Den som alltid gir, og aldri får :(

[Anonym bruker]

Hver gang det er nor tull i familien så stiller jeg opp.

Når min mor ble brått syk for en tid tilbake siden dro jeg og var hos henne noen dager slik at hun fikk hjelp til å komme seg til å fra diverse leger, og avtalen. Jeg avtalte med jobben at jeg hadde hjemmekontor hos henne. Det til tross for at jeg bor lengre vekk enn mine søsken og mine søsken enten ikke har barn, eller store barn. Jeg har 4 små.

Når noen i familien har kortsiktige økonomiske problemer er jeg alltid der for å låne dem litt til ting blir bedre.

Ved dødsfall er jeg alltid der og stiller opp og hjelper med å få oversikt over forsikringer, hva som må gjøres, hva som kan vente og så videre.

Er det krise, og men trenger et sted barna kan være et par dagen mens man får orden på ting, da kommer dem hit.

Familiemiddager og sammenkomster skjer alltid hos oss. Det er her alle møtes minst 2 ganger i året.

Så har det skjedd igjen.
Dødsfall i nær familie.
Mine foreldre og søsken har fått huset fult av blomster, kondolanser og støtte i en vanskelig tid.
Det eneste jeg har fått er spørsmål om hjelp. Ikke en eneste liten blomsterkvast eller telefon fra den utvidede familien.

Vet jeg er egoistisk nå, men er det for mye å forlange at folk også anerkjenner at jeg også er i sorg, og ikke bare er den som fikser ting? 

Anonymkode: dcaf6...8d3

[hysterika]

Det med manglende blomster og kondolanser, er veldig leit, men det er noe annet enn det øvrige du beskriver. Siden du bor et stykke unna, er det kanskje slik at de som kondolerer kjenner den avdøde og dine søsken og foreldre bedre enn de kjenner deg? Når det gjelder at du alltid stiller opp, må du rett og slett øve deg på å si nei. Jeg bor også langt unna mine foreldre og har stilt opp mye, men de siste årene har jeg begynt å delegere. Når f.eks. bilen deres skal på verksted og jeg er 50 mil unna, skriver jeg til brødrene mine (samlet) og spør hvem av dem som kan levere/hente bilen. Eller når mamma skal til tannlegen og ikke kommer seg dit selv, spør jeg hvem som kan avspasere den dagen for å følge henne, og hvis ingen kan, hjelper jeg henne med å flytte tilmen til et tidspunkt en av dem kan følge. 

[Himmel og hav]

Kondolerer. Det er vondt å føle at man blir tatt som en selvfølge og at du aldr trenger noe av hverken støtte, hjelp, trøst eller anerkjennelse. Det er ikke egoistisk. Du skal ikke gå i denne situasjonen og føle deg som du er ansatt for å ta deg av det praktiske. Det er lov å snakke om det og ta det opp med familien, men kanskje ikke midt i dødsfall og sorg? 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Hver gang det er nor tull i familien så stiller jeg opp.

Når min mor ble brått syk for en tid tilbake siden dro jeg og var hos henne noen dager slik at hun fikk hjelp til å komme seg til å fra diverse leger, og avtalen. Jeg avtalte med jobben at jeg hadde hjemmekontor hos henne. Det til tross for at jeg bor lengre vekk enn mine søsken og mine søsken enten ikke har barn, eller store barn. Jeg har 4 små.

Når noen i familien har kortsiktige økonomiske problemer er jeg alltid der for å låne dem litt til ting blir bedre.

Ved dødsfall er jeg alltid der og stiller opp og hjelper med å få oversikt over forsikringer, hva som må gjøres, hva som kan vente og så videre.

Er det krise, og men trenger et sted barna kan være et par dagen mens man får orden på ting, da kommer dem hit.

Familiemiddager og sammenkomster skjer alltid hos oss. Det er her alle møtes minst 2 ganger i året.

Så har det skjedd igjen.
Dødsfall i nær familie.
Mine foreldre og søsken har fått huset fult av blomster, kondolanser og støtte i en vanskelig tid.
Det eneste jeg har fått er spørsmål om hjelp. Ikke en eneste liten blomsterkvast eller telefon fra den utvidede familien.

Vet jeg er egoistisk nå, men er det for mye å forlange at folk også anerkjenner at jeg også er i sorg, og ikke bare er den som fikser ting? 

Anonymkode: dcaf6...8d3

Her er det jo alfa og omega eksakt hvilket slektsskap du har til den avdøde.

Anonymkode: 2e417...533

[Anonym bruker]

Men kondolerer uansett.

Anonymkode: 2e417...533

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Her er det jo alfa og omega eksakt hvilket slektsskap du har til den avdøde.

Anonymkode: 2e417...533

Jeg har nøyaktig samme slektskap som mine søsken

HI

Anonymkode: dcaf6...8d3

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (59 minutter siden):

Kondolerer. Det er vondt å føle at man blir tatt som en selvfølge og at du aldr trenger noe av hverken støtte, hjelp, trøst eller anerkjennelse. Det er ikke egoistisk. Du skal ikke gå i denne situasjonen og føle deg som du er ansatt for å ta deg av det praktiske. Det er lov å snakke om det og ta det opp med familien, men kanskje ikke midt i dødsfall og sorg? 

