Andre med barn med store utfordringer? Er så sliten for tiden

[Anonym bruker]

Jeg kjefter mer enn jeg burde, jeg irriterer meg, blir sint og sliter med å takle barnets atferd og vansker. Kjenner jeg nesten ikke har morsfølelse i hverdagen lenger. Men når barnet sover, kommer tårene, jeg kan sitte på sengekanten og se på denne nydelige lille. Jeg vet hva jeg må gjøre, jeg har kunnskapen, men jeg er så sliten langt inni margen av alle utfordringene hver dag at jeg ikke klarer å være større, sterkere og god. Noen som har råd? Hvordan stå i dette hver dag, hele livet? For det blir ikke bedre for barnet, heller verre. Noen dager har jeg ikke styrke, barnet sovnet før jeg fikk reparert og sagt unnskyld.I dag er det bare veldig veldig tungt...

Anonymkode: aa6f6...915

[ReneRene]

Jeg har et godt råd. Legg vekk absolutt alt annet som krever energi fra deg. Legg bort telefon og pc, og andre trivielle ting. Så får du mer energi til barnet ditt-

Jeg blir flere ganger helt målløs her inne av de som har barn og også flere, med og uten utfordringer. De har ifølge dem selv både jobb, mann og barn. Og er her utallige timer i uka. Jeg begriper det ikke. Det er some- avhengighet på bekostning av et normalt familieliv. Jeg sier ikke at du er en av dem! Jeg gjør ikke det, men tenk over hva du bruker tid og energi på, som kunne komme barnet til fordel?

[Anonym bruker]

Eneste gangen jeg er på tlf og sosiale media er på kvelden når de er lagt om jeg får noen minutter for meg selv, hvis jeg orker. Kan jo prøve å legge bort de andre barna, jobben, husarbeid, mannen osv. Ønsker forøvrig svar fra andre som vet hvordan livet med barn med store behov kan kjennes ut, kanskje noen hadde gode råd.

Anonymkode: aa6f6...915

[Anonym bruker]

Kjære deg. Jeg er også mamma til ett barn med spesielle behov og det ER til tider bein tøft! Er du alene med barnet? Har du noen form for avlastning? Jeg er ikke i jobb (er ufør) så jeg får hentet meg inn når barnet er på skolen. Ta vare på deg selv så godt du kan. Ikke klandre deg selv for å kjefte. Du pleier å si unnskjyld til barnet og det er veldig bra og viktig at du gjør. Ungene har ikke vondt at å forstå at vi bare er mennesker med følelser vi også. Vil sende deg en klem og håper du får en god natts søvn.

Anonymkode: de1f8...1fe

[mamma til adhd gutt<3]

Hi; kjære deg! Jeg er ikke helt i målgruppen jeg heller , men jeg ville bare skrive til deg likevel. Du skriver at barnet ikke vil bli bedre, er det en sykdom/ diagnose det er snakk om? I så fall: får familien det dere har krav på av hjelp/ støtte/ avlastning eller bistand på annen måte? Foreninger eller avlastningstilbud ? Har du noen å snakke med som du føler du kan dele alt med og hvor du kan være helt fortrolig med? Jeg tenker det er viktig at du først og fremst får hodet over vannet her❤️

Endret 26. april av Admin
Ryddet for slettet sitat. Admin

[Anonym bruker]

Har du noe nettverk rundt deg, slik at du kan få noe avlastning? Eller får noe du/dere noe hjelp? En annen sak er arbeid, hvis du har en god leder, kan det være mye hjelp om lederen kjenner din situasjon og du kanskje kan få noe tilrettelegging. Noen ganger skal det små justeringer til for å fjerne unødvendig støy, alle de detaljene påvirker hvor mye man takler i løpet av en dag. 

Min erfaring med barn som strever så mye er at det påvirker hele familien, vi rundt også bærer preg av det. Lenge. Jeg gikk og går i terapi selv. 

Anonymkode: 7ced7...c7d

[Anonym bruker]

Jeg er ikke alene, men det føles sånn innimellom. Jeg jobber fulltid, i en emosjonelt krevende jobb med høye krav. 5 barn og har ingen avlastning. Ikke meningen å gå i forsvar, men en blir lei når noen antar at jeg ikke takler barnet mitt fordi jeg ser for mye på sosiale media. Skikkelig sur på meg selv for å sitte oppe enda, morgendagen blir tøffere med lite søvn, men i dag er en sånn dag.

