Vil gjerne fortelle om min angst

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg ønsker å fortelle om min angst. Det hjelper meg kanskje å sette ord på angsten- noe jeg aldri har gjort før.

Jeg har først i det siste innsett at jeg lider av noe jeg selv ønsker å kalle panikkangst. Når den inntreffer, blir jeg klissvåt på hele kroppen i løpet av 3 sekunder, hjertet slår 5 ganger så fort og ansiktet blir knallrødt!!! Dette er grusomt- og eneste utveien jeg ser når jeg kjenner at angsten sniker seg på er å løpe vekk fra situasjonen.

Angsten kommer som regel når jeg er i nærheten av kjente. Det viser seg at den ofte kommer i forbindelse med samlinger av flere enn 3-4 og ved middager. Da er angsten uungålig.

Jeg har problemer med å delta i min egen families middager osv.

Jeg har nå fått verdens flotteste kjæreste og samboer og vi venter barn i november Ingen ting kunne vært bedre..

Jeg har i alle år vært en super-blid og utadvendt jente som alltid ville være i sentrum blandt venner og på fest osv. det er derfor jeg har problemer med å innrømme at jeg sliter med denne angsten.. hvorfor meg liksom?

Jeg tror mye av det kan ligge i selvtilliten min.. denne har sunket betraktelig de siste årene pga. nedbrutthet på jobben.. så det må nok henge sammen med det..

Det som plager meg mest er at jeg ønsker så gjerne å være tilstede på familiemiddager osv. Kjæresten min har full forståelse for dette og har forklart det til sine foreldre igjen. Jeg vil også si at jeg har vært på besøk der mange ganger og vi kan sitte å prate å drikke kaffe- så lenge det er en viss avstand mellom meg og de..jeg føler at jeg ser stygg ut, lukter vondt, er feil kledd osv osv...Så fort jeg merker at jeg blir litt svett eller rød- er det INGEN vei tilbake..

Jeg har tenkt til å oppsøke legen min nå for å få rekvisisjon til psykolog. Jeg ønsker ikke å ha denne angsten.

Jeg er alltid blid, har en god jobb, et fint hus sammen med samboer og egen bil og mange venner... alt rundt er liksom perfekt. Meg og samboer og har verdens mest åpne forhold å snakker om alt. Vi snakker også mye om denne angsten...

 

Ville bare skrive litt om det det hjelper noen ganger..

inntil videre er jeg anonym.. tør ikke helt stå frem her inne enda.. mange vet hvem jeg er på andre forum ...

[Anonym bruker]

Jeg mener å huske at jeg husker et lignende tilfelle fra en tv-aksjon som gikk i fjor eller forfjor, hvor innsamlingen gikk til Rådet for psykisk helse, tror jeg det var (eller et senter som hjalp folk med psykiske "usynlige" problemer). Han ene som var medprogramleder der hadde fortalt sin egen historie, og han beskrev det som sosial angst. Han hadde veldig problemer for å forholde seg til andre mennesker, han følte seg utrygg bare ved å ta en busstur, ting som fortoner seg som helt dagligdagse ting for andre.

 

Han hadde fått uvurderlig hjelp av dette "Rådet" eller "senteret" som tv-aksjonen hadde innsamling for, sa han. Bare tenkte at kanskje dette var noe du kunne funnet ut av, kanskje det kan hjelpe.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen med hovedinnlegger her. Jeg tror ikke det det er slik som skrevet ovenfor her, er det vel? Du takler å gå i butikken, bussen etc, og snakke med ukjente folk, ikke sant?

 

Jeg har også vært ei utadvendt, sosial og pratsom jente, og er det i grunnen fremdeles. Men i enkelte situasjoner kan jeg bli utilpass for oppmerksomhet, selv om jeg er i en dialog hvor jeg har deltatt i en stund.... Da blir jeg rød og varm i ansiktet, og når jeg merker det, blir det bare enda verre. Det er dritflaut, for jeg synes det virker så taperaktig.... For jeg ER jo ikke sånn....!!

 

Også i litt større forsamlinger dersom jeg skal spørre om noe og får full oppmerksomhet blir jeg kjemperød, flau og helt satt ut.... Det er så rart for jeg tenker ikke på at det kan komme til å skje, før det faktisk gjør det...!! Veldig rart. Nå har jeg begynt å kvie meg for å nettopp å snakke i forsamlinger, for jeg er så redd for at det kan komme til å skje igjen.

 

Må nevne at jeg fikk barn i tidlig alder, og av og til følt meg yngre og med mindre autoritet blant andre foreldre i feks barnehage og nå skole. Har alltid trodd jeg har hatt god selvtillitt, men har funnet ut nå, ved tanker tilbake til barne- og ungdomstiden, at ut fra enkelte handlinger jeg utførte da har vært på grunn av dårlig selvtillitt.

 

Håper du skriver noe igjen:)

Pernille

 

[Anonym bruker]

Hei Pernille.

Ja det stemmer som du skriver. Jeg takler fin å gjøre hverdagslige ting når jeg er alene- dvs. når ingen jeg kjenner observerer meg. Snakke med ukjente og slå av en prat er helt ok når jeg er ute.

 

Det er verst når det er folk som kjenner meg, da har jeg på en måte et "rykte" å leve opp til. å- hun er så flink på jobb osv. og hun er så morsom. å hun blir alltid bedt dit for hun er flink å prate osv..

