Hvordan forholder dere dere til helsevesenet?

[Anonym bruker]

Vi har nå kommet i en viss alder der flere får helseproblemer. Noen har hatt helseproblemer lenge, mens andre har nettopp fått det. En venninne fikk kreft og ble godt hjulpet av medisiner som de offentlige ikke ville gi. Det var en spleis og hun fikk dette privat. Dette er noen år siden. 

Nå er det en annen venninne (Line) som jeg oppfatter som plagsom. Hun fikk for noen år siden en noen helseutfordringer og og inspirerer av hun med kreft har hun siden kranglet seg til den ene utredningen etter den andre. Hun har også lest seg opp på medisiner, alternativ behandling, medisiner som ikke enda er godkjent og forlanger andre medisiner enn de legen mener er best og truer med pressen om hun ikke får det som hun vil. De ender stort sette med å gi henne det hun vil ha. Hun får masse undersøkelser som for oss andre virker helt unødvendige. 

Utfordringen er at Line mener dette er riktig løsning for alle. Om en venninne forteller at hun har skadet seg eller blitt syk og har fått den eller den behandlingen eller undersøkelsen så er Line på med en gang og ber henne forlange diverse ekstra eller annerledes. Venninnen prøver da gjerne, men stoler på helsevesenet når de sier nei eller mener en annen behandling er bedre og forklarer hvorfor. Om denne venninnen da blir dårligere mener Line bestemt at hun kan takke seg selv og at med Line sine forslag hadde dette aldri skjedd. Blir noen dårligere med Line sin forslag er det fordi de startet for sent eller noe annet som Line ikke relaterer til behandlingen. 

Nå har det spredd seg en skepsis i gjengen til helsevesenet. De bruker mye tid på å google alternativer og stoler mer på tilfeldige på nettet enn på legene. Det verste er at om de blir dårligere (som man gjerne blir når man har en kronisk sykdom) så tror de at de selv har sviktet seg selv. At de skulle googlet mer for å finne alternativer, at de skulle insistert mer, at de skulle gått til pressen etc. Det at de aldri stoler på at helsevesenet vil deres beste og hele tiden føler at de svikter seg selv gjør at kroniske sykdom eller skade blir mye vanskeligere å leve med psykisk enn det den var før Line ble så insisterende.   

Hvordan forholder dere dere til helsevesenet og hvordan tenker dere andre skal forholde seg? Tror dere på at helsevesenet vil deres beste? Hvor mye avfinner dere dere med helsevesenets behandling og undersøkelse og hvor mye ønsker dere å overprøve? Og hvor forlangende er dere om de foreslår noe annet?

Anonymkode: 6fdfe...d8b

[Anonym bruker]

Jeg stoler på helsevesenet i det store og det hele, men jeg ville helt klart undersøkt selv også, om jeg ble alvorlig syk. Jeg er kanskje preget av at jeg har jobben min i dette vesenet, men jeg mener bestemt at en av de aller største utfordringene vi har nå er at vi må tørre som samfunn å snakke om når vi skal begrense behandling. Vi har ikke kapasitet til å behandle alle med alt som er tilgjengelig, vi er nødt til å begrense behandlingen til behandling som er dokumentert virksom og vi kan ikke behandle folk inn i døden. Det er den eneste måten slik jeg ser det at vi kan få et godt nok tilbud for alle, og samtidig ha rom for forskning og utvikling. 
Pasienter som din «vanskelige» venninne har jeg all sympati med, man vil jo gjøre alt man kan i en krisesituasjon. Samtidig mener jeg vi har et felles ansvar for å stole på helsevesenet, at vi som jobber her jobber forskningsbasert, kunnskapsbasert og etterrettelig, og å støtte opp om dette. Merk også at det er utrolig mye utnyttelse av sårbare individ i alternativ -bransjen, det er alltids noe å tjene for de skruppelløse bare folk er desperate nok. 

Anonymkode: cb951...59a

[Anonym bruker]

Jeg var nettopp i en situasjon hvor jeg vurderte om jeg skulle dra på legevakten eller på Volvat, dette var på en fredag ettermiddag og jeg slet med å puste på grunn av astma.

