Venninnen min har kuttet meg ut!

[Anonym bruker]

Og jeg er både trist og skuffet. Vi har hatt et "brudd" tidligere, men det har gått seg til igjen. Nå vet jeg ikke. Situasjonen er den at jeg føler at hun ikke prioriterer og bryr seg om meg. Jeg har slitt psykisk lenge nå, og jeg vet at hun har sine utfordringer hun også. Men jeg har gitt beskjed at jeg har hatt det tungt lenge. Jeg orker ikke se folk, og isolerer meg mye. Hun har sagt at hun føler hun har blitt psykologen min, noe som sårer meg veldig. Jeg har måtte avlyse og utsette ting i lengre tid nå, og jeg vet at jeg har vært irritert på henne for at hun har gjort det samme før i tiden. Men nå som jeg gjør det, er det litt anderledes for jeg har gitt beskjed om at jeg sliter. 

Det virker som om hun er blitt lei av meg. Og jeg tenker at jeg faktisk ikke trenger slike venner i livet mitt. Jeg har en kjæreste, og jeg tror han føler det noen ganger kan være slitsomt å omgås meg men han er veldig tålmodig. Det er ikke venninnen min. Har sagt til henne flere ganger at hun og andre har bidratt til at jeg nå sliter, og hun har nå sagt at hun blir lei av å høre det. Og at jeg lever i en fantasi-verden. At det ikke er sant det jeg sier. At jeg kun er opptatt av meg selv og ser ikke andre rundt meg. Jeg er så såret at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Har dere noen tips til meg for å takle dette? 

Anonymkode: 25c6f...15a

[Sommerkroppen 2029]

Nå vet jeg ikke omstendighetene, men ut fra innlegget ditt så bør du kanskje gå litt i deg selv også? Det er leit å høre at du har det vanskelig. Men det er det mange som har, og du skriver at din venninne har sine utfordringer. Ergo har hun muligens nok med seg selv akkurat nå? Det er viktig å være klar over at man er sin egen sjef, og her kan det se ut som din venninne har fått nok. 

Det er viktig å stille opp for vennene sine, men det er gjensidig. Og skal ikke bare gå en vei. Stiller du opp for dine venner på samme måte som de gjør for deg? 

[Anonym bruker]

Går du til behandling hos psykolog, Hi?

Hvis ikke, bestill deg en time til legen din og også til psykolog!

 

Hvis din venninne føler at hun har blitt din psykolog, så er det noe du bør ta på alvor. Når du er der du er nå, og har det tøft, så er det veldig lett at grensene mellom vennskap og det å støtte hverandre i en vanskelig livssituasjon, kan bikke over til at den ene blir "psykolog" for den andre. 

Ditt behov for å snakke om det du sliter med er reelt. Men om du stadig bruker din venninne til det, og ikke nok fagpersoner til det, da sliter det naturlig på vennskapet. Når din venninne sliter med ting selv, så virker det som om dere begge to blir destruktive.

Jeg er enig i at det er bedre å avlyse ved å fortelle at det er fordi du sliter, enn å avlyse uten å forklare hvorfor. Men, noen som ikke sier fra, slik du sier hun ikke gjorde tidligere, har de gjerne så tøft at de ikke greier å si årsaken til at de må melde avbud. 

Hun har jo tydeligvis et ønske om å beholde vennskapet, altså at dere er venner,  men hun har ikke kapasitet til å føle seg som din psykolog.

Det tenker jeg du bør bruke konstruktivt - oppsøk psykolog og ev. annen behandling, slik at du ikke trenger å prate så mye problemer med henne, men kan få ut mye av det med en fagperson/psykolog og legen din, ev. typer Fontenehuset, Frisklivsentralen osv. 