Sånn var det før- men absolutt ikke nå lengere..Og det blir som du skriver over at jeg kvier meg for å gå inn i situasjoner hvor jeg VET jeg kommer til å bli rød, brydd og svett i fjeset og få angst..Så enden på visa er da at jeg heller lar være.. Jeg blir heller hjemme med typa eller foran tv'n!

 

Det som plager meg mest er at jeg ikke takler middager hos svigers. De er verdens snilleste mennesker og ikke kravstore i det hele tatt. De er enkle runde mennekser som liker meg veldig godt.. men det er angsten som sniker seg innpå igjen.. den dårlige selvtilliten som gjør meg brydd, og har jeg først blitt det- blir det enda verre.. Ja, jeg blir flau rett og slett over meg selv og at JEG reagerer sånn..

Det er ikke moro og jeg vil ha hjelp for det.

 

Jeg er forholdsvis ung jeg og. i begynnelsen av 20 årene..og dette har kommet de siste 1-2 åra..

 

Hilsen hovedinnlegger

[Anonym bruker]

ikke for at din angst ikke er reell, men dette er vel neppe FØDSELS angst...? Det er sosial angst, vil jeg påstå. Får du hjelp?

[Anonym bruker]

Jeg vet at dette ikke er fødselsangst- ville bare skrive om det - selv om forumet heter FØDSELS-angst.

Ja, håper jo at jeg får hjelp etterhvert.. det kommer å går. gode og dårlige dager.

[Anonym bruker]

Hei,

 

kjenner meg igjen i endel av det du beskriver...

Er du sikker på at det er ting med deg selv du ikke har tenkt så nøye over, eller som du ikke er klar over? Jeg mener, det kan feks være at du er veldig pliktoppfylende (mere enn andre/gjennomsnittet) og at dette kan være en årsak? Du er sosilal, midtpunkt, ønsker å stille opp for familie-være med der det skjer.. I tillegg nevnte du noe i forbindelse med jobb.. har du tenkt over hva som gjorde deg frustrert? Dette kan være ting som har slitt på deg over lengere tid uten at du har vært klar over det, også kommer denne reaksjonen... Mitt råd er i allefall å tenke gjennom årene som har gått fra du var liten, og se om det kan være ting å hente opp igjennom tiden.

Jeg ønsker deg LYKK TIL!

Har vært med på noe liknende selv...

[Anonym bruker]

det mest effektive er faktisk å utsette seg for det en er redd for og får angst av. det er tøft men det et herlig å se at en klarer å gjennomføre det. Sett deg små mål hele veien, og få hjelp til å bygge opp under selvtilitten.

 

Forstår at du vil dele din angst-opplevelse, kanskje du skal begynne med det regelmessig. Å skrive mener eg. det hjelper å få satt ord på følelser og det en opplever som vanskelig.

Bare et tips:)

[belle1]

Hei!

Jeg kjenner meg så godt igjen i alt du forteller. I 98 fikk jeg mitt første barn. Hadde en liten fødselsdeperesjon, men ingenting å bekymre seg over mente da min lege. Angsten og depresjonen gikk da over etterhvert. Men der tok han feil. Etter å ha fungert normalt og som en lykkelig familie i over 1 1/2 år, slo angsten til for fullt, akkurat som du beskriver det. Selvtillitten gikk til bunns, og jeg hadde problemer med å kommunisere med familie og venner. Ukjente var ingen problemer. Min nye lege tok dette veldig alvorlig og ga meg diagnosen sosial angst. Jeg ble sykemeldt fra jobben i over et år, fordi jeg ikke klarte å fungere normalt i nærheten av mine kollegaer. For å komme til bunns i disse problemene ble jeg henvist til psykolog, men han var bare ufyselig og jeg klarte ikke å snakke med han. Jeg hadde derfor ukentlige samtaler med min fastlege som etter en periode kom frem til at fordi jeg ikke hadde fått noe hjelp i fbm med fødselsdepresjonen hadde dette ligget "latent" i kroppen og slo seg dermed ut som sosial angst.Endte dermed på å få antidepressvive medisiner som hjalp meg noe utrolig. Jeg begynte dermed å fungere normal igjen. Håper du kommer deg gjennom denne perioden, og får deg en å snakke med. Det er fryktelig vondt og jeg føler utrolig med deg. Men skaff deg hjelp så fort du kan...gjerne hos en psykolog Det vil hjelpe deg i tiden fremover... Ønsker deg masse lykke til!!

 

Stor klem

[Anonym bruker]

Belle1

Så utrolig godt å lese innlegget ditt. Det hjalp utrolig.

og takk til andre som har svart.

Jeg er pr. idag i full jobb- men merker at jeg også blir brydd og får angst på jobb. Ikke i så stor grad enda.. men..

 

Jeg skal snakke med en annen lege enn fastlegen min om dette. Føler liksom at han ser litt "ned" på meg..Vil gjerne snakke med en kvinnelig lege om dette. Jeg ønsker å fremstå som sterk sosialt hvertfall når jeg får ett barn.. da er det ikke meg som er hovedpersonen lengere, men den nye babyen.

Jeg blir veldig positiv og lettet når jeg hører at dere har hatt angst og vært der jeg er nå- for jeg må si- dette er ikke en hyggelig situasjon. Det er alt annet enn behaglig å ha det sånn..

 

Nå skal jeg prøve å nyte fridagene i påsken , og prøve å ta en tur opp til svigers

Jeg var for en knapp uke siden i familiemiddag også. dette gikk helt fint.

som sagt gode og dårlige dager..

 

 

God påske alle flotte jenter her inne:)

Hilsen hovedinnlegger