Hva gjør jeg nå? Hva er best?

[Anonym bruker]

Sitter her og tårene triller, jeg vet ikke hve jeg skal gjøre??! Kanskje der kan komme med deres tanker og meninger?

 

Jeg ha en datter på ca 2. Hun har vært hos pappan sin 6-7 ganger. Hun synes han er det mest fantastiske, spør etter ham hele tiden..og jeg synes det er vanskelig å svare. Pappan har ei datter til, som han har annenhver helg. Jenta mi vil han ikke ha fast, det sa han nettopp. Han hadde nok sa han.. Må jo bare respektere det, men er det da noen vits å bestrebe seg etter samvær mellom dem i det hele tatt?? Når han så tydelig har tenkt å være en pappa som kommer og går i livet hennes akkurat som det passer han? En som helt klart kommer til å skuffe henne..

Og hvordan forklare henne dette etterhvert? At han velger sitt ene barn som bor tre timer unna, foran henne som bor ti minutter unna? Hun har masse kontakt med farmor og farfar som bor noen timer unna, der treffer hun også søsteren sin. Hvordan forklare forskjellsbehandlingen for henne når hun snart spør, uten å fortelle noe dritt om denne mannen som hun synes er så stas?

 

Vet ikke jeg hvertfall..

[Sonja J]

Jeg ville absolutt tatt en prat med han der, for jeg mener det går bare ikke ann å oppføre seg sånn som han gjør! Jeg ville sagt til han at enten får dere gå inn på en fast avtale på samværet, eller så kan det være! Og du kan begrunne det med at datteren deres trenger stabilitet og da er det beste å gjøre det sånn.Og det går bare ikke ann å forskjellsbehanle sånn, han har barn han og så da får han ta det ansvaret som følger med det å ha barn. Det burde ikke være noe problem for han å ha datteren sin på samme helg som han har hun andre dattern sin. Stå på kravene, dette her må du bare ikke finne deg i!

[monix1]

Blir sint når jeg hører hvor egoistisk han oppfører seg ovenfor deg. Har ca samme situasjon her angående eks'en, dvs han har en datter på 10 år fra før, en 2-åring sammen med meg(en gutt), men vi har også en til på vei (han ønsket abort, jeg sa nei). Nå skal han være med på ultralyd i slutten av måneden og vi er enige om samvær i første omgang med 2-åringen. Er meget spent på hvordan ting blir videre, når nestemann kommer.

Avtalen vår om samvær faller utenom helgene han har datteren, ettersom han skal ha sønnen vår ca ei uke i slengen for å gjøre det mer stabilt for gutten og unngå mindre reising frem og tilbake (med fly).

Har ikke hørt et pip om at det blir for mye for han, og det hadde jeg ikke ventet heller.

Du får snakke ordentlig ut med eks'en og forklare ham hva du mener, og bruk også hans familie for å få ham til å skjønne hvor viktig det er for barnet å ha stabil kontakt med faren sin. De vil sikkert være enige med deg i dette.

[indianerjenta]

er du sikker på at det ikke bare det at hun er "for krevende" for ham ennå? det var det første som slo meg, med tanke på at jeg selv har en eks, med noen av de samme faktene.... for ham var det det som var mye av hindringen. jeg har selv kjempet en stund for å få ham til å ha henne (hun er like gammel som dattern din), så jeg forstår godt din frustrasjon. jeg kom greit i havn, og vi har en avtale som fungerer forholdsvis greit nå.

håper dere for ordnet opp i dette, spesielt med tanke på veslejenta deres. og skal sant sies så er det også sunt for mor å kunne få tid dil seg selv også!

