Gå til innhold

April: Pia81


Tre små & mammaen

Anbefalte innlegg

Ser du har skrevet så fine dikt til bursdagsbarna.. Du har ikke tilfeldigvis lyst til å kopiere de inn her? (hvis du har de lagret på dataen da..)

Kunne tenk å skrive de inn i babyalbummet til lillemann :)

 

klem fra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Klart kan eg det - Dette er langt.

Syns det er kjempe fint - eg har ikke hele, det er deler av det som mangler.

 

Det heter

JEG:

 

Hvordan skal jeg begynne?

Hva syns du?

Skal jeg begynne da verden ble til?

Eller skal jeg begynne da jeg ble født?

 

Kanskje sånn:

 

Først kom steinene.

Så kom trærne.

Så kom fiskene

og alle froskene

og en stor flokk med fugler.

Så kom alle dyra.

Og så kom oldefar på en gammel sykkel,

og bestemor og farfar bygde huset,

og pappa møtte mamma.

 

Og så kom jeg.

 

--------

 

Se på meg.

Jeg har føtter og bein.

Og mage og armer.

Og hode og hender.

Og skygge på gulvet.

Og et navn.

På toppen er det hår.

 

Hei, luft ! sier håret.

 

-----

 

Det er fem hull i hodet mitt.

Og to munner.

en blid og en sur munn.

 

Så pen du er, sier jeg til speilbildet mitt.

Det venter på meg bestandig

og smiler når jeg er glad.

 

Men når jeg gråter; tør jeg ikke se i speiliet.

For da er det en annen gutt der.

Og han kjenner jeg ikke.

 

------

 

Noen steder er jeg hard,

og noen steder er jeg bløt,

på øreflippen, for eksempel.

Og på kinnet.

Og se her:

Noen steder er eg jeg tykk også,

og noen steder er jeg tynn.

Og noen ganger fryser jeg,

og noen ganger svetter jeg.

Og noen ganger er jeg grei,

og noen ganger er jeg skikkelig bøllete.

Men mest er jeg midt i mellom.

For jeg er en vanlig gutt.

Og helt uvanlig.

For det er det bare jeg som er jeg.

 

------

 

I går snubla jeg og datt på en stein.

Det gjorde så vondt at jeg begynte å riste.

Så kom det blod ut av beinet mitt

og tårer ut av øynene mine

og en høy lyd ut av munnen min.

 

For jeg er full av alt mulig.

Av blod og tårer.

Og spytt og snørr.

Og ord og høye lyder.

Og da kan det fort renne over.

 

Nå kommer det en gjesp også.

Det kjenner jeg.

Pass deg, den smitter!

 

---------

 

Jeg kan noe som ingen andre kan.

Jeg kan være akuratt sånn som jeg er.

For jeg er jeg.

Og det er jeg verdensmester i.

 

-----

 

Jeg er nese.

Jeg er hake.

Jeg er arm og fingrer.

Jeg er hele meg.

Men jeg er ikke klærne mine.

Og ikke tyggegummien i munnen min heller.

 

Men spyttet i munnen min?

Er det meg?

Og snørret i nesa?

Er det jeg som ligger igjen i lommetørkleet?

Og håret mitt som mamma klipper av?

Er det jeg som ligger igjen på gulvet når hun er ferdig?

Og prompen?

Er prompen meg?

Og skyggen min?

Og stemmen min?

Og det jeg tenker på inni meg nå?

Er det meg?

Eller er det noen annen?m,

 

For hvor slutter jeg?

Og hvor begynner jeg?

 

------

 

Det er noen rundt meg på alle kanter.

Det er mamma og pappa.

Det er lillesøstera mi og bestevennen min.

Og bestemor og farfar.

Og de på bussen og de på veien og overalt.

Det blir en stor flokk.

Og midt i denne flokken

der står jeg.

 

-----

 

Tenk hvis jeg hadde vært en annen.

Da hadde jeg kanskje vært en jente i stedet?

Eller en liten mann med bart og hvite hende?

Eller kanskje gutten i kiosken,

han med det store håret?

Da hadde jeg lengta hjem.

 

Eller tenk hvis jeg ikke var født i det hele tatt.

Da hadde skoene mine stått under en annen trapp.

Og buksene mine hadde vært på en anne kropp.

Vi hadde ikke trengt så mye plaster i skuffen heller.

Og ingen hadde ropt på meg når vi skulle spise.

