Som forelder - hvordan takle at barnet blir alvorlig skadet?

[Anonym bruker]

Jeg understreker først at dette selvsagt er hunde ganger verre for barnet enn oss foreldre, og at vi gjør alt for å ivareta barnet.

Men det er jammen ikke lett å være pårørende heller. Det meste av angsten har etterhvert gått over til en slags vond hjertesorg for barnet som har fått en alvorlig skade som det komner til å slite med i lang tid og kanskje aldri bli helt bra fra. Men det er jo fortsatt angst som ligger der og, frykt for hvordan fremtiden for barnet vil bli.

Hvordan takler man disse følelsene som forelder? Noen med erfaring? Vi viser selvfølgelig ikke noe av dette for barnet. 

Anonymkode: 56087...09f

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om det kan sammenliknes, men mitt barn fikk nylig en alvorlig brannskade og det har lenge uklart hvor omfattende og alvorlig det var. Jeg gråt, sov ikke, var helt utenfor meg selv lenge. Det som hjalp for meg var å se alt som uansett ikke var tapt, altså se på det som tross alt er igjen. Hva slags muligheter ligger i det? Og nummer to, det hjalp (dessverre kanskje) å se at noen hadde det verre. På brannskadeavdelingen var det de som var verre skadet, og det ga meg en følelse av at jeg ikke hadde så mye å klage over. 
I ettertid har jeg sett i boken til Birgit Skarstein at hun laget en liste over hva hun kunne få til og være glad for, tross lammelsen. Det minner litt om det jeg gjorde, og det hjalp mye for meg. Man må lete etter mulighetene. 

Anonymkode: 79f16...576

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Jeg vet ikke om det kan sammenliknes, men mitt barn fikk nylig en alvorlig brannskade og det har lenge uklart hvor omfattende og alvorlig det var. Jeg gråt, sov ikke, var helt utenfor meg selv lenge. Det som hjalp for meg var å se alt som uansett ikke var tapt, altså se på det som tross alt er igjen. Hva slags muligheter ligger i det? Og nummer to, det hjalp (dessverre kanskje) å se at noen hadde det verre. På brannskadeavdelingen var det de som var verre skadet, og det ga meg en følelse av at jeg ikke hadde så mye å klage over. 
I ettertid har jeg sett i boken til Birgit Skarstein at hun laget en liste over hva hun kunne få til og være glad for, tross lammelsen. Det minner litt om det jeg gjorde, og det hjalp mye for meg. Man må lete etter mulighetene. 

Anonymkode: 79f16...576

Så sant. Det er bare så grusomt å se et helt friskt barn bli sengeliggende. Skal prøve å endre fokus til det som du sier. 

Anonymkode: 56087...09f

[Anonym bruker]

For meg ble det å se muligheter fremfor begrensninger løsningen.

Folk spurte hvordan jeg klarte å ikke bli bitter, men hva hjelper det vel å bli bitter?

Hun kunne dødd, blitt hjerneskadet, men hun ble bare fysisk handikappet!

Hun er erklært 30% handikappet og klarer seg strålende. Nei, det er ikke alt hun kan gjøre, ikke alle yrker hun kan utdanne seg, idretter hun ikke kan delta i, det må tilrettelegging til flere steder, men hun klarer seg likevel utmerket.

Jeg er stolt av henne rett og slett.

Da vil ikke bitterhet og vonde tanker gjøre hverken henne eller meg noe godt, det vil bare ødelegge.

Hun sa da hun var liten at hun ville bli frisør, det kan hun ikke, men istedenfor å gråte over det velger hun en annen vei. Hun tilpasser seg.

 

Anonymkode: e0002...fc4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

For meg ble det å se muligheter fremfor begrensninger løsningen.

Folk spurte hvordan jeg klarte å ikke bli bitter, men hva hjelper det vel å bli bitter?

Hun kunne dødd, blitt hjerneskadet, men hun ble bare fysisk handikappet!

Hun er erklært 30% handikappet og klarer seg strålende. Nei, det er ikke alt hun kan gjøre, ikke alle yrker hun kan utdanne seg, idretter hun ikke kan delta i, det må tilrettelegging til flere steder, men hun klarer seg likevel utmerket.

Jeg er stolt av henne rett og slett.

Da vil ikke bitterhet og vonde tanker gjøre hverken henne eller meg noe godt, det vil bare ødelegge.

Hun sa da hun var liten at hun ville bli frisør, det kan hun ikke, men istedenfor å gråte over det velger hun en annen vei. Hun tilpasser seg.

 

Anonymkode: e0002...fc4

Takk! Skal prøve å endre fokus. 

Anonymkode: 56087...09f

[Anonym bruker]

Og så må du ikke glemme at det faktisk i mange situasjoner er verre å være pårørende enn å være pasient. Du som voksen ser også konsekvenser og rekkevidde på en annen måte enn barnet, barnet lever i nået. Ta en ting om gangen, forhåpentligvis går det meste seg til og blir bra på et vis, selv om det blir annerledes enn du hadde tenkt i utgangspunktet.

Anonymkode: fc797...246

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Og så må du ikke glemme at det faktisk i mange situasjoner er verre å være pårørende enn å være pasient. Du som voksen ser også konsekvenser og rekkevidde på en annen måte enn barnet, barnet lever i nået. Ta en ting om gangen, forhåpentligvis går det meste seg til og blir bra på et vis, selv om det blir annerledes enn du hadde tenkt i utgangspunktet.

Anonymkode: fc797...246

Ja, takk. Der er nok den sorgen over at barnet ikke lenger er helt frisk som er så tung å bære. At barnet kanskje får varige men. Men jeg skal prøve å se de små seirene og prøve å skyve vekk sorgen. Men nei, det er ikke lett å være pårørende. 

Anonymkode: 56087...09f