Trenger råd-mine og våre barn

[Anonym bruker]

 

Jeg er gift på nytt med en mann med annen kultur enn det jeg selv er vant til her i Norge. Vi har også barn sammen. 

Han er fantastisk på mange måter men en ting spiser meg opp og det plager meg mer og mer. 

Jeg har barn fra før som er 20,16,og 12 år gamle. 

Yngste mann behandler han bra, han er også den av mine barn som har vært mest positiv til min nye mann. De to andre har mer et kjølig forhold til han. Han behandler de ikke dårlig, problemet er at han ikke behandler dem i det hele tatt. Han bryr seg ikke. 

Jeg mener det er min mann som er den voksne parten som må gjøre størst innsats her. Det er nå slik at eldstemann er flyttet hjemmefra og har fått seg samboer men når han er på besøk så tar ingen av de initiativ til å snakke sammen.  

Min mann mener at problemet ligger hos min sønn og at han er rar, mens jeg mener at min mann kan prøve hardere. Om min sønn kommer hjem og ikke sier hei først så mener jeg at det ikke burde være vanskelig for min mann å gi et smil og si hei, hvordan går det ? og invitere til en liten samtale. Min sønn har alltid vært veldig sjenert og det var vanskelig for han når min mann flyttet inn å ta del i samtaler. Min mann mener han har prøvd men helt ærlig så er jeg oppgitt og frustrert over hvor lite han faktisk har prøvd. Jeg blir kjempe lei meg når min mann gjør narr av mine barn. Han sier han er glad i mine foreldre men barna mine står meg nærmere men han bryr seg ikke. 

Min datter bor mest hjemme hos sin far men når hun er på besøk så er det det samme som med hennes bror. de prater ikke sammen.

vi kan ha middag og min mann kan helle oppi drikke i mitt glass og hans egent men ikke til min datter. Er det normalt? For meg så er det ikke det og jeg kjenner jeg blir lei meg. Han sier også at han ikke prater under middagen for de prater ikke til han. Men de er tenåringer man må gjerne dra litt ut av dem for å få svar og vise interesse. 

De hadde et ok forhold etter et par år som ble ødelagt på sekunder. Min mann « ertet» henne og skulle vise hvordan hun gjorde trening feil til min yngste sønn. Han leste ikke kroppsspråket hennes, at dette tok hun ikke som en spøk og selv etter at jeg ga han beskjed om at stopp med det der 3 ganger dette er ikke morsomt så fortsatte han, noe som resulterte i at hun sa -jeg kan ikke vente til den dagen dere skiller dere. Dette gjorde min mann sur og sint og etter det så prater han ikke med henne noe særlig og legger all skyld på henne. Min datter kan være ekstrem hormonell og ha humørsvingninger noe som ikke hjelper på. Og ja det er slitsomt men det er slitsomt å stå i mellom dette også. 

Jeg blir så lei meg for når vi er med venner sine barn så er han superhyggelig med de og gir klemmer og viser en flott side av seg selv men med mine barn gidder han ikke gi de samme energi. Han forstår ikke når jeg sier at han er den voksne som ikke burde gi opp men hele tiden burde prøve men nei han mener hvorfor skal han det? Når de ikke prøver. 

selv så er jeg super hyggelig når hans nærmeste familie kommer og er flere måneder på besøk og prøver å ta initiativ selv om vi ikke kan samme språk. 

Han er min sjelevenn, mitt livs kjærlighet men jeg merker at jeg mister respekt for min mann hver gang jeg oppfatter han som frekk  eller lite interessert i mine barn.

 

Anonymkode: 0d73e...a4a

[Anonym bruker]

Barna først, alltid. Han er ikke din sjelevenn og ditt livs kjærlighet om ikke barna dine verdsettes. Og du kan da ikke velge en mann før relasjon med barna?

Anonymkode: a5844...e37