I en slik situasjon er det ekstra viktig å være oppmerksom på å beholde det positive ved et vennskap. Gjør avtaler om at dere f.eks. møtes og går en tur en dag, men at dere da skal ha fokus på å ha det koselig sammen. Kanskje bestemme dere for å ha et bestemt mål for turen/møtet, f.eks. at dere skal gå til et visst punkt, at dere skal nyte naturen uten å snakke for mye sammen, men bare være sammen. Hva dere gjør er ikke så viktig, men å gjøre noe som er positivt sammen, eller i det minste nøytralt, det er viktig, fordi det er en balanse mot problemene dere har. Det er også viktig for å ikke grave seg dypere ned i depresjon og tungsinn og negative tanker.

Det samme gjelder egentlig også i forholdet til kjæresten din, som med vennskapet med din venninne. 

Hva kan du gjøre for å ta ansvar for egen psykiske helse? Jo, du kan skaffe deg hjelp fra lege/psykolog, du kan kontakte kommunale aktiviteter som Frisklivsentralen, Fontenehus, Aktiv på Dagtid, psykiatrisk sykepleier. Og du kan også ta tak i det du kan for å ta vare på egen helse - sette deg et mål om å komme deg ut hver dag mens det er dagslys, gå en tur, være fysisk aktiv, du kan velge å spise sunnere og ellers ta gode valg for egen livsstil.

Husk at hvis du trenger støtte selv, så må du også være en støtte for andre. Blir det bare ensidig, så vil det ofte slite ut relasjonene. Det er lett å bli veldig egenfokusert når du sliter slik du gjør nå. Men skal du komme deg ut av det, så trenger du profesjonell hjelp, i tillegg til at du må ta ansvar selv, både for din egen fysiske og psykiske helse, og dine relasjoner. 

Jeg har vært i din situasjon psykisk, og jeg innså at jeg måtte sørge for å ikke overbelaste mine nære relasjoner. Jeg kunne prate om mine problemer innimellom, men jeg passet på at ikke alt alltid handlet om meg. Og jeg opplevde også faktisk en lettelse i det, fordi det fikk meg til å bli mer bevisst at andre også kan slite mer eller mindre i sine liv. Kanskje deres problemer føles mindre alvorlig for deg, men de føler kanskje likevel på at det er store problemer for dem - og da var det godt for meg å kunne låne dem et lyttende øre og litt støtte. Jeg opplevde etterhvert at det var godt å føle at jeg også gjorde litt nytte for meg i relasjonene også. Jeg ble også bevisst at man ofte kan velge å gå litt ut av depresjonen, velge å koble seg litt ut av den når man omgås andre, opplever noe positivt, at det var greit å også føle på glimt av glede og ro. Så kom det vanskelige kanskje som kastet på meg når jeg avsluttet en god samtale eller et koselig møte var over, men da kunne jeg ta med meg følelsen av at jeg hadde hatt et lite friminutt fra alt det vonde. Det betyr ikke nødvendigvis at man "glemmer" det vonde (selv om det også kan skje om man har det godt med noen eller gjør noe fint for en selv), men det blir ikke lenger overstyrende, og man får oppleve at det er mulig å også ha gode stunder igjen. 

Det er en tøff jobb å slite slik du gjør. Men du må ta gode valg for å komme deg videre. Og det innebærer også å ta vare på dine gode, nære relasjoner, ikke bare forvente at de skal stille opp for deg bestandig.

 

Om vennskapet deres kan fungere igjen, det vet jeg ikke. Men jeg tror du må ta deg selv nok på alvor når du får tilbakemeldingen fra din venninne om at hun føler hun blir gjort til din psykolog. Hun kunne trukket seg unna uten å si noe som helst. Når hun har sagt fra om dette, da er det noe du må ta på alvor, og du må være villig til å endre din rolle i dette slik at du ikke legger et så stort ansvar på henne for din egen psykiske helse. Du må skaffe deg hjelp, eller mer hjelp, og ta ansvar for egen helse, slik at du ikke alltid er fokusert på egne problemer når du er sammen med dine nære. Du er stor verdig som kjæreste og venn, og alle andre nære relasjonsroller du har - men sørg for å også ta din del av ansvaret for at relasjonene skal fortsette å være gode fremover. Jeg har i dag venner jeg vet jeg kan gå til med det meste - men jeg er også veldig oppmerksom på at jeg må være bevisst på at jeg må være villig til å støtte andre og lytte til andre, som jeg selv håper å oppleve det samme. I noen livsperioder er kanskje ikke alt i balanse, men det må være en viss balanse over tid hos begge parter, hva man bidrar med og får, for at det ikke skal slite ut relasjonene.