Endte med å dra på legevakten. Satt tolv timer i kø og det var to leger som hjalp meg og ingen av de skjønte et pip. Den ene forsto ikke norsk og tok prøver av helt andre ting enn det han skulle. Den andre var ung og googlet seg frem til svaret mens jeg satt der, og hun fikk likevel ikke tak på det jeg hadde behov for.

Etter den opplevelsen lå jeg strak i sengen resten av helgen, frem til søndag kveld hvor jeg omsider var god nok til å skrape meg sammen og dra på…trommevirvel…Volvat.

Da fikk jeg omsider ordentlig hjelp og fikk puste igjen.

Jeg er ikke en av de som går rundt og er skeptisk til offentlige instanser, men fra nå av kommer jeg aldri til å reise på legevakten igjen.

Har også noen temmelig drøye historier fra ulike sykehus (ung lege som holdt det gående med at jeg hadde en alvorlig sykdom som kom til å dø av, måtte lese i journalnotatet flere dager etter at bakvakten hadde beskrevet undersøkelsen som et fysiologisk avvik og at jeg hadde en helt alminnelig ikkedødelig sykdom, portør som ringte ekskjæresten min som jeg ikke hadde kontakt med og fortalte at jeg var innlagt, spesialist som i stedet for å hjelpe meg kom med skikkelig ufine kommentarer om kroppen min, etc) Har heldigvis hatt mulighet til å si fra om opplevelsene mine i den siste tiden, da de sender spørreskjemaer og slikt. Men likevel…

Jeg vet ikke. Jeg er nok ikke den beste å spørre akkurat nå. Hahaha.

Men fastlegene? Å, de er bra! 

Anonymkode: f15d2...c3a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Jeg stoler på helsevesenet i det store og det hele, men jeg ville helt klart undersøkt selv også, om jeg ble alvorlig syk. Jeg er kanskje preget av at jeg har jobben min i dette vesenet, men jeg mener bestemt at en av de aller største utfordringene vi har nå er at vi må tørre som samfunn å snakke om når vi skal begrense behandling. Vi har ikke kapasitet til å behandle alle med alt som er tilgjengelig, vi er nødt til å begrense behandlingen til behandling som er dokumentert virksom og vi kan ikke behandle folk inn i døden. Det er den eneste måten slik jeg ser det at vi kan få et godt nok tilbud for alle, og samtidig ha rom for forskning og utvikling. 
Pasienter som din «vanskelige» venninne har jeg all sympati med, man vil jo gjøre alt man kan i en krisesituasjon. Samtidig mener jeg vi har et felles ansvar for å stole på helsevesenet, at vi som jobber her jobber forskningsbasert, kunnskapsbasert og etterrettelig, og å støtte opp om dette. Merk også at det er utrolig mye utnyttelse av sårbare individ i alternativ -bransjen, det er alltids noe å tjene for de skruppelløse bare folk er desperate nok. 

Anonymkode: cb951...59a

Jeg forstår jo at alle vil ha viktig behandling. De fleste googler og setter seg inn i saken, men har en god dialog med helsevesenet og en har en tillitt i bunn. Norge er også sen med å godkjenne behandling så i noen tilfeller, som venninnen vår med kreft, er det helt riktig å gå privat. Men her er stort sett helsevesenet ganske ærlig også. De sier at det ikke er bevist enda og at man i Norge har strenge krav til dokumentasjon (i en del saker for strenge slik at det går for sent). 

Line er ikke i en krisesituasjon. Hun har ikke hatt veldig alvorlige helseutfordringer. Hun gjør det alltid, for alt. Jeg har tidligere tenkt at unødvendige undersøkelser går ut over køene slik at mennesker som trenger det må stå lenger i kø. Men etter Lines insistering overfor de andre om å omtrent "gå til krig" mot helsevesenet for hver minste lille ting, så ser jeg at det påvirker psyken til folk. Det at de ikke stoler på helsevesenet og tror at alt er deres egen feil gjør dem veldig stresset. De er super stresset når de skal til legen og sitter klar til å "ta dem" i stedet for å ha dialog om behandlingsmuligheter. 

