Fikser alt selv?

[Anonym bruker]

Rundt meg er det mange som er kronisk syke eller skadet. De ringer gjerne meg for råd, bistand eller praktisk hjelp. De ringer for å ventilere og kommer gjerne til meg for å føle seg bedre. Det er helt i orden for meg å hjelpe. Jeg er tross alt frisk. 

Men av og til savner jeg veldig det at noen er der for meg. At noen ser at jeg har mye på meg og avlaster meg. Bare fikser noe for meg en dag jeg har for mye på listen. Kanskje hjelper en av de andre som trenger hjelp. Løfter humøret mitt en dag jeg er litt ekstra sliten. Inviterer på treff uten tanke om at jeg skal være hobbypsykolog eller bistå med praktisk hjelp. Nå tilrettelegger jeg hele tiden for andre (kanskje også på bekostning av meg selv), men det er ingen som tilrettelegger for meg.
Noe flere som har det på denne måten?

Anonymkode: a9593...acc

[Anonym bruker]

Du må begynne å ta mer plass. Ingen kan tenke seg frem til hva du ønsker, du må si det. 

Jeg stiller opp for alle rundt meg, men har også begynt å si ifra når/hvis det er noe jeg trenger. Nå sist spurte jeg storfamilien (tante, søskenbarn, søsken, foreldre) om de kunne tenke seg å male innendørs for meg. Jeg tåler ikke maling, men skulle selvfølgelig gjøre alt forarbeidet. Slekta trommet sammen og malte stue, spisestue, kjøkken og gang på 3 dager. Mens jeg var på "ferie" i mammas leilighet. 

Dette var et "stort" eksempel, men greia er at du må ta mer plass. Og er du 100% ærlig med familie og venner om hvordan du har det, vil jeg nesten garantere at de ikke har tenkt over det. For "slike som oss" fremstår jo veldig sosialt kompetente og de fleste sitter da hver for seg og tror du har mange å lene deg på. Derfor tar de ikke kontakt, for "noen andre gjør det sikkert". 

Etter at jeg var ærlig om at jeg ikke har noe særlig venninnenettverk å snakke med, har familien blitt en enorm støtte. De få venninne jeg har, har blitt enda nærere venninner. 

Anonymkode: a72a6...a16

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Du må begynne å ta mer plass. Ingen kan tenke seg frem til hva du ønsker, du må si det. 

Jeg stiller opp for alle rundt meg, men har også begynt å si ifra når/hvis det er noe jeg trenger. Nå sist spurte jeg storfamilien (tante, søskenbarn, søsken, foreldre) om de kunne tenke seg å male innendørs for meg. Jeg tåler ikke maling, men skulle selvfølgelig gjøre alt forarbeidet. Slekta trommet sammen og malte stue, spisestue, kjøkken og gang på 3 dager. Mens jeg var på "ferie" i mammas leilighet. 

Dette var et "stort" eksempel, men greia er at du må ta mer plass. Og er du 100% ærlig med familie og venner om hvordan du har det, vil jeg nesten garantere at de ikke har tenkt over det. For "slike som oss" fremstår jo veldig sosialt kompetente og de fleste sitter da hver for seg og tror du har mange å lene deg på. Derfor tar de ikke kontakt, for "noen andre gjør det sikkert". 

Etter at jeg var ærlig om at jeg ikke har noe særlig venninnenettverk å snakke med, har familien blitt en enorm støtte. De få venninne jeg har, har blitt enda nærere venninner. 

Anonymkode: a72a6...a16

Jeg har prøvd litt. Når noen ringer meg om jeg kan gjøre x,y,z så har jeg kanskje sagt at "jeg har veldig mye akkurat nå og er veldig sliten. Kanskje du kunne gjort Z selv?" Da får jeg gjerne et langt foredrag om hva sliten er og at jeg ikke vet hva det er siden jeg ikke er syk. Jeg burde forstå at de ikke kan x,y og z. "Og disse oppgavene må jo gjøres og du er jo frisk." Gjerne etterfulgt at hvor lei seg de er for at de er syke og at de gjerne skulle vært i mine sko. Det er ikke sagt for å bevisst være slem, men fordi de oppriktig mener at slik er verden. 
Og så gjør jeg det da...

Anonymkode: a9593...acc

[LillaGorilla♥♥]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har prøvd litt. Når noen ringer meg om jeg kan gjøre x,y,z så har jeg kanskje sagt at "jeg har veldig mye akkurat nå og er veldig sliten. Kanskje du kunne gjort Z selv?" Da får jeg gjerne et langt foredrag om hva sliten er og at jeg ikke vet hva det er siden jeg ikke er syk. Jeg burde forstå at de ikke kan x,y og z. "Og disse oppgavene må jo gjøres og du er jo frisk." Gjerne etterfulgt at hvor lei seg de er for at de er syke og at de gjerne skulle vært i mine sko. Det er ikke sagt for å bevisst være slem, men fordi de oppriktig mener at slik er verden. 
Og så gjør jeg det da...

Anonymkode: a9593...acc

Du må slutte å unnskylde hvorfor du ikke kan hjelpe, slutt å diskutere- da åpner du for motargumentasjon. Du må lære deg å bare si nei, og ferdig med det. "Nei, det passer ikke. Nei, det kan jeg ikke hjelpe med. Nei, dette må du nok ordne selv. "

[Anonym bruker]

Du er en omsorgsperson og har sikkert mange gode løsninger og kan gi relevant hjep, så du har den rollen i omgangskretsen eller i familien. Det er jo en veldig viktig rolle, men du må sette grenser siden ingen orker alt i lengden. Ta deg noen dager hvor du lader opp, og vær bestemt på det. Jeg kan ikke se noen annen løsning, og siden det ser ut som om du blir bebreidet når du sier fra, så er det enda viktigere å være bestemt. Jeg er også en som bidrar, ( sannsynligvis ikke så mye/ ofte som deg da jeg egentlig ikke er utpreget omsorgsfull. Jeg vil bare hjelpe hvis jeg kan ) men senest i går sa en voksen person som spurte om noe at det var fint jeg satte grenser. Noen forstår det heldigvis, mens andre blir ofre. De trenger grenser, så prøv å tenk at du faktisk gjør dem en tjeneste på den måten også.

Anonymkode: da88c...ee3