Åpent hjem

[Anonym bruker]

Ser det er mange som har åpne hjem. Barna får gå fritt i mellom hjemmene. De får selv velge hvor de vil være.

Her blir det jo nesten som et symbol på noe bra, og velfungerende. Det er det jo faktisk ikke.

Det er et alt for stort ansvar for barn som befinner seg i en lojalitetskonflikt allerede. Dessuten gir det barna for mye makt til å presse gjennom viljen sin, ved å spille på følelser.

Faste ordninger og rutiner, gir barna den trygghet de behøver på best mulig måte. Da vet de hva de har å forholde seg til.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg i utgangspunktet, men samtidig må det kunne gå an for et barn som er nesten all tid hos mor, å si at jeg har lyst å dra til pappa!! Er ikke det like normalt som å ville dra til en tante eller besteforeldre?

 

Når det kommer til eldre barn, så må det nesten kunne gå an å ha det mer fritt... men det avhenger av at foreldrene kommuniserer og samarbeider bra.

 

Grensesetting for barn er ikke det samme som å nekte et barn å se begge foreldrene, eller er jeg på bærtur nå?

[-Hengebuksvinet-]

siden lengre samværsperioder i gangen ofte fungerer best. Men de fleste barn har som regel mye mer samvær med mor enn med far etter et brudd, og da mener jeg det må det være rom for at barnet kan få se faren oftere enn avtalen sier. Vi er alltid åpne for ekstra samvær, og jeg tror dette gjør at særkullsbarna våre føler seg helt hjemme og velkomne her. De fleste barn overnatter jo hos tanter/onkler og besteforeldre, er det da noe værre å ta en uplanlagt overnatting hos mor/far.

 

Hadde det vært snakk om at barnet tigget om å få være ekstra hos pappa/mamma hver uke, er dette selvfølgelig ikke like enkelt og gunstig å etterkomme. Men da er det kanskje på tide å revurdere samværsavtalen?

[Anonym bruker]

Møøøøøøøøø!

[Anonym bruker]

Møøøøøøø!