Anonymkode: 6fdfe...d8b

[Anonym bruker]

Jeg har som grunnholdning at helsa mi først og fremst er mitt eget ansvar. Derfor sørger jeg for å spise sunt, og trener og holder meg i aktivitet så mye som mulig for å holde kroppen min sunn og sterk så lenge som overhode mulig. Skulle jeg likevel ha behov for helsehjelp, så stoler jeg selvsagt på helsevesenet. Jeg er ikke utdannet innen helse og har null forutsetninger for å overprøve deres kunnskap og erfaring. Ikke har jeg så høye tanker om meg selv at jeg innbilder meg at jeg kan google meg frem til svar som ikke en som har viet livet sitt til helse kan gi bedre svar på heller.

Men å sitte i timesvis i kø på legevakten, DET gidder jeg ikke. Oppstår det behov for legevakt, så blir det privat.

Anonymkode: ef72e...c3b

[Anonym bruker]

Jeg stoler på helsevesenet. Har opplevd å sitte og vente en del på legevakt og akutt, og har en legevakt med dårlig rykte også. Men jeg har lært meg at de tar en på alvor når man er syk. Jeg har aldri opplevd at jeg ikke blir hørt, men jeg har opplevd at ting tar tid. Og sånn kan det være noen ganger. Noen er stekte enn oss, og da må man vente slik at de ikke venter for lenge også.

En annen ting jeg har lært er at veldig mange nordmenn dessverre mener at de er viktigere enn andre og med det er de lite tålmodige. Jeg satt på akutten i 5 timer og ventet med en 3-åring med brukket kragebein, mens andre som kom etter oss kom inn. Det er faktisk helt greit. Noen er det mer hast med. Vi kan ikke alltid være første prioritet.

Anonymkode: 9a780...bc9

[Anonym bruker]

Min erfaring med helsevesenet er stort sett bra, og jeg stoler på helsevesenet. Jeg har vært gjennom litt av hvert selv, både dødelige og ikke dødelige ting, operasjoner på helt forskjellige avdelinger osv. Mine erfaringer fra både hjerte, gynekologisk og ortopedisk avdeling er veldig bra. 

De opplevelsene fra helsevesenet jeg har som ikke er bra handler om barna mine, og om kapasitet. Jeg forstår at de er nødt til å prioritere etter hvem som er sykest, og de som havner lengst nede på lista må stå i kø etter kø uten å få hjelp. Men den forebyggende tanken blir det da overhodet ikke plass til. For den som står i kø trenger bare litt hjelp, så vil livet bli gteit, isteden blit personen sykere og sykere mens folk som nærmest er uhelbredelig får all hjelpen. Ja, jeg har en datter med kraftig ADHD som er veldig flink til å maskere og være 'flink pike'. Med gode karakterer og noen venner er du ikke syk nok til å få hjelp, før prisen du betaler for å få til det til slutt knekker deg helt og det kreves år med hjelp for å få livet sånn nogenlunde stablet på bena igjen.

Anonymkode: b907c...aa3

[Anonym bruker]

Spennende definisjon av venninne. 

Jeg har flere kroniske sykdommer og minimal tillit til at helsevesenet ivaretar kombinasjonen om jeg ikke selv er særdeles foroverlent. Flere utredninger og medisinendringer har jeg initiert selv. 

Et av mine barn har også en svært kompleks helsetilstand. Igjen har det vært helt nødvendig å fungere som koordinator, medisinskfaglig initiator og tidvis ta bakveier for å få snakke med kompetent lege. 

Hvorvidt jeg insisterer, eller forlanger som du kaller det, kommer helt an på tilliten til den enkelte lege. Det er ganske mye rart der ute, og de fleste har for lite tid til nødvendige dypdykk. Det er også åpenbart at unge, uerfarne leger får for mye ansvar på sykehus. 

Hva som er greia til "venninnen" din, vet jeg selvsagt ikke noe om. 

Anonymkode: 194ad...71e

[Anonym bruker]

Er svært sjelden syk så jeg forholder meg i liten grad til helsevesenet. Egentlig et veldig greit og avklart forhold

 

Anonymkode: 69068...243

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Spennende definisjon av venninne. 

