Eldre og ensomhet

[Anonym bruker]

Jeg jobber litt frivillig med eldre. De har litt helseplager, men klarer seg fint hjemme med litt hjelp og noen av dem helt uten hjelp også. Noen av disse er enker/enkemenn og ensomme, men uten tiltak til å endre på noe selv. Her vi bor er det en del aktiviteter for pensjonister som foredrag, diverse kurs, kino, osv. Men nei, det vil de ikke delta på for da må de jo ta bussen og det for styrete, eller taxi og det er for dyrt. De er misfornøyd med at barna ikke kjører dem i arbeidstiden. De har mer enn nok med å være sosiale med barna sine og lar andre relasjoner dø bort. Hele deres sosiale liv dreier seg om barna og de forventer besøk ofte og da forventer de oppvartning, husarbeid, fiksing av det ene og andre.

Det koster penger å få inn folk til å hjelpe med rengjøring så det vil de ikke. Ei heller betale for hjelp til å male huset, slå plenen, brøyte bort snøen, handle osv. Det er da det minste barn og barnebarn kan gjøre er å hjelpe til. De vil være med på ferie og gir barna dårlig samvittighet om det ikke er mulig. De vil ikke være med på seniorturer. For det er dyrt. Når de er med barna på ferie, forventer de gjerne at barna betaler for dem og at feriene legges opp etter dem. 

For noen av barna har dette bikker dette over til å bli en slitsom plikt og de koser seg ikke lenger når de er sammen med foreldrene. En pårørende var så ærlig å fortelle at da faren døde følte hun kun på frihet og lettelse (og dette var en frisk og oppgående far, men han forventet så mye). En annen flyttet til en annen kant av landet for hun orket ikke sin invaderende mor mer. 

Barna forteller at dette var helt vanlige foreldre, men da de ble eldre ble de invaderende på barna og sluttet å bidra selv. De glemte helt hva de selv synes om å ha foreldre og svigerforeldre tett på. Fordi de selv har enormt med tid, forstår de ikke at barna ikke har det. De forventer at barna skal være hele deres sosiale liv.

Jeg må si at dette skremmer meg litt. Spesielt med tanke på at dette var vanlige mennesker som slett ikke var krevende da de var yngre. Det skremmer meg litt med tanke på egne foreldre, men også med tanke på meg selv. Tenk om man selv som eldre plutselig mister gangsynet og blir en belastning på barna. Jeg kan aldri tenke meg at disse eldre tenkte at dette var akseptabelt da de var yngre, men nå gjør de det. 

Hva tenker dere om eldre og deres forventninger fra de pårørende? Kan hvem som helst bli plutselig orienterer seg kun mot barn og barnebarn og ende opp med å invaderende dem? (Snakker her ikke om de som er dement)

Anonymkode: 4c62d...49c

[Anonym bruker]

Jeg tror det er et så innarbeidet mønster at det helt ubevisst blir sånn 

Min bestemor ble sånn, og hun var en så selvstendig dame som overhodet ikke ville være til bry da hun var yngre 

Så ble hun plutselig som hennes mor ble på sine gamle dager. Hun trengte overhodet ikke hjelp og tilrettelegging fra kommunen, for det kunne barn og barnebarn ordne 

Er det litt som når vi plutselig føler vi har blitt som vår mor når vi fikk barn selv?

Anonymkode: 0561a...953

[Anonym bruker]

Dette er som å lese om svigermor. Ingen av oss hadde sett for oss at hun skulle bli på det viset, så selvstendig som hun var. Hun er nå prikk lik sin mor, som hun selv sukket og bar seg over at var urimelig på sine gamle dager. Hun ser ikke at hun er minst like krevende og at hun på denne måten sliter ut forholdet til barn og barnebarn. 

Samtidig har jeg en svigerfar. Han er like gammel, krever ingenting, forventer ingenting og vi må presse han til å la oss få hjelpe. Dette er mannen som knapt hadde skåret en brødskive før han ble enkemann. Nå har han lært seg å lage mat og gjør alt han kan for å fortsatt være en ressurs i livet til barnebarna. 

Anonymkode: 8e4ee...e9b