Gutten min ønsker å dø.

[Anonym bruker]

Det er pga han ikke vil på skolen. Er fortvilende! 

Han sier at alt er min feil pga jeg fødte han. 

Hva skal jeg gjøre? Han går i 6.klasse

Anonymkode: c97da...03e

[Anonym bruker]

Ignorere det. Si "slutt å tøys". Det går over. 

Anonymkode: 8480b...508

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Ignorere det. Si "slutt å tøys". Det går over. 

Anonymkode: 8480b...508

NEI, NEI, NEI!!!!!

Alt for mange unge gutter tar sitt eget liv siden vi voksne ikke tar det på alvor. 

HI, ta kontakt med fastlegen NÅ!!!

Anonymkode: 93922...65b

[Anonym bruker]

Ønsker han å dø - som å ikke leve lengre? Eller ønsker han å dø - som i å ikke lengre leve det livet han lever nå? 
 

Er det første alternativ: Ring lege for en hastetime for vurdering av helse, psykisk helse og kartlegging av hvilken plan han har

Er det nummer to: Koble inn miljøpersonale på skolen / Skolelos, helsesykepleier for samtaletilbud til gutten. Gå i dialog med skolen. Lege og henvisning til BUP - for kartlegging og eventuelt traumebehandling 

Anonymkode: a34f3...f77

[Anonym bruker]

Klem til deg! 
 

Dere må få hjelp, …f77 har gode råd. 

Anonymkode: e9798...75a

[Anonym bruker]

Få hastetime hos fastlegen for henvisning til bup, men ring også bup. Her har bup et akutt-team som vi fikk time hos dagen etter (før henvisning var behandlet) da jeg fikk vite at barnet mitt hadde selvmordstanker og selvskadet.

 

Sender deg mange klemmer! Dette er tøft å stå i. 

Anonymkode: 4385f...4e8

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Det er pga han ikke vil på skolen. Er fortvilende! 

Han sier at alt er min feil pga jeg fødte han. 

Hva skal jeg gjøre? Han går i 6.klasse

Anonymkode: c97da...03e

De fleste som sier at de vil dø, mener egentlig at de ikke vil leve det livet de lever lenger- de vil altså ha forandring. Litt viktig å ha dette klart for seg, for det er ofte en veldig viktig nyanse som gjør det lettere å se hva det i bunn og grunn handler om.

Gutten din vil ikke på skolen, og det er problematisk. Jeg antar at det har vært noen diskusjoner og støy rundt dette, naturlig nok. Jeg regner med at du har forsøkt å stille krav siden han bebreider deg for at du fødte ham. Vel, det er jo sant at det er ditt ansvar at han lever, men du har selvsagt ikke noe ansvar for alt som skjer rundt ham! Jeg håper ikke at han gir deg skyldfølelse, for han er fortvilet og føler seg nok presset, så ikke få dårlig samvittighet uten grunn.

Snakk med helsepersonell på skolen eller lege, og så ta det derfra. Det er veldig tøft når unger sliter, og det er ikke alltid lett å si så mye om det heller. Det jeg vil anbefale deg er å snakke med psykolog selv. Det er viktig at du som omsorgsperson har noen utenfor barnets apparat å drøfte ting med! Det kan forsåvidt være hvem som helst, men venner og familie blir ofte lite objektive, og det er dessverre ofte sånn at alle har nok med sitt. Derfor vil en psykolog (eller en god fastlege være det beste. ) Lykke til uansett.

 

[Anonym bruker]

Vi har bare en barndom!

Hele resten av livet skal vi leve med minnene fra denne ene barndommen, som er en så sårbar tid av livet vårt, som former oss på godt og vondt.

Ikke glem det når barna får problemer. Da er det ikke skolen som er viktigst, men å komme gjennom uten større psykiske arr enn nødvendig og mindre traumatiske minner enn nødvendig.

Søk hjelp, koble på helsesykepleier på skolen og hele teamet der, fastlege, bup og teamet der.

Trygg gutten på at du er glad i han og ønsker at dagene hans skal være gode, og vil gjøre det alt du kan for å hjelpe han med det. Han må forstå at livet består av mange forpliktelser, barn må på skole, voksne må på jobb osv, men det skal ikke være grusomt, så nå må dere  få hjelp.

Anonymkode: bb3e0...87d

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Vi har bare en barndom!

Hele resten av livet skal vi leve med minnene fra denne ene barndommen, som er en så sårbar tid av livet vårt, som former oss på godt og vondt.

Ikke glem det når barna får problemer. Da er det ikke skolen som er viktigst, men å komme gjennom uten større psykiske arr enn nødvendig og mindre traumatiske minner enn nødvendig.

Søk hjelp, koble på helsesykepleier på skolen og hele teamet der, fastlege, bup og teamet der.

