Gamle venninner

[Anonym bruker]

Jeg har en barndomsvenninne, Anne, for enkelhets skyld. Vi hang sammen som et erteris gjennom barneskolen og ungdomsskolen. På videregående vokste vi fra hverandre og etter det flyttet hun til et annet land. Vi har ikke sett hverandre mange gangene de siste 25-30 årene. En og annen gang har vi tatt en kaffe om hun har vært hjemme hos foreldrene sine og det har passet sånn. Rett før jul flyttet Anne tilbake hit, tok over foreldrenes hus og har et ønske om at vi skal gjenoppta vennskapet fra barndommen. Jeg kan godt møte henne av og til, det er ikke det, men hun har veldig klare og uttalte forventninger om at jeg nå skal innlemme henne i alt jeg gjør, som om vi fortsatt er 13 og avtalte antrekk hver morgen før skolen. Jeg har holdt igjen. Vi kjenner hverandre knapt som voksne, har lite felles interesser og i alle årene hun har vært borte har jeg jo ikke sittet med hendene i fanget og ventet på henne. Jeg har mitt eget liv, familie, venner og hobbyer og det er ikke bare å inkludere henne i alt. Hun kaller meg sin beste venn og nettverket hennes og har forventninger om mye mer enn jeg har ønske om. For meg er Anne en bekjent fra ungdommen og jeg har verken tid, overskudd eller ønske om å være sammen med henne flere ganger i uka, kjøre henne steder eller ha henne med til andre venninner, prioritere henne over tid med familien, hjelpe henne å pusse opp osv. Hun er nå skuffet og sint på meg fordi jeg sa noe av dette på en veldig pen måte, og at jeg kunne hjelpe henne med å finne steder og mennesker med samme interesser, hjelpe henne å kjøpe en bil så hun kan komme seg rundt selv. Er jeg slem? Er hun urimelig? Jeg føler at om jeg gir henne lillefingeren så tar hun hele meg. 

Anonymkode: 6384b...109

[Anonym bruker]

Min erfaring er at det gjerne går seg til.

Jeg opplevde noe av det samme da broren til mannen min giftet seg med en jente utenbys fra. Hun forventet at jeg, som hennes nye svigerinne, skulle inkludere henne i alt mitt.

Hun ble skuffet og lei seg over å ikke bli bedt med når jeg skulle til en venninne osv.

Jeg har ingenting imot henne, og er gjerne hyggelig, inkluderende og skravlende i familiesammenkomster, men vi er veldig forskjellig og jeg har ikke noe ønske om å bli hennes bestevenninne og ta henne med på ett og alt.

Så du er ikke alene med å møte forventninger fra andre som du ikke kan eller ønsker innfri...

Her gikk det seg til, hun har sakte men sikkert bygget sitt eget nettverk, og vi har det hyggelig sammen i familiesammenkomster, men har ingenting med hverandre å gjøre utenom det

 

Anonymkode: ed2db...243

[Anonym bruker]

Jeg hadde absolutt innlemmet min barndomsvenninne og gjort en innsats for å bli godt kjent med henne som voksen. Dette har jeg gjort og etter en stund så var det som om vi aldri hadde vært fra hverandre. Fantastisk  Tenk å få tilbake sin barndomsvenninne og fortsatt kunne bli, og være, beste venner. 

Anonymkode: 8a18a...ed6

[Anonym bruker]

Ikke rart at så mange er ensomme, når folk er livredde for innlemme andre i nettverket sitt,

Anonymkode: 256c6...82a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (45 minutter siden):

Ikke rart at så mange er ensomme, når folk er livredde for innlemme andre i nettverket sitt,

Anonymkode: 256c6...82a

Ikke rart mange, spesielt kvinner, møter veggen heller, når det forventes at de skal ønske folk velkommen inn i alle deler av livet sitt, prioritere dem over familien, kjøre dem steder, hjelpe dem å pusse opp osv osv heller. Å «innlemme andre i livet sitt» er noe helt annet enn det hi skisserer her. Anne hadde kanskje sluppet å være ensom hvis hun ikke var så innmari intens.

Anonymkode: 0c478...17d

[Anonym bruker]

Du kan jo ha henne i livet ditt selv om du ikke kan kjøre henne og være taxien hennes. Jeg tror forøvrig at du overdriver. 

Anonymkode: f0615...ea9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 12.5.2026 den 17.49):

Jeg har en barndomsvenninne, Anne, for enkelhets skyld. Vi hang sammen som et erteris gjennom barneskolen og ungdomsskolen. På videregående vokste vi fra hverandre og etter det flyttet hun til et annet land. Vi har ikke sett hverandre mange gangene de siste 25-30 årene. En og annen gang har vi tatt en kaffe om hun har vært hjemme hos foreldrene sine og det har passet sånn. Rett før jul flyttet Anne tilbake hit, tok over foreldrenes hus og har et ønske om at vi skal gjenoppta vennskapet fra barndommen. Jeg kan godt møte henne av og til, det er ikke det, men hun har veldig klare og uttalte forventninger om at jeg nå skal innlemme henne i alt jeg gjør, som om vi fortsatt er 13 og avtalte antrekk hver morgen før skolen. Jeg har holdt igjen. Vi kjenner hverandre knapt som voksne, har lite felles interesser og i alle årene hun har vært borte har jeg jo ikke sittet med hendene i fanget og ventet på henne. Jeg har mitt eget liv, familie, venner og hobbyer og det er ikke bare å inkludere henne i alt. Hun kaller meg sin beste venn og nettverket hennes og har forventninger om mye mer enn jeg har ønske om. For meg er Anne en bekjent fra ungdommen og jeg har verken tid, overskudd eller ønske om å være sammen med henne flere ganger i uka, kjøre henne steder eller ha henne med til andre venninner, prioritere henne over tid med familien, hjelpe henne å pusse opp osv. Hun er nå skuffet og sint på meg fordi jeg sa noe av dette på en veldig pen måte, og at jeg kunne hjelpe henne med å finne steder og mennesker med samme interesser, hjelpe henne å kjøpe en bil så hun kan komme seg rundt selv. Er jeg slem? Er hun urimelig? Jeg føler at om jeg gir henne lillefingeren så tar hun hele meg. 

Anonymkode: 6384b...109

Hun virker slitsom... Det der hadde ikke jeg giddet. 

Anonymkode: 9f8ef...127

[Anonym bruker]

Jeg syns det burde komme naturlig. Starte forsiktig.. se om kjemien er der... ta det gradvis. Hun er ganske frekk som forventet at du skal ta hun rett inn i varmen. 

Anonymkode: e519b...794