Idrett og utenomsportslige prioriteringer

[Anonym bruker]

På et lag er det en del spillere som er så dyktige at de alltid får spille. Så er det de andre spillerne som må bytte på (der er ikke noe andrelag). Så er det en gutt på laget som ikke har det så bra hjemme. Hjemmet er godt nok, men foreldrene er opptatt av helt andre ting enn sønnen. Han får dermed ikke noe særlig emosjonell støtte eller upbacking hjemmefra. Laget kompenserer dermed ved at de tar seg ekstra av gutten og han får alltid spilletid til tross for at han skulle vært i den gjengen som rullerte. På en kamp ble det en hissig krangel mellom to fedre. Den ene mente at nå fikk det være nok med fordeler. Sønnen hans hadde gått glipp av to treninger grunnet problemer med bussene. Han fikk dermed ikke spille kampen etter. Gutten med utfordringer hjemme var på de samme bussene og det fikk ingen konsekvenser. Den andre mente at det bare skulle mangle at ikke gutten fikk det bra et sted og opplevde idretten som positiv.  (Guttene var i garderoben og fikk ikke med seg samtalen),
Denne krangelen fikk meg til å tenke litt på hvor grensen går for kompensering og når det blir en bjørnetjeneste. Hvor synes dere går grensen for å kompensere for vansker andre steder? Og hvor mye bør man fortelle de som berøres? Ungdommene rundt er jo ikke informert så grundig om hvordan det er hjemme, selv om de i dette tilfelle nok har observert litt selv (mest mangel på tilstedeværelse).

Anonymkode: 11e7f...ba2

[Anonym bruker]

Hvor gamle er de? Høres ut som de er over i ungdomsfotball hvor topping av laget er lov?

Da tenker jeg at reglene som blir satt for laget skal gjelde alle. Er regelen at man må møte på trening for å spille kamp gjelder det alle, uansett hjemmesituasjon.

Mye som kan gjøres for å ta vare på de som kommer fra en dårlig hjemmesituasjon, sitte på til trening/kamp, få en gratis kakebit i kiosken, en god samtale med trener osv, men fritak fra regler som gjelder laget synes jeg ikke er en god idé

Anonymkode: 0baf1...af9