 

Ta kontakt med din venninne, hør om hun vil være med og gå en tur en dag eller gjøre noe koselig som kanskje kan gi dere begge et velfortjent "friminutt" fra alle problemene dere har. Og søk hjelp eller mer hjelp.

❤️

Anonymkode: 3f8db...525

[Anonym bruker]

Takk for svar til dere som har svart her. Jeg går til psykolog, og han sier at jeg er flink men må eksponere meg mer. Jeg har fått medisiner nå for angsten min, men jeg vet ikke helt om jeg er blitt så mye bedre. Jeg orker liksom ikke å gjøre noe lenger. Det tror jeg kanskje min venninne har blitt lei av, og hun har prøvd å få meg ut av huset. Det skal hun ha. Men jeg er så sliten. Hun har ikke sagt så mye egentlig, men jeg har merket at hun har blitt mer og mer lei hvis jeg kan si det sånn. Det kan godt være at vi blir venner igjen, men da må hun stå litt mer opp for meg kjenner jeg. Jeg ble veldig såret av dette. 

Anonymkode: 25c6f...15a

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal akseptere at venninnen din er sliten og lei. 
Du fokuserer veldig mye på «meg, meg, meg». 
Jeg har selv en venninne som er psykisk syk, og jeg vet hun har begrensninger. Derfor inviterer jeg henne med på ting, gang på gang. Hun har svart nei på alt. Tilslutt orker jeg ikke spørre mer.

Hun kan si fra hvis hun har lyst å finne på noe, jeg stiller jeg. Men jeg gidder ikke å bare være psykolog. 

 

 

Anonymkode: 40605...d46

[Anonym bruker]

Det høres veldig slitsomt ut for deg å ha det sånn. Men enig med hun som skriver at du virker veldig selvsentrert. Jeg hadde heller ikke orket å ha en venninne som bare klager og stadig forteller meg at jeg er årsaken til at hun sliter. Da hadde jeg tenkt «ok, men da har hun det vel bedre uten meg». Det er slitsomt med mennesker som kun fokuserer på seg selv og legger skylda for egne problemer på andre. Å fortelle venninner at de er årsaken til at du sliter er ikke måten å få venninner til å bli. Det kan du fortelle psykologen.

Anonymkode: 58431...0b0

[Anonym bruker]

Hvis jeg flere ganger hadde blitt fortalt at jeg var årsaken til at en annen sleit, så hadde jeg og trukket meg tilbake, og muligens kuttet personen ut. Selv om du har det veldig tøft, så er det ikke greit å behandle andre på det viset,

Anonymkode: 41e92...a25

[Anonym bruker]

Du er så langt inne i egen navle - som psyke mennesker gjerne er - at det er vanskelig å være din venn. 

Anonymkode: f23d6...fdc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Takk for svar til dere som har svart her. Jeg går til psykolog, og han sier at jeg er flink men må eksponere meg mer. Jeg har fått medisiner nå for angsten min, men jeg vet ikke helt om jeg er blitt så mye bedre. Jeg orker liksom ikke å gjøre noe lenger. Det tror jeg kanskje min venninne har blitt lei av, og hun har prøvd å få meg ut av huset. Det skal hun ha. Men jeg er så sliten. Hun har ikke sagt så mye egentlig, men jeg har merket at hun har blitt mer og mer lei hvis jeg kan si det sånn. Det kan godt være at vi blir venner igjen, men da må hun stå litt mer opp for meg kjenner jeg. Jeg ble veldig såret av dette. 

