Tabu å være ensom

[Anonym bruker]

Jeg har følt meg ensom i lang tid, til tross for mann og barn. Jeg er ufør grunnet sykdom, og har derfor heller ingen kollegaer å snakke med. Noen dager kan mann og barn være de eneste jeg har pratet med, med mindre jeg sier hei og nei takk til pose på butikken. Jeg trodde jeg hadde endel venninner, men nå er jeg langt oppi førtiårene og ser at det ikke er tilfellet. Når jeg slutter å invitere og ta initiativ forsvinner de, jeg blir aldri invitert eller prioritert.

Satt og så på dokumentaren til Else på NRK nå, og den traff meg så innmari på to punker. For det første; det er tabu å være ensom. Da er det noe galt med deg, hvorfor vil ikke folk være sammen med deg. Jeg har aldri sagt til en levende sjel at jeg er så ensom at jeg gråter meg i søvn flere ganger i uken. Det som traff aller mest var at de fleste ensomme ikke føler seg sett. Det er så korrekt, samtidig veldig tøft å innse at det er sånn livet mitt er. 
Dagens oppfordring; ta vare på de rundt deg. Selv om folk klistrer på seg et smil og sier at alt er bra, trenger det ikke alltid reflektere hvordan man har det inni seg. God helg og stor klem til alle som måtte trenge det ❤️

Anonymkode: a9207...232

[Anonym bruker]

En stor klem til deg også❤️

Anonymkode: 2f84b...f51

[Anonym bruker]

God helg, og klem herfra også ❤️

Anonymkode: b5974...bf2

[Anonym bruker]

God helg og sender en klem. 

Under pandemien gikk jeg på en smell, men har nå fått nye venner i voksen alder. Så nå føler jeg meg ikke så ensom lenger. 

Dropp de gamle og gå for nye. 

Anonymkode: 728b4...991

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Jeg har følt meg ensom i lang tid, til tross for mann og barn. Jeg er ufør grunnet sykdom, og har derfor heller ingen kollegaer å snakke med. Noen dager kan mann og barn være de eneste jeg har pratet med, med mindre jeg sier hei og nei takk til pose på butikken. Jeg trodde jeg hadde endel venninner, men nå er jeg langt oppi førtiårene og ser at det ikke er tilfellet. Når jeg slutter å invitere og ta initiativ forsvinner de, jeg blir aldri invitert eller prioritert.

Satt og så på dokumentaren til Else på NRK nå, og den traff meg så innmari på to punker. For det første; det er tabu å være ensom. Da er det noe galt med deg, hvorfor vil ikke folk være sammen med deg. Jeg har aldri sagt til en levende sjel at jeg er så ensom at jeg gråter meg i søvn flere ganger i uken. Det som traff aller mest var at de fleste ensomme ikke føler seg sett. Det er så korrekt, samtidig veldig tøft å innse at det er sånn livet mitt er. 
Dagens oppfordring; ta vare på de rundt deg. Selv om folk klistrer på seg et smil og sier at alt er bra, trenger det ikke alltid reflektere hvordan man har det inni seg. God helg og stor klem til alle som måtte trenge det ❤️

Anonymkode: a9207...232

En klem til deg ❤️ 
Har du snakket med vennene din om hvordan du føler deg? Når du inviterer og de kommer, så betyr det jo at de synes det er kjekt å være med deg og beholde vennskapet. Jeg tror det mønsteret du opplever er veldig vanlig, men jeg tror også at årsaken kan være en annen enn du tror. 

Jeg kjenner en som opplevde noe tilsvarende. Hun var kronisk syk og ufør. Inviterte hun vennene sin på noe, så kom de og de hadde det kjekt. Men etter hvert var det ingen inviterte tilbake. Hun som var ufør sluttet da å invitere og det ble helt stille. Vennene trodde invitasjonene forsvant fordi hun ikke ville bruke sine gode dager på dem. De trodde hun hadde kuttet dem ut. De forstod godt at familie og kanskje andre venner var viktigere, og ville ikke trenge seg på. Tilslutt var det en som hun hadde vært venner med lenge som tok kontakt. Hun lurte på om de gjorde noe feil som var blitt kuttet ut og om de kunne endre på noe slik at hun ville/fikk til å være med dem igjen.