Anonymkode: aa6f6...915

[mamma til adhd gutt<3]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er ikke alene, men det føles sånn innimellom. Jeg jobber fulltid, i en emosjonelt krevende jobb med høye krav. 5 barn og har ingen avlastning. Ikke meningen å gå i forsvar, men en blir lei når noen antar at jeg ikke takler barnet mitt fordi jeg ser for mye på sosiale media. Skikkelig sur på meg selv for å sitte oppe enda, morgendagen blir tøffere med lite søvn, men i dag er en sånn dag.

Anonymkode: aa6f6...915

Prøv å ikke la det gå inn på deg hva noen måtte mene her inne. Ingen kjenner deg eller din situasjon og ingen skal dømme deg for noe som helst. ❤️

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er ikke alene, men det føles sånn innimellom. Jeg jobber fulltid, i en emosjonelt krevende jobb med høye krav. 5 barn og har ingen avlastning. Ikke meningen å gå i forsvar, men en blir lei når noen antar at jeg ikke takler barnet mitt fordi jeg ser for mye på sosiale media. Skikkelig sur på meg selv for å sitte oppe enda, morgendagen blir tøffere med lite søvn, men i dag er en sånn dag.

Anonymkode: aa6f6...915

Kanskje du trenger den lille tiden til å tenke like mye som søvn, akkurat nå. Lett for meg å si, ikke bli irritert på deg selv, for jeg vet at når du er sliten så kommer det litt snikende på uansett. 
 

I perioder hvor en er sliten, så vil ikke ting være optimalt og man tråkker feil. Gi deg selv også litt aksept for situasjonen, du er også et menneske med feil og mangler, uten at det gjør deg dårlig på noen måte. Kanskje en dagbok kan hjelpe deg litt med å sortere? Skriv også ned hva du føler du fikk til, de situasjonene du mestret. Det er nok mange av de også, selv om en som regel blir liggende å tenke på det en ikke fikk like bra til. 

Anonymkode: 7ced7...c7d

[Anonym bruker]

For min del hjelper det å bare få luftet ut og snakket. Jeg har en fantastisk fastlege og har jevnlige samtaler med ham i vanskelige perioder. 

Ellers enig med adhd-mammaen innspill om foreninger, støttegrupper, stønader o.l.

Anonymkode: 2956b...109

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg kjefter mer enn jeg burde, jeg irriterer meg, blir sint og sliter med å takle barnets atferd og vansker. Kjenner jeg nesten ikke har morsfølelse i hverdagen lenger. Men når barnet sover, kommer tårene, jeg kan sitte på sengekanten og se på denne nydelige lille. Jeg vet hva jeg må gjøre, jeg har kunnskapen, men jeg er så sliten langt inni margen av alle utfordringene hver dag at jeg ikke klarer å være større, sterkere og god. Noen som har råd? Hvordan stå i dette hver dag, hele livet? For det blir ikke bedre for barnet, heller verre. Noen dager har jeg ikke styrke, barnet sovnet før jeg fikk reparert og sagt unnskyld.I dag er det bare veldig veldig tungt...

Anonymkode: aa6f6...915

Har du familie som kan avlaste deg litt ❤️?

Anonymkode: 88eef...e43

[Anonym bruker]

Jeg er så uendelig sliten jeg også. For tiden får jeg ikke sove om natten heller, våkner midt på natten med katastrofetanker om hvordan barnet kan komme til å utvikle seg videre og får ikke sove igjen. Foreløpig  har situasjonen bare blitt verre. Hjelper heller ikke at vi har unge og ikke så erfarne kontaktpersoner på PPt og bup.
 

Jeg er ikke sint og kjefter ikke, men jeg er så ufattelig oppgitt og lei meg over at ingenting virker. Siste uka har jeg gått med en konstant følelse av å måtte kaste opp. Jeg ser også på min når hn ligger rolig og sover. Lurer på hva som har skjedd med det perfekte, lille barnet mitt, føler desperasjon i forhold til at jeg ikke har kontroll over situasjonen, utviklingen, at vi ikke kan gjøre normale «familieting». Lurer på om det vil komme en endring til det bedre eller om det vil bli enda verre og hvor lenge jeg kan håndtere det om det blir verre. Er så ufattelig tøft å stå i dette og så kommer fordømmelsen man leser i alles ansikter når de blir vitne til barnets utagering i tillegg. 