Anonymkode: 25c6f...15a

Det du sier her er at psykologen har sagt at du må eksponere deg mer. 

Du forteller at din venninne har forsøkt å hjelpe deg til å gjøre det psykologen din sier du må gjøre for å få det bedre.

Du forteller at du ikke vil, at du er så sliten.

Du vil bare bli mer sliten, om du ikke gjør egeninnsats for å eksponere deg.

 

Hvordan tror du din venninne - som har forsøkt å hjelpe deg - føler av at du alltid avviser henne og hennes forsøk på å hjelpe deg (attpåtil ting som din psykolog også påstår at du må gjøre for å få det bedre)?

Hva med at du står opp litt mer for deg selv før du krever at andre skal gjøre mer??

Hun har stått opp for deg, hun har forsøkt å støtte deg - du har valgt å avvise henne. Og nå skylder du på henne...

Dette, og det du skriver i tråden, bør du ta opp med psykologen din, HI!

Anonymkode: 3f8db...525

[Anonym bruker]

Det høres jo ikke ut som et bra vennskap uansett det der. det er ganske vanslig dag at folk ikke klarer og skjønne det når noen har det tungt om dagen, det er vakselig og være der når en sliter, det er ikke alltid lett og vite hva man skal si og det blir for mye negativ prat og det blir den andre sliten av i lengden  

Anonymkode: 46ac9...dba

[Anonym bruker]

Dette bruddet må du nok ta på egen kappe. Les det du selv skriver og sett deg i dine venninners sted. Du sliter kanskje, men der var det så mye meg meg meg og de bryr seg ikke om meg, at det skal mye til å orke det i lengden fra venner.

Så gå videre, gjør det du trenger, les innlegget en gang til og lær av det.

Anonymkode: 285a4...f0a

[Iiiiik]

Vennskap skal helst være et plussregnskap. Ikke hver dag eller hver mnd, men over tid bør det gi mer energi enn det krever. Slik du beskriver relasjonen til venninnen din, har hun gått i minus over tid. Hvis du har lite å gi, men trenger mye, skjønner jeg at hun tenker at nok er nok. Særlig det at du opplever at hun er noe av forklaringen på dine problemer, bør være en tydelig beskjed til dere begge om at det er best å beskytte dere. 

[Anonym bruker]

Det virker som du har veldig lite selvinnsikt?

Å være pårørende og venn til noen som sliter psykisk er tøft, for det er en del av diagnosen å bli veldig selvsentrert. Det du må jobbe med, sammen med psykologen din, er å huske på at de rundt deg også har følelser og behov.

Greit at man må prioritere seg selv for å bli bedre, jeg forstår det, men skal man beholde relasjonene i livet sitt må man faktisk prioritere andre av og til også.

Når din venninne opplever at du alltid prioriterer deg selv og aldri henne, og i tillegg legger skylden for at du sliter psykisk over på henne, så forstår jeg veldig godt at hun trekker seg unna.

Anonymkode: 1bf9c...d33

[Anonym bruker]

Bare for å ha sagt det, jeg føler virkelig med deg, HI, og skjønner at det er vanskelig å være deg.  Jeg håper også at du får  den hjelpa du trenger.  Og det er fint om noen nær deg kan stille opp, gjerne litt ekstra også.

MEN - og ja, det er et stort MEN - Det å være en støtte / venn / familie til en en som er syk, enten det er fysisk, mentalt eller psykisk kan være altoppslukende.  Så tøft at man kan bli både fysisk, psykisk og mentalt utslitt.  Og da ender med at vedkommende må trekke seg litt eller mer unna for selv å ikke bli ødelagt.  Ikke fordi man ikke gidder å hjelpe. Det betyr ikke at du aldri skal snakke om hvordan du har det, men vis interesse for den andre også.  

Du har fått flere god råd i tråden her.  Grip tak i noen av dem og få eventuelt av fagfolk også.  

Anonymkode: f94d5...6f4