Jeg har flere kroniske sykdommer og minimal tillit til at helsevesenet ivaretar kombinasjonen om jeg ikke selv er særdeles foroverlent. Flere utredninger og medisinendringer har jeg initiert selv. 

Et av mine barn har også en svært kompleks helsetilstand. Igjen har det vært helt nødvendig å fungere som koordinator, medisinskfaglig initiator og tidvis ta bakveier for å få snakke med kompetent lege. 

Hvorvidt jeg insisterer, eller forlanger som du kaller det, kommer helt an på tilliten til den enkelte lege. Det er ganske mye rart der ute, og de fleste har for lite tid til nødvendige dypdykk. Det er også åpenbart at unge, uerfarne leger får for mye ansvar på sykehus. 

Hva som er greia til "venninnen" din, vet jeg selvsagt ikke noe om. 

Anonymkode: 194ad...71e

Jeg tror du retter søkelyset mot noe viktig her, både med henblikk på unge leger og med henblikk på travelhet. Det er komplekst, men våre offentlige sykehus er jo de som står for opplæring av de nye generasjonene leger, og så lenge flere leger går til privatsykehus blir det faktisk færre igjen til opplæring, mentoroppgaver og erfaringsdeling i offentlige sykehus. I tillegg kreves det enormt mye av de som jobber i sykehus, selv om vi tar fritid til hjelp har vi rett og slett ikke kapasitet til alt. Vi er mennesker, rett og slett, og vi brenner ut. 
Og her kommer også det jeg har nevnt tidligere inn, overbehandling og unødvendige undersøkelser som sånne som HI sin «venninne» insisterer på. 
Og som overlegen på min avdeling sukket her om dagen, hvis alle skal prioriteres blir faktisk ingen prioritert..

Anonymkode: cb951...59a

[Anonym bruker]

Jeg har i utgangspunktet tillit til helsevesenet, men jeg vet også at ikke alle leger kan vite like mye om alt. Med et par kroniske sykdommer må jeg forholde meg til dem med jevne mellomrom. Jeg har faktisk aller mest tiltro til og respekt for de som åpent innrømmer at de ikke kan nok om noe og så henter inn ekspertise eller henviser videre, eller som er åpne for å høre på mine erfaringer. Dessverre finnes det også en del arrogante (usikre?) leger som verken lytter eller kommuniserer og som har bestemt seg for hva diagnosen er før jeg har satt  et ben på kontoret deres. Jeg har opplevd å vente på time hos spesialist i nesten et år, for så å treffe en lege som ikke var interessert i meg i det hele tatt, men bare snakket om seg selv. Jeg har fått beskjed om å bare slutte å kjenne etter på legevakta for så å bli hentet i ambulanse noen timer senere og hasteoperert for noe som kunne vært livstruende, takket være en nabo som var sykepleier og som forsto hva som var på gang. Så jeg er litt skeptisk til legevaktsleger. De har det altfor travelt og er så opptatt av at alle hovslag er hest at de ikke ser at noen av dem er faktisk sebra. Fastlegen min er strålende. 

Anonymkode: 1c2b9...40d

[Superdolly]

Jeg er ikke helsefaglig utdannet og stoler derfor på legene. Jeg er i tillegg såpass lite egoistisk innstilt at jeg klarer å tenke tanken at dersom jeg skal insistere på haugevis med utredninger og undersøkelser for ingenting, vil det gå ut over andre som trenger disse ressursene. 

Jeg er velsignet med godt humør og tillit til fagfolk. Jeg tenker at de som har studert og utdannet seg innen helse, og deretter jobbet med det kan og vet mer enn meg og hva jeg eventuelt måtte finne på Google. Det samme gjelder for øvrig innen andre fagfelt som jeg ikke selv har studert. Jeg står ikke og forteller bilmekanikeren hva han skal gjøre med bilen min når den er på verksted for eksempel, det regner jeg med at han kan bedre enn meg. 

Så her inne er det ikke få ganger jeg har blitt kalt både naiv og dum, og beskyldt for å "følge saueflokken" uten å tenke selv.