Anonymkode: 4af5d...f42

[Iiiiik]

Det er vanskelig å komme ut av en sånn negativ spiral. Kanskje trenger dere profesjonell hjelp? Det er viktig å sortere og finne ut hva som kan/må kreves av barnet og hva dere kan ignorere.

 Jeg ville i tillegg sett på helheten av oppgaver og gjort en vurdering på hva som kan kuttes ned på i hverdagen. Det er vanskelig å være raus og tålmodig hvis man er sliten. Samarbeider dere godt nok i parforholdet? Det er slitsomt med flere barn i småbarnsalder, og mange kvinner legger lista for høyt, og slipper ikke helt mannen til. Han på sin side kan være såre fornøyd, og vet heller ikke hvor han burde bidratt. 

 

[Admin]

Tråden er ryddet for brukerangrep og avsporinger. Om brukere poster noe dere ikke liker så rapportere dere det og unnlater å svare istedenfor å bidra til å lage større avsporinger og ødelegge tråder. Å begynne med brukerdebatt mot brukere vil bli oppfattet som regelbrudd på hver enkelt. 

Admin

[Anonym bruker]

Jeg skal ikke si at jeg vet akkurat hvordan du har det, men jeg vet hvordan det er å ha barn med utfordringer som gjør en fullstendig utslitt, oppgitt, lei, lei seg og generelt bare har lyst til å krølle seg sammen i fosterstilling under en dyne og gråte og skrike. Det er dobbelt krevende fordi man både har vondt av barnet og samtidig, oppriktig og upolitisk korrekt, har litt vondt av seg selv også - ispedd masse mørke tanker og ditto ravnsvart samvittighet for dette. Nå har mine barn, for det er flere, og det er totalen som velter lasset for min del, blitt ganske store, og det gjør på en måte ting litt enklere på noen områder, og verre på andre. De trenger ikke lenger kronisk tilsyn, noe som gjør det enklere å ta pauser, som å gå turer alene, men samtidig er utfordringene mer omfattende også rent mentalt sett. Jeg har dessverre ikke så mange tips, for man når til slutt et punkt der man ikke orker ting en egentlig ønsker, som å være med venner, gå på kino osv., men prøv å finne noe i hverdagen du har glede av og få gjort litt av dette.

Anonymkode: 09512...148

[Himmel og hav]

Kjære deg. Dette er vondt å lese og jeg har sånn medfølelse med deg. Det er tøft å fostre opp barn og det er uendelig mange ganger tøffere å fostre opp barn med utfordringer. Det kan ta knekken på de beste av oss. Jeg vet. Jeg og knekken er gamle venner. I ettertid skulle jeg ønske at noen hadde sagt til meg da det var som tøffest det jeg skal si til deg nå:

Du er bra nok.

Ok, så gjør du kanskje ikke alt perfekt, men du gjør så utrolig mye mer som er bra og viktig enn det du gjør som kunne vært bedre. Slutt å telle alle øyeblikkene du kunne vært bedre og tell isteden alle øyeblikkene der du gjorde noe bra. Hverken du eller barnet får det noe bedre av at du bedriver selvransakelse og går med nattsvart samvittighet for at du er og reagerer som et menneske av kjøtt og blod. Klapp heller deg selv litt på skuldra innimellom for alt du får til. Det krever litt øvelse, men begynn i dag. Jeg lover deg også at det kommer bedre dager enn denne. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 25.4.2024 den 22.32):

Jeg kjefter mer enn jeg burde, jeg irriterer meg, blir sint og sliter med å takle barnets atferd og vansker. Kjenner jeg nesten ikke har morsfølelse i hverdagen lenger. Men når barnet sover, kommer tårene, jeg kan sitte på sengekanten og se på denne nydelige lille. Jeg vet hva jeg må gjøre, jeg har kunnskapen, men jeg er så sliten langt inni margen av alle utfordringene hver dag at jeg ikke klarer å være større, sterkere og god. Noen som har råd? Hvordan stå i dette hver dag, hele livet? For det blir ikke bedre for barnet, heller verre. Noen dager har jeg ikke styrke, barnet sovnet før jeg fikk reparert og sagt unnskyld.I dag er det bare veldig veldig tungt...

Anonymkode: aa6f6...915

Ikke bry deg om andre folks oppgulp om at du kan være på sosiale media,hev deg over det!