Tok det opp for noen år siden, noen år etter at stefar falt bort.
Det var så synd på alle mine søsken, og de fikk masse trøst og oppmerksomhet i begravelsen mens jeg fikk beskjed om å finne frem flere snitter og sette på kaffen....
Alle syns det var trist, og hadde blitt litt feil det der.

Ser ikke ut som om ting har endret seg dessverre.

HI

Anonymkode: dcaf6...8d3

[Anonym bruker]

Du er den sterke. Den alle bare lener seg til, har forventninger til og tar for gitt. Dessverre. Når de er sånn får du ikke endret dem. 

Prøv å ta avstand. Slutt å alltid stille opp. De som blir, de er verdt å ha i livet 💞 

Var gjennom nøyaktig det samme for 5 år siden og har etter det vært nøye med hvem som får benytte seg av min tid og oppmerksomhet

Anonymkode: c6cf7...fd2

[ReneRene]

Denne problemstillingen blir tatt opp her med jevne mellomrom, og det handler om hvilke rolle man har i en familie eller blant venner og i en omgangskrets. Det handler også om hvilke personlighetstype man er, og hvordan man fremstår. Du er jo den som har blitt ( og tatt på deg rollen? ) som den som fikser og ordner med det praktiske, den som de andre tenker at "rydder opp", og nå er vanligvis alle mer vanedyr og reflekterer dessverre ikke alltid over at det som er vanlig nødvendigvis ikke alltid er det riktige. Det både oppleves og blir urettferdig noen ganger, så det er naturlig at du føler på det. 

[Anonym bruker]

Kjære deg

Kondolerer.

Det er trist å høre at du blir behandlet så dårlig. Har du tatt opp med søsknene dine hvordan du føler at det er veldig skjevt fordelt med ansvar osv? Vi er 4 søsken, veldig tydelig at det er å "gi etter evne og få etter behov", dvs alle har ulike forutsetninger. men, følelsen av rettferdighet er veldig sterk hos alle. 

Jeg synes dette høres helt forferdelig ut, at du gjør så mye og attpåtil ikke får anerkjennelse for det!

Jeg ville endret adferden min, om jeg var deg. Ville begynt å si nei når folk spør om hjelp og de tar deg som en selvfølge. Jeg ville sagt til de andre at dere må dele på oppgavene, og få dem til å foreslå en rettferdig fordeling.

Jeg ville satt meg stille i båten og latt de andre ta initiativ og gjøre mer av arbeidet.

De har vent seg til at du gjør alt. Det er bare du som kan endre dette. Ville tatt en sesjon hos en kognitiv psykolog eller coach for å få strategier til å gjøre dette og kjenne på styrken i deg selv. Boka Sjef i eget liv er veldig bra!

 

Lykke til, du skal ikke behandles dårlig og finne deg i det!

Klem!

Anonymkode: 80de5...435

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Du er den sterke. Den alle bare lener seg til, har forventninger til og tar for gitt. Dessverre. Når de er sånn får du ikke endret dem. 

Prøv å ta avstand. Slutt å alltid stille opp. De som blir, de er verdt å ha i livet 💞 

Var gjennom nøyaktig det samme for 5 år siden og har etter det vært nøye med hvem som får benytte seg av min tid og oppmerksomhet

Anonymkode: c6cf7...fd2

 

Anonym bruker skrev (55 minutter siden):

Kjære deg

Kondolerer.

Det er trist å høre at du blir behandlet så dårlig. Har du tatt opp med søsknene dine hvordan du føler at det er veldig skjevt fordelt med ansvar osv? Vi er 4 søsken, veldig tydelig at det er å "gi etter evne og få etter behov", dvs alle har ulike forutsetninger. men, følelsen av rettferdighet er veldig sterk hos alle. 

Jeg synes dette høres helt forferdelig ut, at du gjør så mye og attpåtil ikke får anerkjennelse for det!

Jeg ville endret adferden min, om jeg var deg. Ville begynt å si nei når folk spør om hjelp og de tar deg som en selvfølge. Jeg ville sagt til de andre at dere må dele på oppgavene, og få dem til å foreslå en rettferdig fordeling.

Jeg ville satt meg stille i båten og latt de andre ta initiativ og gjøre mer av arbeidet.

De har vent seg til at du gjør alt. Det er bare du som kan endre dette. Ville tatt en sesjon hos en kognitiv psykolog eller coach for å få strategier til å gjøre dette og kjenne på styrken i deg selv. Boka Sjef i eget liv er veldig bra!

 

Lykke til, du skal ikke behandles dårlig og finne deg i det!

Klem!

Anonymkode: 80de5...435

Jeg har ikke noe problem med å hjelpe til og å stille opp.

Det jeg sliter med er at folk ikke anerkjenner at jeg også er i sorg. At sorgen tilhører alle andre, sorgen tilhører også folk som er mindre nære enn meg.

HI

Anonymkode: dcaf6...8d3