Utakknemlighet

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som bor på en annen kant av landet. Hun har bodd på samme sted det meste av livet. Hun ble utestengt som barn og ungdom, og har lav selvtillit og lav selvverd. Dette har ført til at hun er konfliktsky og ikke har satt grenser for seg selv og nærmest har utslettet seg selv på å stille opp for andre. Pga sykdom måtte hun lære å sette grenser for seg selv. 

I stedet for å være takknemlig for alt du hadde gjort frivillig for skole og organisasjoner og alt hun hadde stilt opp for venner, ble de sure. Fortsatt hjelper hun mer enn de fleste, men det er liksom ikke godt nok når det er mindre enn før. Det er ingen takk, bare kritikk. Det er liksom ikke bare en og annen - det er gjennomgående. De har også sluttet å invitere henne med på det sosiale "for når hun ikke kan bidra med x så er det jo klart at hun ikke har mulighet for fest. Da måtte hun jo klare x først. Og det er jo ikke vits i å inviterer en som ikke har kapasitet til å komme". For andre som gjør mye mindre legges listen et annet sted. Man er liksom fornøyd bare de bidrar litt. På sett og vis er hun nå utestengt igjen.   

Jeg vet jo at dette er et fenomen mange som setter grenser for seg selv opplever, men jeg forstår ikke at folk ikke ser hva de gjør. At de holder noen til en helt annen standard enn andre. At de takker overstrømmende når noen som sjelden bidrar, bidrar litt, mens de som fortsatt bidrar mye får kritikk og sinne om det er noe de ikke har kapasitet til. Hva er det som feiler folk? 

Anonymkode: f7089...f0a