Har to ungdommer med Adhd og det har vært og er tøft. Gjør så godt jeg kan og kan ikke gjøre det bedre.

Jeg er helt sikker på at du er en fantastisk mor! Og at det er lov å kjenne på å være sliten. Kan du unne deg veninnekveld med vin, ha barnevakt å gå på kino? Noen ganger skal det ikke så mye til for å hente seg inn❤️. God klem

Anonymkode: 7cd2b...bc1

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (På 27.4.2024 den 0.53):

Ikke bry deg om andre folks oppgulp om at du kan være på sosiale media,hev deg over det!

Har to ungdommer med Adhd og det har vært og er tøft. Gjør så godt jeg kan og kan ikke gjøre det bedre.

Jeg er helt sikker på at du er en fantastisk mor! Og at det er lov å kjenne på å være sliten. Kan du unne deg veninnekveld med vin, ha barnevakt å gå på kino? Noen ganger skal det ikke så mye til for å hente seg inn❤️. God klem

Anonymkode: 7cd2b...bc1

Hvordan kan du skrive at Ts er en fantastisk mor? Leser du ikke hi?  

For hun kjefter mer enn hun burde, hun blir sint ( ! ) og- hun mister nesten morsfølelsen. Og så kommer sorgen når barnet sover. Uten at barnet har blitt beroliget med et unnskyld-

Er det sånn barn med ekstra utfordringer skal ha det?

 

[ReneRene]

Himmel og hav skrev (På 26.4.2024 den 13.14):

Kjære deg. Dette er vondt å lese og jeg har sånn medfølelse med deg. Det er tøft å fostre opp barn og det er uendelig mange ganger tøffere å fostre opp barn med utfordringer. Det kan ta knekken på de beste av oss. Jeg vet. Jeg og knekken er gamle venner. I ettertid skulle jeg ønske at noen hadde sagt til meg da det var som tøffest det jeg skal si til deg nå:

Du er bra nok.

Ok, så gjør du kanskje ikke alt perfekt, men du gjør så utrolig mye mer som er bra og viktig enn det du gjør som kunne vært bedre. Slutt å telle alle øyeblikkene du kunne vært bedre og tell isteden alle øyeblikkene der du gjorde noe bra. Hverken du eller barnet får det noe bedre av at du bedriver selvransakelse og går med nattsvart samvittighet for at du er og reagerer som et menneske av kjøtt og blod. Klapp heller deg selv litt på skuldra innimellom for alt du får til. Det krever litt øvelse, men begynn i dag. Jeg lover deg også at det kommer bedre dager enn denne. 

Hvis du hadde handlet sånn med et barn uten ekstra utfordringer, hva da?  Da kunne du vært sint, irritert og nesten mistet morsfølelsen, og du hadde vært urimelig mens ungen sovnet uten en unnskyldning eller forklaring?

Hvorfor behandler man ikke barna sine sånn alle sammen med normalt fungerende barn? Er de mer verdt eller er barn med utfordringer verdt foreldre som irriterer seg, blir sinte og som mister morsfølelse? De må legge seg uten et unnskyld fordi?

Det er hårreisende at mor får all sympati her. Og mulig det forklarer hvorfor noen barn raserer hverdagen på skolen for andre barn? ( bare spør siden de fleste her har sympati med mor og ikke barn ) 

Barn med utfordringer kan altså behandles på en måte som ikke er akseptabelt for barn uten utfordringer?

Interessant. 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (Akkurat nå):

Hvis du hadde handlet sånn med et barn uten ekstra utfordringer, hva da?  Da kunne du vært sint, irritert og nesten mistet morsfølelsen, og du hadde vært urimelig mens ungen sovnet uten en unnskyldning eller forklaring?

Hvorfor behandler man ikke barna sine sånn alle sammen med normalt fungerende barn? Er de mer verdt eller er barn med utfordringer verdt foreldre som irriterer seg, blir sinte og som mister morsfølelse? De må legge seg uten et unnskyld fordi?

Det er hårreisende at mor får all sympati her. Og mulig det forklarer hvorfor noen barn raserer hverdagen på skolen for andre barn? ( bare spør siden de fleste her har sympati med mor og ikke barn ) 

Barn med utfordringer kan altså behandles på en måte som ikke er akseptabelt for barn uten utfordringer?

Interessant. 

Du trenger ikke drepe tråden en gang til.

