Drømmen om grønnere gress..

[Anonym bruker]

Jeg leste et sted at kjærlighet til barn er betingelsesløs og evig, og at når man som voksne søker etter partner, søker man den samme betingelsesløse kjærligheten som tåler alt, utstår alt....

Og videre at kjærlighet mellom voksne ikke er betingelsesløs, den er basert på en rekke forutsetninger... slik at den betingelsesløse kjærligheten mellom voksne, den som tåler alt, utstår alt, - ikke finnes...

 

Jeg er avogtil så irritert på min mann, og på mine stebarn også....

Jeg er selvfølgelig sint på mitt eget barn i støytene, men merker jo at det blir annerledes. Jeg tenker aldri på å forlate det! Men jeg tenker avogtil på å forlate nyfamilien min, selv om det ikke er en seriøs tanke...jeg går ut fra at det er normalt, at tanken om å bryte opp streifer en...at friheten der ute frister... en ny mann som er mer kjærlig og oppmerksom, uten bagasje, uten barn som krever tid og oppmerksomhet, uten en eks som dikterer ditt og datt i annenhver sammenheng i hverdagslivet...

 

Nå er det sikkert mange som protesterer! Men dere har vel drømmer dere også, stemødre der ute, når du for ørtende gang har ryddet opp etter stebarna, eller servert middag til en mann som bare er blitt mer og mer bedagelig, og tar innsatsen din for han og barna som en selvfølge.,..

[Gjest]

Det er klart at jeg til tider har tenkt (når eksen lager helvete) at det skulle vært så mye lettere med en mann müten barn fra før. Men så er kjærligheten til han så høy at jeg aldri ville tenkt tanken på å forlate han pga problemer med eks og stemarn. En dag er ungene voksne og vi ser lite til dem, de er ikke her annenhver halg og overnatter osv. Jeg velger heller å tenke på det sånn enn å tenke på at jeg vil skilles. For vi elsker hverandre!

[Anonym bruker]

Dette var som om jeg skulle ha skrevet det selv.

 

Har det helt likt...SÅÅÅÅ veldig enig med deg!

[Anonym bruker]

Overskygger kjærligheten alt du måtte ha av problemer på hjemmebane?

 

Hvis du er skikkelig frustrert, over mannen din, over stebarna, over barnas mor...Hva gjør du da for å komme over frustrasjonen og "komme videre?"

 

 

[Gjest]

Ja, hvis jeg var utrolig frustrert over mannen min hadde det sikkert vært annerledes... Men så lenge vi samarbeider godt så takler vi det andre også. For problemer med eks og unger er det til stadighet, utrolig slitsomt både for meg og han.

[Gjest]

Jeg leste et sted jeg også, at "blandingsfamilier" med stebarn og nye voksne er motsatt av den såkalt tradisjonelle familien..

Den tradisjonelle familien begynner enkelt, og blir mer og mer komplisert. Den nye familien begynner komplisert, og blir enklere og enklere.

 

Klart det er tøft noene ganger. Snakket seinest i går med mannen min om hvor tøft det er til tider å hele tiden få hans fortid og eks i fleisen når du minst venter det.

 

Jeg blir sinna og irritert, men jeg har aldri, en eneste gang vurdert å forlate ham og barna hans. Når får jeg sikkert pepper, men jeg er veldig glad i de ungene og jeg føler meg heldig som får være med i deres barndom.

Og kjæresten min elsker jeg mer enn jeg trodde var mulig, han finner seg i når jeg blir lei og irritert, og han synes også at han er heldig som møtte meg..

 

Livet går ikke på skinner selv om barna man omgir seg kun er ens egne (adopterte eller fødte). Kanskje blir man et litt større menneske hvis man kan takle alt sammen.. ? Man må velge hvilken vei man tar.

 

Og såklart tørre å spille på registret sitt.. sinne, fortvilelse, glede.. alt hører med!

 

[Anonym bruker]

men hva sier du da, når du er sint over situasjonen? hva kan man si, uten at det høres ut som om du kunne ønske stebarna aldri var født:)?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det hovedinnlegger skriver. Tanken å ha et lettere liv uten en mann med barn og eks har streifet meg mange ganger, men jeg tror faktisk ikke at jeg noen gang blir å forlate han.

 

Han er min store kjærlighet.

[Gjest]

Når jeg er sint, så er jeg sint på situasjonen.. jeg kan bli forbanna for ting han gjør (ikke gjør), eller sint på ungene som er vrange etc. Men jeg har enda ikke kommet dit at jeg ønsker dem ut av livet mitt.

 

 

[Anonym bruker]

trur de aller fleste på ett eller annet punkt tenker sånn. har nettopp hatt det sånn. det resulterte i at sambo faktisk flyttet ut i en periode på 3 uker. vi fikk da begge kjenne på kroppen at ting er ikke bedre uten herandre. vi har nå sittet i flere dager å diskutert forholdet og alt rundt det, for å bli enig om hvordan vi skal løse ting i framtiden... det er hvertfall ingen tvil, det er ikke grønnere på den andre siden

[Anonym bruker]

Det jeg synes er verst, er at familien min (foreldre, søsken) bor på en annen kant av landet. Jeg trives ikke så godt i den byen jeg bor nå. Dessuten er ikke arbeidsmarkedet så enkelt for meg heller her. På hjemplassen min derimot, hadde jeg fått drømmejobben...

Mannen min kan ikke flytte pga barna.

Jeg føler meg nesten som i et fengsel, har ingen venner her, har vært hjemme med en beibi. Heldigvis begynner det å ordne seg med jobb, og jeg har begynt å trene på et helsestudio...

Mannen min har hele slekta si her, og eksen sin i nabogården, he he:)

Jeg kjenner meg nokså ensom oppi det hele, mine beste venner her er faktisk stebarna, men de er jo barn... har lurt på om jeg skal søke etter venner over nettet... synes det er unaturlig å gjøre meg til venn med søsknene og vennene til mannen min, ettersom de jo omgås min manns eks!!

Nei, det er ikke alltid lett å flytte inn i en familie, langt borte fra sitt eget miljø...

[Anonym bruker]

vet hvordan du har det. jeg flyttet oxo fra min hjem plass til hans plass. har ingen familie her, men har bynnt å få min egen omgangskrets. Men skulle vi noen gang gå fra hverandre så ville jeg fått det vanskelig me tanke på om jeg skulle bli eller flytte "hjem". der har jeg familien min og di gamle vennene mine, men kan jeg ta barna med meg å flytte fra pappaen deres? det vet jeg ikke om jeg hadde klart å gjøre mot barna.. heldigvis har sambos eks flyttet her i fra, men hun bor nå på min hjem-plass.. for så vidt en plass sambo ALDRI vil flytte til..