Friske eldre og ensomhet

[Anonym bruker]

Jeg synes flere og flere eldre blir ensomme. Når det gjelder (relativt) friske eldre som er ensom så synes jeg det ofte er litt selvvalgt. De slutter å investere i venner og de slutter med å tilpasse seg og inngå kompromiss. Så dør forholdene ut. Jeg har en del eldre rundt meg (ikke familie) og jeg ser flere og flere kutte ut venner fordi det ikke ble akkurat slik de ønsket. Venner hadde f.eks. valgt et klokkeslett eller en aktivitet de selv ikke ville. Så takker de nei uten å følge opp senere og litt etter litt fases vennskapet ut. Dette er mennesker som ikke har sær personlighet, de har grei helse, de har hatt aktive liv. De er ganske forskjellig ellers, men mange faller inn i dette mønsteret. Også mennesker som har sagt at de aldri skal bli slik. Så klager de på familien. At barn og barnebarn besøker for sjelden. At de ikke tar dem med på det ene og det andre. Og når de snakker om for sjelden så ønsker de gjerne besøk minst to ganger i uken, gjerne flere. Alt deres sosiale skal familien dekke inn. Trenger de råd om noe, har opplevd noe dumt, trenger litt praktisk hjelp er det kun familien de ringer til. Ettersom de har kuttet ut vennene sine, kan de ikke gjøre hverandre tjenester og være hverandres samtalepartnere. Og trenger de hjelpe med hus eller hage tar de det gjerne for gitt at familie stiller opp for det å leie inn noen er da unødvendig dyrt.   

Jeg synes jo dette er trist. Nå er det jo lenge til jeg selv er der, men jeg kjenner en liten bekymring for at jeg eller venner rundt meg blir slik i fremtiden. Jeg vil jo tro at når vi har et så bevisst forhold til det, så vil sjansene bli mindre. I tillegg har jeg mye jeg har lyst til å drive med når jeg får bedre tid. Hvordan tenker dere om det sosiale fremover både etter at barna har flyttet ut slik at dere har mer tid og etter at dere har blitt pensjonister? 

Anonymkode: cf513...0ce

[Anonym bruker]

Men du beskriver ikke ensomhet. Å velge å være alene er ikke det samme som å velge ensomhet.

Anonymkode: 57b54...ad2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Men du beskriver ikke ensomhet. Å velge å være alene er ikke det samme som å velge ensomhet.

Anonymkode: 57b54...ad2

De er ensomme. De klager over at de er ensom, at det er lange dager og at barna og barnebarna ikke kommer ofte nok for å besøke og ta dem med på ting. Hadde de valgt å være alene og trives i eget selskap så hadde det jo ikke vært noe utfordring. 

Anonymkode: cf513...0ce

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

De er ensomme. De klager over at de er ensom, at det er lange dager og at barna og barnebarna ikke kommer ofte nok for å besøke og ta dem med på ting. Hadde de valgt å være alene og trives i eget selskap så hadde det jo ikke vært noe utfordring. 

Anonymkode: cf513...0ce

Da er det vel barn og barnebarn de savner da, og ikke Magda på kafeen

Anonymkode: d73a4...bd7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Da er det vel barn og barnebarn de savner da, og ikke Magda på kafeen

Anonymkode: d73a4...bd7

De savner et sosialt liv og har bestemt seg for at det skal bestå av barn og barnebarn. Problemet er at disse ikke klarer å dekke dette behovet. Behovet til de eldre for noen å prate med, gjøre ting med etc. er mye større enn det de pårørende klarer å demme opp for. De pårørende blir slitne og får dårlig samvittighet og de eldre er ensomme, har lange dager og føler seg sviktet av familien. Det hjelper ikke at de tenker at de pårørende skal hjelpe til med diverse av små og store reparasjoner og vedlikehold. Det blir er stort sprang mellom hva de forventer og mener er rimelig og hva de pårørende har kapasitet til. 

Det jeg reagerer på er at det er så mange som blir slik. Også mennesker som har hatt gode nettverk før og vært veldig sosiale. Så faser de vekk alt dette. Jeg vet ikke om det er et mindset som kommer snikende med alderen eller om det er noe annet som gjør at dette skjer. Jeg håper i alle fall ikke at jeg blir slik med alderen. 

Anonymkode: cf513...0ce

[Anonym bruker]

De kommer til et punkt der de ikke gidder folk. Folk er noe faenskap og kan man unngå dem er det langt å foretrekke.

Anonymkode: 57b54...ad2

[Anonym bruker]

Har en svigermor som er den sorten. Men vi med små barn skal kommer til de mange ganger pr uke. Sier vi har hektisk dager og begynne å kjører ut etter middag før kvelds og legging ikke blir prioritert i en travel hverdag. Sier døren er alltid åpen og vi er stortsett å finne hjemme. Men kommer aldri på besøk. Kun vi som skal dit. Håpløst 

Anonymkode: 0533f...36d

[Anonym bruker]

Du beskriver min svigermor. Hun har fortsatt et par venninner men de er like gamle som henne og har dårligere helse, så hun sier selv at de er slitsomme for de snakker bare om vondter og plager. Akkurat det samme som svigermor gjør, men der skorter det på selvinnsikten. Svigermors behov for kontakt fra oss i familien er en bunnløs brønn. Det er aldri nok eller bra nok. Om vi kommer og er i 3 timer er det leit at vi ikke blir i fire. Om vi kommer to ganger i uka er hun misfornøyd for at vi ikke kommer fire. Hun er sur for at barnebarna ikke ringer henne hele tida, men hun nekter å installere snap eller andre apper der hun kunne ha fulgt med på livet deres og hatt litt kontakt. Hun er svært digital og fikser alt slikt selv, hun bare vil at de skal ringe så hun kan "fange" de i en samtale der de kan høre på henne, for hun stiller sjelden spørsmål eller har tålmodighet til å høre på dem. Telefonsamtaler med henne er sjelden kortere enn 45 minutter. Hun har heller aldri, som i faktisk aldri, ringt barnebarna selv. Denne endringen har kommet gradvis med økende alder og synkende helse, og jeg tror den er litt uunngåelig om man ikke er veldig bevisst og tar noen grep selv. 