Anonymkode: 5a280...6dc

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Du trenger ikke drepe tråden en gang til.

Anonymkode: 5a280...6dc

Jeg reagerer på at barn med ekstra utfordringer kan bli behandlet verre enn normalt fungerende barn uten at noen gir annet enn uforbeholden støtte til foresatte. Men ingen her tenker på hvor galt dette er.

Endret 28. april av ReneRene

[ReneRene]

Og for å ikke bli oppfattet som et monster igjen, så har jeg mye sympati med Ts. Det er drittøft å takle dette, men du handler feil. Veldig feil også. Selv om du får sympati fra meg, så handler dette om barnet ditt. Du er forstått, men du er på ingen måte unnskyldt.

Endret 28. april av ReneRene

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (5 timer siden):

Jeg reagerer på at barn med ekstra utfordringer kan bli behandlet verre enn normalt fungerende barn uten at noen gir annet enn uforbeholden støtte til foresatte. Men ingen her tenker på hvor galt dette er.

Barn dør ikke, og får ikke traumer av at en forelder blir sint, irritert eller kjefter. De fleste barn før dem har opplevd dette. Når barnet for n’te gang utagerer, så må foreldre sette grenser, også for barn med utfordringer. Og når man er sliten, så er lunten kortere. Hvis du har beklaget hver gang du har blitt sint på barna dine, så har du lært barna at det ikke er lov å ha følelsen sint? For det er lov, også for voksne. Uten at man skal beklage den følelsen. Blir man irrasjonell, så skal man så klart beklage, men det står det ikke noe om. Ikke hvor ofte det skjer heller. Så å hevde at noen er en dårlig forelder fordi de har følelser og er et menneske, det er ikke greit.

Til HI: jeg har 3 med utfordringer. To av dem utagerer. De har begge «følelsene utenpå». Og den siste blir redd når de utagerer, for den tåler ikke støy. Jeg har hatt samtaler om og om igjen om at dersom de kjenner at nå blir de sinte, så må de gå på rommet sitt og roe seg ned, og så kan vi snakke etterpå. For de må få ha følelser de også. Men jeg overser når de utagerer om det ikke er fysisk. Så får vi tid til å roe det ned før vi snakker om det. Disse barna trenger vanvittig mye hjelp til følelsesregulering, og det er jammen ikke lett. 

Anonymkode: 51b12...f72

[Anonym bruker]

Håper for all del du ikke lytter til en viss bruker, hvis du kjenner til henne vet du at hennes svar i tråden din er symptomatiske og ikke handler om deg.

Jeg har selv et barn med autisme, og det kan være blytungt noen dager. Alt av innlæring går ekstremt sakte sammenlignet med det andre foreldre kan forvente. Han har til tider gjort ganske ekstreme ting, uten at han helt kan forstå. Samtidig er han heldigvis også veldig skjønn og uttrykker mye kjærlighet.

I din situasjon tenker jeg at du må se om noen kan avlaste deg litt, hvis du ikke allerede har det. Enten fra kommunen, men gjerne også besteforeldre, tanter og onkler etc. Om så ikke mer for et par timer, så du kan slappe av, trene elle rydde i huset. Alt hjelper. Du trenger å selv være mest mulig regulert og i toleransevinduet ditt. Det kan være lettere sagt enn gjort, men grunnleggende ting er hvile, atspredelse, egenomsorg. Og forsøk å catche barnet ditt i å være god, mye mer enn "dårlig". Mye kjeft og tilsnakk kan jo ubevisst forsterke det du egentlig vil ha vekk. Men hvis du klarer, ros alt det gode som skjer (og legg listen lavt). Ta initiativ til gode opplevelser sammen, ting som barnet liker; feks bake boller, spille spill, være kreativ.

For min del har foreldreveiledning i kommunen vært helt fantastisk. Da blir man speilet av en profesjonell utenforstående. 

Håper du får bedre dager fremover ❤️. Og beklager at skriften i innlegget mitt ble rød, aner ikke hvordan det skjedde 😳.

 

 

 

Anonymkode: cbc97...3c4

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (6 timer siden):

Jeg reagerer på at barn med ekstra utfordringer kan bli behandlet verre enn normalt fungerende barn uten at noen gir annet enn uforbeholden støtte til foresatte. Men ingen her tenker på hvor galt dette er.

Jeg håpet at ingen, noen gang, legger vekt på hva du skriver. 

Anonymkode: 930a9...2d7