Hjelp meg, jeg er på bristepunktet nå

[Anonym bruker]

Vi har stått i store utfordringer med det ene barnet vårt i flere år nå. Hun har slitt med store depresjoner og dårlig psykisk helse. Det er også blitt forsøkt selvmord. Min mann og jeg har taklet dette på to forskjellige måter. Jeg føler jeg har tatt alt ansvar, ig fulgt opp på alt som trengs. Mannen har vært hos kompiser i helgene og drukket seg dritings. Noen ganger har han vært borte hele helgen. Han sier det er Hans måte å avreagere på og at vi har forskjellige måter å takle dette på. I mine øyne er han en stor ekstra påkjenning, og jeg har bare holdt ut for jeg har ikke orket noe ekstra. Nå ser det ut til at ting har roet seg litt med barnet vårt, men jeg er alltid på vakt. Han er uke så mye på fest lenger, men jrg kjenner at jeg er så lei av han. Jeg orker han ikke lenger. Hva gjør jeg? Jeg er helt utbrent! 

Anonymkode: 2c3a5...778

[Anonym bruker]

Du kvitter deg med han. For en barnslig fjott. Hadde aldri giddet bruke en kalori på en drittunge som prioriterer fest foran sitt eget barn på den måten. 

Anonymkode: 9441b...e23

[Anonym bruker]

Jeg ville i alle fall ha krevd at han vil være med på parterapi. 

Anonymkode: ae787...511

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Vi har stått i store utfordringer med det ene barnet vårt i flere år nå. Hun har slitt med store depresjoner og dårlig psykisk helse. Det er også blitt forsøkt selvmord. Min mann og jeg har taklet dette på to forskjellige måter. Jeg føler jeg har tatt alt ansvar, ig fulgt opp på alt som trengs. Mannen har vært hos kompiser i helgene og drukket seg dritings. Noen ganger har han vært borte hele helgen. Han sier det er Hans måte å avreagere på og at vi har forskjellige måter å takle dette på. I mine øyne er han en stor ekstra påkjenning, og jeg har bare holdt ut for jeg har ikke orket noe ekstra. Nå ser det ut til at ting har roet seg litt med barnet vårt, men jeg er alltid på vakt. Han er uke så mye på fest lenger, men jrg kjenner at jeg er så lei av han. Jeg orker han ikke lenger. Hva gjør jeg? Jeg er helt utbrent! 

Anonymkode: 2c3a5...778

Dette er ett grovt svik. Han har sviktet total som partner og far. Beklager, men dette er ingenting å spare på. Nå har du erfart at han ikke er der når du trenger han, men at du blir stående alene.  

Anonymkode: 5f748...b25

[Anonym bruker]

Han bør være med på parterapi. Alle har behov for pustepauser, men det er ikke alle som muligheten. Du hadde ikke muligheten fordi du følte du måtte være der om noe skulle skje. Du måtte ha mulighet til å snappe opp ting og trå til ved behov. Mannen din hadde mulighet til pustepauser fordi du var så på. Han stolte på at du var der, du var på og kunne trå til om noe skjedde. Dermed kunne han senke skuldrene og ta de mye tiltrengte pustepausene. 

Hadde du stolt på mannen til å ta ansvar slik at du kunne funnet deg en pustepause? Noen timer der han kunne være på og i første linje, mens du trakk deg litt tilbake og koblet av? Hvis du ikke kunne det stoler du ikke på at han er en du kan ha i krigen med deg. Han på sin side ser at du ikke klarer å ta en pause. Han kan dermed ha følt at han kan ta sine pauser og tenke at det ikke utgjør noen forskjell for deg. 

Er det slik at du kunne stolt på mannen, men han hele tiden valgte å fokusere på eget behov og avviste dine - er det fryktelig egoistiske valg. Har han følt at han druknet og ikke var sterk nok psykisk, burde han ha søkt hjelp for dette. Ikke bare overlatt alt til deg. En og annen tur for å avreagere kunne han tatt, og så kunne du ha gjort noe andre ganger som gjorde at du fikk en pustepause. Når det stormet som verst, burde dere vært sammen om vakten. Ved å drikke seg full er han ikke bare utilgjengelig i tidene han er på fest, men også mange timer etterpå. 

Mannen din kan føle at du overreagerer. At du sitter på nåler, mens det ikke er behov for en så høy beredskap. Dere kan ha veldig forskjellig vurdering av situasjonen og deres rolle, ansvar og mulighet i denne. 

Det er mange ulike senarioer og vurderinger. Dere bør ta en tur til parterapi eller lignende og snakke igjennom hvorfor dere vurderte og handlet som dere gjorde. Er dere for forskjellig, kan det være at dette var spikeren i kisten. Man orker mindre når han står i en storm og da har man også mindre tålmodighet og mulighet til å tilgi sider ved mannen som er problematisk. Det å føle seg sviktet og forlatt er en dyptgripende følelse det er vanskelig å komme rundt uten hjelp. Selv om man ikke kommer rundt og går hver til sitt, kan likevel en runde med parterapi være nyttig for å forstå seg selv i et forhold og sine egne reaksjoner og behov i en krise og hvordan man best kan ta vare på seg selv når det stormer som mest. 