For jeg var ikke født og fantes ikke.

 

Eller kanskje jeg bare var usynlig

og stod i kroken og så på?

 

Kanskje det står noen i kroken nå?

 

-------

 

Pappa sier at han og mamma har laget meg.

 

Men hva lagde de meg av?

Av leire?

Eller av melk og sukker?

Eller av gull og sølv, kanskje litt blod?

Eller et smil?

Eller bare luft?

Kanskje jeg bodde i tåka?

 

Når jeg blir stor, skal jeg også lage en gutt.

Han skal være flink til å sparke fotball.

 

------

 

Er jeg stor?

Eller er jeg liten?

 

Pappa sier at jeg er liten.

Men jeg er mye større enn en maur,

og mye større enn en frosk.

Og mye større en lillesøstera mi.

Og større enn pappa når han

ligger og hviler på sofaen.

 

Og jeg blir enda større.

For jeg vokser hele tiden.

Jeg vokser når jeg spiser. .

Jeg vokser når jeg klatrer.

Jeg vokser når jeg sover.

Og det blir mer og mer av meg.

 

Tenk hvis jeg ikke stopper?

Hva sier pappa da?

 

------

 

I dag skal jeg klatre så høyt som jeg aldrig har vore før.

Så skal jeg strekke ut armene og ta på skyene.

Og jeg skal rekke ut tunga og smake på sola.

 

for jeg er levende

tvers igjennom hele meg

og overalt.

på beina, på armene, på nesa

og helt ut til fingertuppene.

Og her.

Midt i navlen.

Og her.

Midt i verden.

 

Og det skal jeg være så lenge jeg lever.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Her er også et fint dikt du kan bruke! Jeg grine som en sil hver gang jeg leser det!

 

 

Tanker ved en barneseng

 

Det er kveld, jeg står ved sengen til den lille gutten min.

Jeg ser undrende,- har du sovnet alt, sovnet før jeg rakk inn å be kveldsbønn med deg - og si godnatt?

 

Det er bare en liten stund siden du ropte :

"Kom inn til meg mamma, det er noe jeg vil si deg".

Stemmen min var vel litt trøtt, litt hard da jeg svarte:

"Ja da, vent litt, - jeg må rydde etter deg først".

 

Det lå leker, bøker og klær overalt. Jeg ryddet og sa:

"Se nå er jeg ferdig, - nå kommer jeg til deg".

Da svarte du ikke, nei for du sov.

 

Jeg blir så liten, så fattig og veik, der jeg står ved lille sengen din.

Du trodde vel det nå, at mamma svek deg.

Hvorfor gikk jeg ikke med det samme du ropte?

Jeg kunne vel ryddet etterpå, da du hadde sovnet. Nå får jeg ikke vite

hva det var du ville si. Var du sorgfull for noe, ...eller glad?

Skulle du fortelle om den vesle døde fuglen du fant på veien, ...eller hvor katten gikk hen da du slapp ham ut i sta?

Skulle jeg fortelle om engler, om himmelen, ...eller om stjernen som tindret så klart?

Jeg får ikke vite det nå, du sover.

 

Snart er du stor, blir voksen, drar ut. - Da trenger du ikke lenger rope på mamma. Du er ikke lengre min vesle gutt, ...jeg vet vel knapt hvor du drar, her jeg sitter alene i stua. Den er ryddig og fin nå.

Det ligger ikke lenger leker og slenger.

 

Da tenker jeg: Hvorfor maste jeg slik ?

Hvorfor hadde jeg så liten tid ?

 

Hva gjorde vel rotet mot det å kjenne to barnearmer om halsen min, og en munn så varm hviske imot øret: "Mamma, jeg er gutten din".

 

Jeg bøyer meg ned. Da ser jeg en tåre som ligger på kinnet ditt. Den bevrer og skjelver før den renner.

Jeg stryker deg så forsiktig over luggen din. "Tilgi meg, gutten min".

Da våkner du brått og slår øynene opp. Du drar meg så fast ned til deg.

Munnen hvisker mot kinnet mitt :

 

"Jeg er så glad i deg mamma, det var det jeg ville si deg.

 

 

Buhu..... hehe...

 

Har også noen flere inne på hjemmesiden til Mathias Emil under "litt av hvert" hvis du vil gå inn å se. Det er bare å kopiere. Adressen er:

www.mathiasemil05.piczo.com

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...