Ufør

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp blitt helt arbeidsufør etter mange år. Jeg har prøvd å stå litt i jobb men måtte til slutt kaste inn håndkleet. Jeg har egentlig igjen over 20 år til jeg blir pensjonist så dette er en stor sorg. Både det at helsa røk, at jeg ikke lenger får ha "drømmejobben" min med flott arbeidsplass og herlige kollegaer, og følelsen av å være samfunnsnyttig, og også det økonomiske. Det blir jo en stor nedgang i inntekt, siden jeg hadde en godt betalt jobb.

I tillegg så føler jeg på stigmaet det er å være "naver", å være ufør. Føler jeg nå ikke har "lov" å gjøre noe, at folk ser på meg som en snylter og at om jeg på en god dag går meg en tur så vil folk snakke om at hun ser da ikke syk ut, hun gjorde ditt og datt. For jeg kan ha enkelte fine dager, til og med fine perioder innimellom, men det er jo mest av det dårlige. Og det er jo helt uforutsigbart når jeg er bra eller dårlig. Og når jeg er dårlig er det ikke nødvendigvis mest kroppen det er noe feil med så jeg kan jo fint feks gå meg en tur da. 

Hvordan skal man greie å innfinne seg med dette, slå seg til ro med at sånn gikk det? Hvordan greie å faktisk gjøre noe for meg selv når jeg orker, selv om folk "kan se meg"? Jeg har til nå vært mest inne, gått tur etter det ble mørkt og unngått å møte på folk. Men sånn kan jeg jo ikke holde på. Jeg kan jo faktisk legge meg i sola om det er fint vær, jobbe litt i hagen om jeg orker, og gå på kino eller en tur hvis formen tillater det. Men jeg greier liksom ikke, uten å få dårlig samvittighet for at jeg "skulker" på en måte.

Anonymkode: 79ba9...57a

[Anonym bruker]

Hva med å tenke at dette bare er for nå? Uføre er jo ikke nødvendigvis for alltid. Kanskje du om en to-5 år er tilbake i jobb? Du er syk nå. Og det må jo være lov?

Anonymkode: 21b17...c28

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg har nettopp blitt helt arbeidsufør etter mange år. Jeg har prøvd å stå litt i jobb men måtte til slutt kaste inn håndkleet. Jeg har egentlig igjen over 20 år til jeg blir pensjonist så dette er en stor sorg. Både det at helsa røk, at jeg ikke lenger får ha "drømmejobben" min med flott arbeidsplass og herlige kollegaer, og følelsen av å være samfunnsnyttig, og også det økonomiske. Det blir jo en stor nedgang i inntekt, siden jeg hadde en godt betalt jobb.

I tillegg så føler jeg på stigmaet det er å være "naver", å være ufør. Føler jeg nå ikke har "lov" å gjøre noe, at folk ser på meg som en snylter og at om jeg på en god dag går meg en tur så vil folk snakke om at hun ser da ikke syk ut, hun gjorde ditt og datt. For jeg kan ha enkelte fine dager, til og med fine perioder innimellom, men det er jo mest av det dårlige. Og det er jo helt uforutsigbart når jeg er bra eller dårlig. Og når jeg er dårlig er det ikke nødvendigvis mest kroppen det er noe feil med så jeg kan jo fint feks gå meg en tur da. 

Hvordan skal man greie å innfinne seg med dette, slå seg til ro med at sånn gikk det? Hvordan greie å faktisk gjøre noe for meg selv når jeg orker, selv om folk "kan se meg"? Jeg har til nå vært mest inne, gått tur etter det ble mørkt og unngått å møte på folk. Men sånn kan jeg jo ikke holde på. Jeg kan jo faktisk legge meg i sola om det er fint vær, jobbe litt i hagen om jeg orker, og gå på kino eller en tur hvis formen tillater det. Men jeg greier liksom ikke, uten å få dårlig samvittighet for at jeg "skulker" på en måte.

Anonymkode: 79ba9...57a

Jeg ble uføretrygdet i 2019, og nekter å gjemme meg inne, nekter å la andres fordommer og synsinger styre mitt liv, folk får innbille seg hva de vil. Jeg går på treningssenter, på kjøpesenter, går tur, jobber i hagen, ligger i sola osv. Jeg skulker ikke, jeg har lov til å leve selv om jeg er uføretrygdet.

Anonymkode: 52fd2...e3c