Anonymkode: 5d885...271

[Anonym bruker]

Kvitt deg med han. Å bruke barnets utfordringer til å kjøre egotripp er utilgivelig 

Anonymkode: 6ede8...18c

[Anonym bruker]

Så det han sier er at han trenger å avreagere, og det skjønner vi alle at han trenger.
Problemet er at han avreagerer ofte med å legge ALT ansvaret over på deg, og du får aldri mulighet til å avreagere selv.

Problemet er ikke at han drikker seg full, det kunne like godt ha vært trening.

Problemet er at han stikker av for å avreagere, legger alt ansvar over på deg uten å gi deg samme mulighet.

Er enig i de som sier dere trenger partnerterapi. Få en nøytral part inn for å se begge sider.

Anonymkode: 3ba0f...1e6

[Anonym bruker]

Det er jo ikke nødvendigvis festingen som er problemet her, men skjevheten.

Han trengte å avreagere og gi tankene pause fra bekymringene en stund av og til og valgte "fyll og spetakkel" som måte å gjøre det på 

Nå er du utbrent og tom fordi du selv aldri fikk de pausene og ser på urettferdigheten i det og føler deg bitter?

Spørsmålet er om du hadde muligheten, om du valgte å ikke finne dine luftehull, eller om du var tvunget til å være på 100% av tiden fordi han ikke tok ansvar eller du ikke stolte på han?

Det er desverre et faktum at mange ekteskap ryker etter slike kriser.

Da sønnen til søsteren min ble alvorlig syk var både hun og mannen egentlig flinke til å finne sine friminutt. Søsteren min begynte trene, hardt, for når hun tok seg helt ut på en slik økt var det ikke rom i tankene for bekymringen. Mens samboeren hennes jobbet overtid så fort han hadde mulighet, for på jobb måtte han konsentrere seg om jobb. Problemet var at de overhodet ikke så eller tok vare på hverandre, så da sønnen ble bedre røk forholdet...

Jeg synes du skal kreve terapi, la begge snakke ut om det som har vært. Kanskje kan ikke forholdet reddes, men da har du ihvertfall prøvd alt.

Anonymkode: 8f5f8...368

[Anonym bruker]

Oi, det forstår jeg egentlig. Vi har også stått i det med en psykisk syk tenåring. Vi skjønte fort at vi måtte gi hverandre pusterom. Om min mann hadde drukket seg dritings hver helg da det stod på som verst tror jeg at jeg hadde tålt det der og da fordi noe annet ikke var mulig. Likevel tror jeg at jeg hadde fått avsmak i etterkant for at han lot meg stå alene i helgen.

Jeg er glad for at barnet ditt nå har det bedre❤️ Det er i etterkant man kan få en smell som pårørende. Da har man mulighet til å ta innover seg det som har skjedd, mens da det stormet måtte man bare stå i det. Vanskelig å gi deg et råd, men for meg hadde det vært viktig å snakke ut om det og få han til å forstå hva han overlot til deg å stå i alene. Mulig dere må ha hjelp til det. Ønsker deg alt godt!

Anonymkode: a74d8...31d

[Anonym bruker]

Forstår han trenger å avreagere, men da har han en dårlig måte å avreagere på. 
Jeg har følt litt på det samme men ikke helt. Vi har også en tenåring som sliter, mannen min er ukespendler, og det har vært tøft til tider når han bare drar på jobb. 

Anonymkode: bb39b...13e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Forstår han trenger å avreagere, men da har han en dårlig måte å avreagere på. 
Jeg har følt litt på det samme men ikke helt. Vi har også en tenåring som sliter, mannen min er ukespendler, og det har vært tøft til tider når han bare drar på jobb. 

Anonymkode: bb39b...13e

Men det er likevel helt annerledes. Jobb er sjeldent et valg. Å droppe familien for drikking er et valg. Alene står man uansett, og det er tøft, men den ene grunnen er legitim og den andre er et grovt svik. 

Anonymkode: 8e6c5...d68

[Anonym bruker]

Familiekontoret. Vi stod i noe lignende over mange år. Jeg var helt utslitt. Mannen var stort sett hjemme, men det var jeg som stort sett fulgte opp avtaler rundt barnet. Til slutt vurderte jeg å skille meg. Eller; aller helst vurderte jeg å flytte langt, langt vekk...

Jeg tok kontakt med familiekontoret, og det reddet forholdet. Vi hadde ikke overskudd til å ta tak i ting selv. Vi fikk verktøyene til å snakke sammen, og si hva vi faktisk følte. Anbefales.

Anonymkode: 40533...dd8