gruer meg til å si det hjemme

[Anonym bruker]

Har nemlig foreldre som ikke tror på optimisme... Min mor har ofte sagt hvor skuffet hun er over meg og hvor lite hun tror på meg. Gang på gang beviser jeg at jeg klarer ting. Er redd for å SA pga dette!

 

Barnet vårt er godt planlagt og mannen min og jeg elsker hverandre, eier leilighet. Jeg stderer og jobber 25% (noe de ikke skjønner at jeg får til...) Herregud jeg blir så oppgitt.

 

Mine søsken er "perfekte" og fornuftige... Hva er fornuftig? unders jeg. Jeg nærmer meg 30, men føler meg som 14 sammen med dem. Kan legge til at jeg fikk anorexi som 11åring og min mor og far mener det er min feil. Min far er kontrollfreak og min mor glatter over enhver "bulk i overflaten".

 

Hvorfor skal det være så viktig hva de mener? Jeg går i terapi for dette... Føler jeg kommer aå til kort. Likevel er jeg glad i dem, men de ser ikke MEG - den ressurssterke meg som har kjempet, slitt og vunnet...

 

Jeg trenger råd og oppløftende kommentarer. Gjerne fra dere som har vanskelige, konservative foreldre. Mine foreldre var 36 og 38 da de fikk meg og det var min store sorg at de aldri orket å gjøre noe sprekt da jeg avr liten.

 

Noen som kan komme med en oppmuntring?

 

Velger å være anonym nå

 

klem fra

L

[Gjest]

Så trist at du har det slik.Det kan ikke være mye lett.Vent lengst mulig med å fortelle det.Kanskje mannen din kan fortelle det til dem.?Håper de takkler det bra.Desverre høres det ikke ut som du har så kjære foreldre.Ønsker deg massevis av lykke til.Det kommer til å gå kjempe bra.Du har en mann som elsker degog ett godt planlagt barn på vei.Dette må ende godt:0)

Sender deg en diger klem og sier lykke til videre i svangerskapet!

[Anonym bruker]

Tusen takk. Snakket med mannen min nå, og vi tenkte faktisk å i alle fall vente til uke 12, kanskje lenger. Hva synes dere?

 

L

[camillaen]

Helt enig at dere bør vente til etter uke 12-14 før dere sier noe, så blir det ikke oppfattet som mislykket hvis du skulle være uheldig å miste, da får du deres beskyldninger hengende over deg også, i tillegg til at du har sorgen over babyen. Lykke til!

[Anonym bruker]

hei HI,dette var trist å lese.jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det du skriver.hjemme hos oss er også jeg det sorte får,om man kan kalle det det.søsteren min er det uten feil ol.skal ikke gå inn på detaljer,men jeg skjøner hvordan du har det.

da jeg ble gravid var jeg livredd for reaksjonene hjemme.jeg har alltid blitt fortalt hvor udugelig jer er, hvor stygt jeg går kledd og jeg vet ikke hva.

det vi gjorde,vi skrev en mail til de hjemme, pyntet den med babyfarger,bamser ol.og skrev at vi var veldig lykkelige.det ønsket vi at de også skulle være og at om de vill ring/skrive å snakke dritt kunne de la være.vi gav uttrykk for at vi nok kunne klare oss alene,men at vi selvsagt ønsket familiens støtte.vi sa at vi forsto det om de trengte tid for å la nyheten synke inn, men at det var fint om de tenkte 2 ganger før de tok kontakt.

gjett om jeg var nervøs da mor ringte..tok ikke tlf,men sa hun skulle ringe meg etter jobb.er lenge siden jeg følte meg så liten..ikke siden jeg flyttet hjemmefra.

mor ringte,og gjett om jeg ble overrasket,hun var så glad.fælt å si det,men jeg trodde gleden var falsk og var ikke sikker på henne før etter flere uker,men nå er jeg sikker.ennå kan hun fortelle meg at jeg er udugelig ol,men det er blitt betraktelig bedre etter at vi sa vi skulle ha baby.

 

håper det går like fint med dere:-)noen mammer er ikke klar over hvordan de oppfører seg mot oss voksne barna,men når det kommer barnebarn i bildet tor jeg det er lettere for dem å mykne litt i kantene:-)

 

lykke til i alle fall:-)

 

[Anonym bruker]

Kjære Anonym, det var det mest betryggende råd jeg har fått.

 

Tusen takk for at du delte din historie med meg.

 

Du aner ikke hvor mye det hjalp. Ja alle dere som har svart - tusen tusen takk.

 

L

[sissi77]

kjenner meg veldig igjen.jeg har nok hatt det veldig likt deg opp igjennom, har alltid vært en skuffelse, selv om andre prøver å få meg til å innse at de tar feil. har 4 "perfekte " søstre, men jeg kan aldrig måle meg m de.. da jeg endelig fortalte at jeg har slite m spiseforstyrrelse i mange år, ville de ikke vite av det. gruet meg veldig til å fortelle om dette barnet. sa det i dag, og reaksjonen var som ventet. "nei, huff og huff, hvordan kunne du la det skje?" jeg svarte som psykologen min rådet meg til , og sa" vi er veldig glad for det, og det er det som teller for meg" følte meg både modig og tøff, for jeg har aldrig sagt imot noen før.. håper du får god hjelp i terapi, det har jeg fått. STÅ PÅ! du er tydligvis en jente full av ressurser.du har lært hvordan det ikke skal være, og kommer til en flott mamma og et godt forbilde for den lille. stol på deg selv, fokuser på det positive, nemlig at det er et nytt lite menneske på vei. klem

[Anonym bruker]

Sissi77, jeg tror vi er likegamle 77modeller begge to? Du vet antakelig hva jeg mener... Ikke lett. Skal vente. men det er jo så trist. Men men. Jeg må jo bli voksen nå... rart alt sammen. Takk for svar.

 

L