sløv samboer (veldig langt!)

[mammatilgogutt]

Nå har jeg snart fått nok!! Siden gutten vår ble født for snart to år siden har jeg måttet gjøre alt alene. Gutten vår hadde kolikk og har reflux så det har vært mye bæring og dyssing og dulling med han, alt dette måtte jeg gjøre! Han ble bare sint fordi gutten bare gråt og gråt, og han ble ordentlig sint altså!! Alt av nattevåk er det jeg som gjør ikke en eneste natt har han stått opp og hittil i år har gutten kunn sovet 6 hele netter!! Husarbeidet må jeg også ta meg av alene, han vasker litt klær... Innimellom har han tatt han med seg en tur bort til moren sin noen timer men det er alt han har med seg gutten alene. Han er ikke med oss på aketurer eller badeturer for det gidder han ikke! Jeg syns det er veldig flaut overfor alle de andre parene som stiller begge to når slike ting er planlagt! Han har ikke noe godt forhold til gutten heller, kjefter og farer opp for den minste ting-fordi han er så sliten!!! "Desverre" er gutten veldig opptatt av pappan sin og syns det er kjempestas når pappa først gidder og maser og spør etter han hele tiden når han ikke er her. Pappan har vært veldig opptatt med et restaurerings prosjekt som nå nærmer seg slutten, blir det ingen endring her etter det så ser jeg ingen annen utvei enn å flytte ut tror jeg. Bekymrer meg litt at han da må ha gutten så mye alene men.... Er faktisk litt redd for at han ikke skal være snill med gutten....

[Anonym bruker]

Hvordan har du orket dette så lenge???!

 

[Anonym bruker]

Stakkars deg! Også min sønn hadde kolikk og det var helt grusomt. Man blir selv så utmattet, frustrert og redd. Heldigvis har min mann stilt opp 100%. Det er så vidt vi har klart det - og vi er to. Bare det å få nok søvn er en utfordring i en slik periode.

 

Det finnes jo alenemødre som klarer seg bra, men skjønner deg veldig godt. Det må være veldig trist å ha et slikt samliv.

Går ut fra at du har fortalt samboeren din dine følelser. Husk at en ting er å skrike ut når glasset renner over. Det er nok bedre at du skaffer barnevakt og sier til samboeren din at ; i kveld må vi ha et møte!

Legg ut at du rett og slett bare trenger litt mer hjelp og engasjement fra ham. Om han ikke forstår problemet ville jeg vurdert en pause i forholdet. Hva med å flytte ut- om bare for en uke. Mulig han da forstår alvoret og vil savne dere.

 

Det er ikke naturlig at du skal være redd for å la Tommy og pappaen være alene sammen. Har du slike tanker- om at han ikke skal være snill mot gutten- er det mer alvorlig enn du nå forstår selv.

 

Til slutt: En mann gjør bare det mot deg som du lar han gjøre!

Jeg hadde ikke godtatt slik oppførsel fra min partner. Ikke vær for snill, om du forstår.

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Hvorfor skulle han ikke være snill mot barnet ditt om han måtte ha han alene??

 

Nå er det lettvint og han trenger ikke styre så fælt med den ungen, og da lar han alt falle på deg. Nei, la han sitte der en helg mens du drar på tur, så tenker jeg han får perspektiv på ting.

 

Og jeg skjønner ikke hvordan du godtar dette

[Anonym bruker]

hvordan går det med deg, egentlig? har du kommet deg ut?

 

når jeg leser innlegget ditt, og tenker at du må komme deg vekk, forstår jeg hvor feil det er av meg selv å bli hos den dritten jeg bor sammen med.

 

håper det går bra med deg, det har du sikkert fortjent

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde det nokså likt i mitt forhold etter at barna kom, i hvertfall etter andremann... Har en på 5 år og en på 20 mndr. Vi var sammen/ samboere i 11 år..

