke bare egne. Vi må se hva som er rettferd i den situasjonen vi er i og ikke andres situasjon. Og at vi menn ikke er omsorgs personer er nok feil. Det er bare mange av oss ikke får den muligheten, at vi ikke får tid til å bli ”varm i trøya”. Vi menn trenger anerkjennelse på lik linje med mor kan vel ikke komme som noe bombe. Det finns en rekke spørreundersøkelser som tilser at vi menn føler oss forbigått i disse nye baby tider. Vi føler oss overflødig, og det meste vi gjør blir galt. I slike situasjoner føler jeg mor blir for opptatt av seg selv og barnet. Og ikke familien, far og barnet, far og mor…osv. Hun vil jo barnets beste, det er jo ikke noen tvil. Men slipp far til, så får barn det godt og familien blomstrer. Far får en tilhørlighet, og slipper å føle seg forbigått. La han prøve og feile på egenhånd slik mor måtte gjøre den første tiden. Det er den første tiden for far også! Mor må vite hvor irriterende når andre mødre blander seg i demmes måte å gjøre ting på, samme er det for mannen. Vi menn har en tendens til å bare svelge dårlige følelser og ikke snakke om dem. Det er ikke uten konsekvenser og kanskje ikke riktig måte å gjøre det på, men det betyr ikke at vi ikke kan vise følelser eller gi følelser. Men vi trenger å modnes, og det tror jeg så absolutt en inkluderende mor og et barn kan gjøre. Det er jo en følelses ladet tid som kommer, og store muligheter for at far kan ta tilseg følelser og vise dem.