Veldig gode venner i voksen alder

[Anonym bruker]

Noen her som har fått bestevenner/veldig gode venner i voksen alder? 
Jeg har selv fått venner i voksen alder. Vi treffes av og til og har det kjekt sammen, kan betro oss til hverandre, hjelpe hverandre og har det jeg føler er helt A4 vennskap. 

Jeg jobber på en møteplass. Den er for barn og ungdom, men i utkanten av denne treffes også foreldre. En del av foreldrene som blir venner her jeg jobber har en annen type vennskap som er mye dypere. De møtes oftere, de virker å være mer intense/hjertelige. Når de møter hverandre tar de enten med seg tidligere vennskap inn i gjengen eller så fader disse tidligere vennskapene bort. De beskriver hverandre som soulmate, og hyller hverandre titt og ofte. Jeg opplever disse hyllestene som ekte, ikke smisk eller fasade. Det nærmeste jeg kommer å beskrive disse vennskapene er at de minner meg om forelskelser, tvillinger eller engasjerte, karismatiske religiøse grupper. Det er stort sett enten grupper av menn eller grupper av damer, men alder kan variere en god del innad i gruppen. De har stor takhøyde og stort sett er det rom for at alle kan være seg selv og våge å by på seg selv.  

Er det noen av dere som har slike vennskap eller kjenner til slike? Hvordan oppleves de? Ingen jeg kjenner godt har slike vennskap så dette er litt fremmed for meg, men jeg synes like vennskap er veldig fascinerende. I dette miljøet her er det mange slike vennskap, men jeg ser det sjelden andre steder. Er slike vennskap vanlige?

Anonymkode: 176be...19b

[Anonym bruker]

Ja jeg har hatt og har noen slike vennskap i voksen alder. Da jeg ble voksen, sluttet jeg å bry meg veldig mye om hva andre tenker, så jeg er ganske åpen om mine egne feil og mangler og ting i livet som er vanskelig. Når jeg er åpen, opplever jeg ofte at andre som har hatt lignende opplevelser også åpner seg opp. Vi skaper rett og slett bånd gjennom arrene, traumene og de psykiske utfordringer vi lever med, men også gjennom utfordringer knyttet til foreldrerollen..til en viss grad. Jeg utleverer ikke ungene mine til andre, men vi prater generelt, og deler erfaringer.

Noen av disse vennskapene varer, men ikke alle. Enkelte som sliter psykisk og har vært gjennom litt har ofte personlighetsforstyrrelser som gjør det vanskelig å holde på relasjoner. Jeg tar meg ikke nær når noen fader ut, jeg går bare videre. 

Poenget er at vennskap ofte kommer fra de dypere samtalene, og å by på seg selv, og heie hverandre frem. 

Anonymkode: 97c48...154

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ja jeg har hatt og har noen slike vennskap i voksen alder. Da jeg ble voksen, sluttet jeg å bry meg veldig mye om hva andre tenker, så jeg er ganske åpen om mine egne feil og mangler og ting i livet som er vanskelig. Når jeg er åpen, opplever jeg ofte at andre som har hatt lignende opplevelser også åpner seg opp. Vi skaper rett og slett bånd gjennom arrene, traumene og de psykiske utfordringer vi lever med, men også gjennom utfordringer knyttet til foreldrerollen..til en viss grad. Jeg utleverer ikke ungene mine til andre, men vi prater generelt, og deler erfaringer.

Noen av disse vennskapene varer, men ikke alle. Enkelte som sliter psykisk og har vært gjennom litt har ofte personlighetsforstyrrelser som gjør det vanskelig å holde på relasjoner. Jeg tar meg ikke nær når noen fader ut, jeg går bare videre. 

Poenget er at vennskap ofte kommer fra de dypere samtalene, og å by på seg selv, og heie hverandre frem. 

Anonymkode: 97c48...154

I mine vennskap har vi dype samtaler. vi byr på oss selv, heier andre frem og har stor takhøyde, men vi har ikke den lidenskapen som disse vennskapene har. Og vi har ikke samme tid/mulighet til å prioritere på å være så ofte sammen. Det er på en måte som om hverdagen preger oss mer, mens de preges mer av fest, store ord og store følelser. Ikke at de tror livet er en fest, de snakker sammen om alvorlige ting også, men de har likesom noe annet. De snakker på en måte til med og med hverandre som andre gjør når jeg er litt brisen  og har lykkepromille. Jeg synes disse vennskapene er interessante. Det er akkurat som de har en annen dimensjon enn jeg har, som om de har funnet en nøkkel i et spill og har låst opp en annen dimensjon. 

Du som har slike vennskap. Hvordan fikk du det til og hva er det som skiller disse vennskapene fra andre vennskap som ikke har dette ekstra?

Anonymkode: 176be...19b

[Anonym bruker]

Det er vel sånne vennskap de kaller bromance når munn har dem? Vet ikke om de har et navn for kvinnelige vennskap.

Nærmest en mellomting mellom vennskap og lidenskapelig forelskelse.

Datteren min med adhd har sånne vennskap.

Jeg har det ikke.

Anonymkode: 25eda...9b6

[Anonym bruker]

Ja. Jeg fikk det med en mann. Det var det beste og verste som kunne skje. Vi delte av våre innerste tanker i timesvis. Flere ganger satt vi i bilen etter å ha vært ute og spist, og verken han eller jeg klarte å gå. Vi hadde så mye å prate om. Det endte selvfølgelig i forelskelse, og alt raste fra et øyeblikk til et annet. Det er det beste og det verste jeg har opplevd. Verre enn da broren min døde faktisk. Den dag i dag, tre år etter, har vi null kontakt, og jeg savner det vi hadde intenst. 

Anonymkode: 0a2ef...d01