Det viste seg at de hadde tenkt at de strødde salt i sårene når de inviterte til noe som hun ikke kunne være med på (hun takket jo nei i over 90% av invitasjonene). Det ble forsterket av at hun hadde lange beklagelser som hørtes trist ut. Så da tenkte de at hun inviterte når hun hadde lyst, anledning og helse, til noe hun hadde lyst til. Da kunne hun jo velge noe hun ville mest i stedet for å bruke en god dag på noe som de inviterte til, men som hun egentlig ikke hadde så stor interesse for. 

Noen blir veldig redd for å gjøre feil når noen blir syk eller opplever noe vanskelig. Ofte føles det da tryggest å ikke gjøre noe og heller vente på initiativ fra den som syk. Er du sikker på at vennene dine ikke tenker slik? At de lar deg invitere av hensyn til din helse? Om dere hadde det kjekt sammen, om du fortsatt ønsker deres vennskap så ville jeg tatt kontakt og snakket med dem. Det er dumt å avslutte gode vennskap over en misforståelse. 

Anonymkode: aeb52...8e1

[Anonym bruker]

Den eneste som taper på å holde telling på hvem som inviterer er du. Du velger  være ensom fremfor å være den som inviterer. Hva så om det er du som inviterer hver gang? Hva spiller det for rolle? I min vennekrets er det 99% av gangene jeg som inviterer. Hadde ikke jeg gjort det, så hadde det ikke blitt noe. Hvorfor bry seg med det?

Anonymkode: f75c9...97c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Den eneste som taper på å holde telling på hvem som inviterer er du. Du velger  være ensom fremfor å være den som inviterer. Hva så om det er du som inviterer hver gang? Hva spiller det for rolle? I min vennekrets er det 99% av gangene jeg som inviterer. Hadde ikke jeg gjort det, så hadde det ikke blitt noe. Hvorfor bry seg med det?

Anonymkode: f75c9...97c

Det er jo ikke så ålreit å føle på at de kun er sammen med en nesten kun av medlidenhet, at de aldri hører av seg til en

Anonymkode: 2f84b...f51

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Det er jo ikke så ålreit å føle på at de kun er sammen med en nesten kun av medlidenhet, at de aldri hører av seg til en

Anonymkode: 2f84b...f51

Jeg skjønner godt hva du mener, det er ikke gøy å føle seg som et veldedighetsprosjekt.

Stor klem til deg og ❤️

Anonymkode: 4a2d8...01e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Den eneste som taper på å holde telling på hvem som inviterer er du. Du velger  være ensom fremfor å være den som inviterer. Hva så om det er du som inviterer hver gang? Hva spiller det for rolle? I min vennekrets er det 99% av gangene jeg som inviterer. Hadde ikke jeg gjort det, så hadde det ikke blitt noe. Hvorfor bry seg med det?

Anonymkode: f75c9...97c

Jeg har sluttet fordi forrige gang avlyste 9 av 10 dagen før. En var sliten, en var syk, en hadde avtalt noe med datter osv. Da satt jeg alene på bursdagen min med mat og drikke for mange tusen. Etter det har jeg ikke turt å invitere noen hjem, for jeg er redd for å glade meg, planlegge og handle inn og at det samme skjer igjen. 

Anonymkode: a9207...232

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Den eneste som taper på å holde telling på hvem som inviterer er du. Du velger  være ensom fremfor å være den som inviterer. Hva så om det er du som inviterer hver gang? Hva spiller det for rolle? I min vennekrets er det 99% av gangene jeg som inviterer. Hadde ikke jeg gjort det, så hadde det ikke blitt noe. Hvorfor bry seg med det?

Anonymkode: f75c9...97c

Da kan du jo spørre deg selv hvordan vennskap det er om det KUN er du som må invitere. Enveiskjørte vennskap kan jeg glatt stå over. 

Anonymkode: f58df...910

[Iiiiik]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Da kan du jo spørre deg selv hvordan vennskap det er om det KUN er du som må invitere. Enveiskjørte vennskap kan jeg glatt stå over. 

Anonymkode: f58df...910

Jeg er ikke enig. Jeg inviterer definitivt mest i mine vennskap, og jeg har det hyggelig når vi treffes. Noen av mine venner er dårlige på initiativ, men de er morsomme, ivaretakende, og pratsomme når vi møtes. Hvis jeg skulle lagt opp til annen hver gang, ville jeg helt klart blitt ensom. Og det vil jeg jo ikke.