[Anonym bruker]

Hun er verdens enkleste å ha med å gjøre, og det gjør ikke saken noe bedre at han skryter av henne til andre om hvor enkel, blid og god hun er. Den andre datteren har vært stikk motsatt og er fortsatt krevende. Han vegrer seg for å ta noe valg....si noe bestemt, og holde alle muligheter åpne. Da hun var baby måtte han vente til hun var 1 år, nå er hun 2. Han sa i går at han vil ikke ha noen fast avtale om samvær med henne..han vil kanskje ha henne når han synes det passer og han orker. Vi kan ikke leve livet vårt sånn? Da vil det føles som om jeg må slippe alt annet når han endelig vil ha henne litt, hvis ikke er jeg den som saboterer. Velger jeg å si at han kanskje ikke burde forskjellsbehandle dem, at det er bedre han holder seg borte til han kan prioritere dem begge..slik at lille mi ikke sitter gang på gang og er skuffet, eller spør etter noen som ikke kommer til å være der?? Jeg har ønsket kontakt dem i mellom hele veien og lagt alt til rette, ønsker fortsatt at de kunne fått et godt forhold. Men det skal ikke være til en hver pris vel?

Jeg er syk, det var noe av grunnen til at jeg spurte han om en avtale nå..men det vet ikke han, vil ikke at han skal velge henne pga meg heller. Snakket med mamman hans i dag, de har hele tiden støttet meg og har heller lite kontakt med han. Vet de blir kjempelei seg og forstår like lite som meg, hvordan det går an å velge et barn foran et annet.

Uansett hvordan det blir framover nå, så håper jeg han vet at det er han som må forklare forskjellsbehandlingen og prioriteringen for mi lille når dagen kommer og hun spør...DET nekter jeg å gjøre....

[Anonym bruker]

Mulig jeg tar feil, men jeg leste ett innlegg på kranglesida i dag.. Og jeg syns ærlig talt du skal snakke med barnefaren om det. Det kan faktisk være en gylden sjanse for han og din datter til å bli knyttet og få god kontakt dersom han kan ha henne slik at du får behandling.

Selv om du ikke vil han skal ha samvær pga deg, men din datter, så er det jo faktisk noe positivt som kan komme ut av dette.

Fortalte du om sykdommen til han mor? Kan de hjelpe deg og støtte deg noe mer?

 

Mitt råd er: fortell han det! Jeg har i perioder vært nødt til å "sende" barna mine til sin far nettopp pga sykdom. Han stiller opp på flekken, for han vil ikke at barna skal "lide" fordi jeg er syk.

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg vært på kranglesiden, så jeg vet ikke hvilket innlegg du prater om?! Men jeg kan jo umulig sende et barn til en far som ikke vil ha det der..?? Foreldrene hans vet at jeg er syk, og jeg vet de gjerne ville stilt opp mer, men de bor dessverre et stykke unna. Og min familie bor enda lengre unna, men dit hadde jeg ikke sendt henne uansett.

Jeg vil ikke at han skal ha henne av skyldfølelse eller fordi han føler seg tvunget, det kommer det ingenting godt ut av for noen av dem. Hadde han hatt henne fast slik som han har det andre barnet sitt så hadde jo saken vært en helt annen. Da hadde jeg ikke vært fortvilet og skrevet hovedinnlegget heller....

[Anonym bruker]

Det finnes så utrolig mange sjarmerende foreldre der ute!!!

Har en på 6år som faren ikke bryr seg om for tiden.. har også ett annet barn med liten aldersforskjell men han har helt fra de var små bare hatt kontakt med en om gangen..ett halvt år her og ett halvt år der.. Stilte han tilslutt ett ultimatum at enten måtte han være der hele tiden eller bare holde seg unna.. for klart barna ble forvirret etterhvert...men han lovte gull og grønne skoger, klart han skulle være der.. (jada han var flink i i to mnd, hehe) Nå har de ingen kontakt og det er jeg veldig gla for selv om det er vanskelig..Barnet lever i beste velgående og spør en gang i blandt etter faren men bryr seg igunn fint lite..Omtaler han kun som gamle pappaen min.. Må si at jeg har gjort allt for at samvær skulle fungere bra og ville aldri nektet han samvær (ikke nå heller) selv om jeg innerst inne ville gjort det.. Faren tok ett valg, men det er ingenting iveien for at de engang kan få kontakt senere hvis han en gang klarer følge opp..