Jeg har ikke hatt det bra siden jeg ble gravid juli´04 (barnet var planlagt, ønsket søsken til eldstemann..). Jeg har hatt tanker om å bryte siden fødselen, men følte at jeg måtte vente til minsten var blitt større og "sterkere".. Likte heller ikke tanken på at han skulle ha samvær med barna alene, og ihvertfall ikke med en baby under 12 mndr... Da minstemann nærmet seg året, tok jeg det opp første gang.. Visste at han trengte litt tid uansett.. Han ville ikke.. Jeg ba på nytt da gutten var 14 mndr... Samme resultat. Men måneden etter, tok han intiativet til en prat, og han var delvis enig (han ønsket vel i utgangspunktet en pause..). Han flyttet ut da "babyen" vår var 17 mndr.

Litt opp og ned har det jo vært, og overgangsfasen er vel aldri lett, men nå føler jeg at jeg er i ferd med å våkne til liv! Dette er godt! Jeg har det kun vondt når jeg tenker på at barna ikke får bo med begge foreldrene, og jeg merker at 5-åringen sliter. Det gjør vondt. Pappaen har jo "vært" der i årenes løp (selv om han også var mye borte), mest i forbindelse med lek, var aldri mye hjelp å få. Men det kunne jo være litt hjelp i at han lekte med han (dem) av og til.. 5-åringen vil ikke være hos pappa, selv om han av og til sier at han savner han. Vi må nesten tvinge, eller i alle fall overtale etter alle kunstens regler, når han skal til pappa. Det er ikke morro!! Samtidig trenger jeg litt fri. De har sovet hos pappa 6 netter på 3 måneder. Minsten sover heldigvis like godt begge steder. Han skjønner jo ikke like mye. Og heldigvis så har det lille samværet de har hatt, gått bedre enn jeg fryktet på forhånd. Men jeg er glad for at jeg klarte å vente i 15-17 mndr. Pappaen er ikke spesielt flink med de helt små babyene.. Jeg husker, da han var rundt 7 måneder, at jeg spurte om 20 min. fri til å ta meg en god dusj (den var vel blant de første fristundene mine..). Det var greit, han skulle se etter. Når jeg var godt inne i dusjen, etter ca. 4 min. i "himmelen", så hørte jeg et kraftig dunk..etterfulgt av sår gråt. Jeg styrtet opp til 2.etg., ikke tid til å ta med håndkle her.. Da hadde gutten rullet/ falt ned på det harde tregulvet fra dobbelsenga (som også er veldig høy da det er en gammel vannseng ombygd til vanlig). Pappaen hadde spilt playstation, han visste ikke at babyen hadde lært seg å rulle (sa han?!?!).. og så ikke at gutten nærmet seg kanten. Det gikk jo heldigvis bra. Men jeg ba ikke om så veldig mange fristunder etter dette, kan man si... På en god stund.

Det går seg vel til med 5-åringen òg får jeg håpe, at han klarer seg igjennom denne traumen, som jeg føler meg litt skyldig i. Han har våknet endel på nettene, med angstlignende anfall.. gråter og skjelver. Uten at han vet hvorfor. Jeg har tatt kontakt med lege og helsestasjon. Når _han_ bare får det bedre, og når samværet kommer ordentlig i gang - med _faste_ rutiner, ja da tror jeg at jeg vil få det helt topp!! Jeg er jo på vei mot lykkelig allerede, selv om vi fortsatt mangler både samværsrutiner og en trygg og ordentlig glad 5-åring (og selv om eks´en plutselig har blitt sjalu = slitsomt). Jeg ser ihvertfall ikke på dette som noen pause. Det vet jeg at han gjorde, inntil jeg for 2 dager siden fortalte i klartekst at det ikke var det sett fra min side.

Lykke til alle som skal ta et valg! Jeg kjenner ihvertfall at jeg har valgt riktig.

Hilsen fra "nesten lykkelig" tobarns-alenemamma på 33!