Gå til innhold

Fikk dere en psykisk reaksjon på overgangsalderen? Og hvordan taklet partner/ektefelle dette?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg sliter med humørsvingninger, nedstemthet, opplevelse av meningsløshet og tristhet/sorg over det som har vært og det som er. Det er ikke sånn hele tiden men det blir liksom kastet over meg.

Mannen min takler det ikke. Det er ikke - og har ikke vært på en lang stund - plass til mine følelser i dette forholdet. Han er kronisk syk med mye smerter, og jeg blir den som må hjelpe han å bearbeide, og jeg støtter han så godt jeg kan i det daglige. Når jeg trenger å snakke om mine ting så klarer han liksom ikke å romme det. Så jeg blir sittende med mine egne følelser.

Barna er på vei ut av huset og til videre studier, og det gir en ytterligere tapsfølelse. Vi har det jo så fint sammen med ungdommene, og det blir fryktelig tomt når de flytter.

Jeg føler meg veldig lei meg akkurat nå. Jeg har huset for meg selv denne helgen og må jobbe meg gjennom det før hverdagen er her igjen i morgen. 
 

Anonymkode: e0b6f...031

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Tar du hormoner?

Jeg reagerte ikke veldig psykisk selv, men søsteren min gjorde det. Hun fikk hormonplaster og ting endret seg totalt. Hun ble et helt nytt menneske.

Mange kvier seg for å ta hormoner i overgangsalderen siden det har blitt sagt at det øker faren for brystkreft, men det har de i stor grad gått vekk ifra. Nå anbefaler de fleste gynekologer hormonplaster om man har plager, særlig mot psykiske plager.

Det kan virkelig være verdt et forsøk.

Men det at livet går i faser og at man har en liten sorgprosess pga det trenger ikke være overgangen heller. Jeg personlig kjenner også på det, selv om det er mange år siden jeg var gjennom overgangsalderen. Ungene flytter ut, jeg føler meg plutselig gammel. Rynker, grått hår osv. Jeg har egentlig aldri brydd meg noe særlig om sånt, men plutselig ble det så synlig og tydelig liksom. 

Anonymkode: 446d4...856

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har startet med hormoner, bedre søvn som hjelper på mye. 

Men høres også ut som det er vanskelig for deg med barna på vei ut. 

Jeg foreslår å bruke hormoner i samråd med lege, gjerne gynekolog, men også å skaffe deg/ta opp igjen en hobby som gjør deg glad og som utfordrer deg litt. Jeg har begynt på kurs i noe jeg alltid har hatt lyst til  lære meg, hobby, og det et veldig gøy. 

Anonymkode: 18299...75e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er forhold der det bare er plass til den enes vanskeligheter høres ikke ut som et godt forhold å være i. Skal du bruke resten av livet ditt på å prøve å håndtere det?

Anonymkode: 41d51...d16

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Jeg sliter med humørsvingninger, nedstemthet, opplevelse av meningsløshet og tristhet/sorg over det som har vært og det som er. Det er ikke sånn hele tiden men det blir liksom kastet over meg.

Mannen min takler det ikke. Det er ikke - og har ikke vært på en lang stund - plass til mine følelser i dette forholdet. Han er kronisk syk med mye smerter, og jeg blir den som må hjelpe han å bearbeide, og jeg støtter han så godt jeg kan i det daglige. Når jeg trenger å snakke om mine ting så klarer han liksom ikke å romme det. Så jeg blir sittende med mine egne følelser.

Barna er på vei ut av huset og til videre studier, og det gir en ytterligere tapsfølelse. Vi har det jo så fint sammen med ungdommene, og det blir fryktelig tomt når de flytter.

Jeg føler meg veldig lei meg akkurat nå. Jeg har huset for meg selv denne helgen og må jobbe meg gjennom det før hverdagen er her igjen i morgen. 
 

Anonymkode: e0b6f...031

❤️

Anonymkode: 6fa70...1f4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du be ham gå til en samtaleterapeut?

Anonymkode: 6fa70...1f4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Først må du kvitte deg med mannen. Så får du hjelp til å takle overgangsalderen bedre evt med hormoner. 

Anonymkode: 4c099...c27

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar ♥️

Jeg tar ikke hormoner. Skal snakke med lege om dette.

Når det kommer til det å gå fra mannen så er det vanskelig å se for meg å gå fra noen som har et stort behov for å være i en trygg relasjon. Gode og onde dager og alt det der. Men vi må nok gjøre en jobb for å la meg få leve mitt liv mer på mine egne premisser..

HI

Anonymkode: e0b6f...031

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er lett å glemme seg selv, men nå framover, med barn ute av redet, har du mye mer fritid, jeg tror det er viktig å bruke noe av denne tiden til noe som er bra for deg. Da blir du gladere og det er bra for dere begge.

Kanskje også mannen din bør finne seg en hobby som kan fungere med hans sykdom, dersom han allerede ikke har det? 

Og kanskje dere også kan finne noe dere kan gjøre sammen, kanskje ting dere gjorde i starten på forholdet? En tur på kino, en konsert? 

 

 

Anonymkode: 18299...75e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei. Overgangen var helt uproblematisk. 

Anonymkode: eef41...164

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...