Anonymkode: b1b5b...2d9

[Anonym bruker]

Jeg vet ærlig talt ikke hva som skjer i hjernen til mange eldre.

Min bestemor var også litt sånn, og hun hadde alltid vært en dame som klarte seg selv og aldri ville være til bry. Når hun ble gammel var det liksom noe som snudde i henne. 

Jeg tror noe er at hun ikke ville belaste samfunnet, hun var jo tross alt (i egne øyne) en frisk dame som slett ikke trengte hverken hjemmehjelp, hjemmesykepleie eller tilkjørt middag. De få (få i hennes øyne) tingene hun trengte hjelp til kunne barn og barnebarn hjelpe henne med.

Også mistet hun litt gangsynet i hvor ofte hun faktisk trengte hjelp med ting. Hun var hjemme hele tiden og dagene gikk nok ganske sent. For henne var døgnets 24 timer noe som tikket og gikk veldig sent, hun glemte at når man har jobb, små barn, og en million ting som skal gjøres, så går de 24 timene veldig fort.

Jeg har passert 50 år og ser at veldig mange av mine jevnaldrede kvitter seg med eneboligene sine og flytter i mer lettstelte leiligheter når ungene har flyttet hjemmefra. De synes det er deilig å slippe snømåking, hagearbeid og utvendig vedlikehold.

Disse bolighusene med mange leiligheter har en del ting man kan være med på, fredagspils på takterassen, dugnader osv, så om du ikke ønsker å være for deg selv kan du møte folk å prate med.

Vi som ikke har flyttet på leilighet er veldig bevisste at den summen de betaler i fellesutgifter hver måned bør vi legge av hver måned så vi kan betale enten fagfolk eller tenåringen til naboen for enkle arbeidsoppgaver i hus og hage. Jeg håper vi klarer å holde på den tanken, men jeg vet heller ikke hva som skjer i hodet mitt når jeg blir gammel 🙈

 

Anonymkode: 86267...49f

[Anonym bruker]

Jeg er i 50-årene, jeg er sliten etter jobb og jeg har tatt grep for å få til et enklere liv for meg selv.  

Min far burde bodd på sykehjem, har hjemmesykepleie flere ganger for dagen og mener han er helt selvhjulpen.  Han ringer og ringer og trenger stadig hjelp.  Alt skal skje på hans premisser og alt tar "bare 5 minutter".  Alt haster.  

Hvis noe faktisk haster kaster jeg meg i bilen og kommer med en gang.  Men jeg hiver meg ikke rundt fordi han har problemer med fjernkontrollen eller fordi han plutselig kom på at han trenger solbærsirup.

Jeg har inntrykk av at mange eldre tar det som en selvfølge at barn og barnebarn skal stille opp.  Også de som aldri eller svært sjelden har stilt noe særlig opp for de samme barna og barnebarna.    

Anonymkode: c6e1b...7dd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 timer siden):

Jeg vet ærlig talt ikke hva som skjer i hjernen til mange eldre.

Min bestemor var også litt sånn, og hun hadde alltid vært en dame som klarte seg selv og aldri ville være til bry. Når hun ble gammel var det liksom noe som snudde i henne. 

Jeg tror noe er at hun ikke ville belaste samfunnet, hun var jo tross alt (i egne øyne) en frisk dame som slett ikke trengte hverken hjemmehjelp, hjemmesykepleie eller tilkjørt middag. De få (få i hennes øyne) tingene hun trengte hjelp til kunne barn og barnebarn hjelpe henne med.

Også mistet hun litt gangsynet i hvor ofte hun faktisk trengte hjelp med ting. Hun var hjemme hele tiden og dagene gikk nok ganske sent. For henne var døgnets 24 timer noe som tikket og gikk veldig sent, hun glemte at når man har jobb, små barn, og en million ting som skal gjøres, så går de 24 timene veldig fort.

Jeg har passert 50 år og ser at veldig mange av mine jevnaldrede kvitter seg med eneboligene sine og flytter i mer lettstelte leiligheter når ungene har flyttet hjemmefra. De synes det er deilig å slippe snømåking, hagearbeid og utvendig vedlikehold.

Disse bolighusene med mange leiligheter har en del ting man kan være med på, fredagspils på takterassen, dugnader osv, så om du ikke ønsker å være for deg selv kan du møte folk å prate med.

Vi som ikke har flyttet på leilighet er veldig bevisste at den summen de betaler i fellesutgifter hver måned bør vi legge av hver måned så vi kan betale enten fagfolk eller tenåringen til naboen for enkle arbeidsoppgaver i hus og hage. Jeg håper vi klarer å holde på den tanken, men jeg vet heller ikke hva som skjer i hodet mitt når jeg blir gammel 🙈

 

Anonymkode: 86267...49f

Dette. Har lignende erfaringer. Tror det er vanskelig for oss som ikke er der å sette seg inn i hva som skjer i hodet til folk når man blir eldre. Tror også en faktor er at energien ikke er den samme til å opprettholde vennskap og komme seg ut slik som før. Og når man er mindre blant folk, og ikke lenger får andres impulser, så er det fort gjort å bli mer selvsentrert.

Anonymkode: a8368...769