Sykdom - og tilpasninger fra andre

[Anonym bruker]

En jeg kjenner har en kronisk sykdom. Vedkommende har vært syk lenge. Alle rundt (jobb, familie, venner) vet om sykdommen og tar mye hensyn. Det er blitt ordentlig innarbeidet hvordan man best kan ta hensyn og tilpasse. Av og til glemmer noen seg eller hensynet er så annerledes at de ikke tenker på det/vet om det. 

Før kunne vedkommende være overbærende og raus, av og til forklare om det var behov. Vedkommende har nå være på rehabilitering og har endret seg mye. Vedkommende har lært av kurs-instruktører eller andre med samme sykdom at folk som ikke tar hensyn, ikke forstår og gjerne mangler empati. At man skal forvente at alle tar hensyn til alt. Det virker ikke å være nevnt at en selv skal ta hensyn eller være raus. Når noe skal foregå nå (f.eks. et arrangement på jobben) forventer vedkommende at alt legges opp optimalt til vedkommende. Det passer gjerne ikke så godt for andre f.eks. de som er småbarnsfamilier. Før forstod vedkommende at man gjorde sitt beste for å tilpasse alle og at det var helt greit at vedkommende tok egen hensyn for det som da ikke ble optimalt for vedkommende. Nå forventer vedkommende full tilpasning til seg. Er det andre grupper dette da ikke passer for så er det ingen gylden middelvei. Ingen interesser for å se andres behov. Vedkommende er ikke lenger raus og blir sur og sint om noen gjør noe feil og beskylder dem både direkte og indirekte for å ikke forstå, ikke bry seg og ikke ha empati. 

Folk rundt har begynt å gå på nåler. Det har spredd seg en nervøs og redd stemning. Flere er redde for å snakke med vedkommende eller ta initiativ til noe for vedkommende har full fokus på tilrettelegging for seg og på at folk nå burde forstå alt dette av seg selv. Noen tilrettelegger nå alt for denne personen, og så daler kvaliteten fordi andre ikke får det til eller mye som andre setter pris på og som ville økt deltagelsen og kvaliteten utgår. 

Noen andre som har opplevd noe slikt?

Anonymkode: 3b2f2...d4f

[Anonym bruker]

Jeg lever sånn i forholdet mitt. Det er ødeleggende. 

Anonymkode: ffa17...ee9

[Anonym bruker]

Jeg opplever fra tid til annen slik i pasientsituasjoner, men jeg synes ofte det er diagnoseavhengig. En del sykdommer fører gjerne med seg endringer det kognitive, i personlighet og i evne til å se verden og menneskene rundt seg. Da tror jeg bare man må ta det som det er , en del av det hele. Og som pårørende må man da heller faktisk fokusere på seg selv og gå den tunge jobben det er å akseptere at man ikke alltid kan inkludere alle i alt. Ikke for enhver pris. Kan du finne en pasientorganisasjon for den aktuelle tilstanden og se om de kanskje har en pårørendegruppe eller en likemannsordning?

Anonymkode: d9d3e...203

[Anonym bruker]

Det er fremdeles lov å si fra.

Anonymkode: 1e6a9...be4