Trygg gutten på at du er glad i han og ønsker at dagene hans skal være gode, og vil gjøre det alt du kan for å hjelpe han med det. Han må forstå at livet består av mange forpliktelser, barn må på skole, voksne må på jobb osv, men det skal ikke være grusomt, så nå må dere  få hjelp.

Anonymkode: bb3e0...87d

Jeg føler for å si noe her, og jeg tror jo at flertallet er enig med deg. Men jeg var overhodet ikke et lykkelig barn, og jeg syns barndom var ufattelig kjedelig. Alt jeg ville var å bli selvstendig, få kunnskap og utforske verden. Vil bare si det siden barndom ofte skal forbindes med idyll, og som du skriver her, minner en liksom skal leve på resten av livet. Det er ikke sånn for alle, og det jeg elsket mest var nettopp skolen. Husk at barn også er individer og ikke en masse som trenger og må ha det samme. Du er ikke akkurat lost om du ikke har en lykkelig barndom. Mange jeg kjenner som har hatt en direkte problematisk barndom, har også blitt de mest interessante og også tilfredse menneskene jeg har møtt. Gutten til Ts eller andre barn som sliter er ikke fortapt altså, og de kan også klare seg mye bedre enn andre uten så store problemer. Syns det er litt viktig å si her.

[Anonym bruker]

Min gikk bare i 3. klasse da han fortalte meg når og hvordan han skulle ta livet sitt dersom han måtte én dag til på den skolen. Da hadde han blitt mobbet (psykisk og fysisk) i over ett år, massevis av tiltak, møter o.l. 

Jeg tok ham ut av skolen på dagen (jeg var langtidssykemeldt så hadde mulighet) og fikk hastehenvisning tim bup. Men siden jeg allerede hadde bestemt meg for at vi skulle flytte ut av kommunen, avslo bup han. "Et miljøskifte vil hjelpe". 

Vel... Full av traumer og triggere ble ikke livet noe enklere. Så da ble det privat barnepsykolog. Han gikk i ett år og begynte etterhvert på Steinerskole. 

Nå går han i 5. klasse og livet begynner å bli bra igjen. 

Anonymkode: 87332...762

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (1 time siden):

Jeg føler for å si noe her, og jeg tror jo at flertallet er enig med deg. Men jeg var overhodet ikke et lykkelig barn, og jeg syns barndom var ufattelig kjedelig. Alt jeg ville var å bli selvstendig, få kunnskap og utforske verden. Vil bare si det siden barndom ofte skal forbindes med idyll, og som du skriver her, minner en liksom skal leve på resten av livet. Det er ikke sånn for alle, og det jeg elsket mest var nettopp skolen. Husk at barn også er individer og ikke en masse som trenger og må ha det samme. Du er ikke akkurat lost om du ikke har en lykkelig barndom. Mange jeg kjenner som har hatt en direkte problematisk barndom, har også blitt de mest interessante og også tilfredse menneskene jeg har møtt. Gutten til Ts eller andre barn som sliter er ikke fortapt altså, og de kan også klare seg mye bedre enn andre uten så store problemer. Syns det er litt viktig å si her.

Tror du misforstår meg litt, for jeg mener ikke at barndommen skal være bare idyll. Alle trenger motgang, og å lære takle det er veldig viktig lærdom.

Men her er det snakk om alvorlige problemer og psykisk sykdom. Da må fokuset endres fra "må på skolen" til å "hjelpe barnet"

Anonymkode: bb3e0...87d

[Anonym bruker]

Hi her

Tusen tusen takk for mange gode råd ❤️ og ikke minst for støtten ❤️

Anonymkode: c97da...03e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Vi har bare en barndom!

Hele resten av livet skal vi leve med minnene fra denne ene barndommen, som er en så sårbar tid av livet vårt, som former oss på godt og vondt.

Ikke glem det når barna får problemer. Da er det ikke skolen som er viktigst, men å komme gjennom uten større psykiske arr enn nødvendig og mindre traumatiske minner enn nødvendig.

Søk hjelp, koble på helsesykepleier på skolen og hele teamet der, fastlege, bup og teamet der.

Trygg gutten på at du er glad i han og ønsker at dagene hans skal være gode, og vil gjøre det alt du kan for å hjelpe han med det. Han må forstå at livet består av mange forpliktelser, barn må på skole, voksne må på jobb osv, men det skal ikke være grusomt, så nå må dere  få hjelp.

Anonymkode: bb3e0...87d

Jeg tror ikke vi har godt av en helt problemfri barndom heller. 

Anonymkode: c7f17...ebc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Jeg tror ikke vi har godt av en helt problemfri barndom heller. 

Anonymkode: c7f17...ebc

Det påstår jeg ikke heller.

Barn og ungdom må lære at livet går i bølger, og de må lære å takle motgang og tøffe dager også. Det er bare sunt.

Men, her er det ikke snakk om litt lugging i hverdagen, det er snakk om et barn som har så skolevegring at han ikke ønsker å leve....

Anonymkode: bb3e0...87d