Inspirert, angående smalltalk og spørsmål.

[Anonym bruker]

Leser tråden om hun som skal i møte med barnehagen og som gruer seg til å få spørsmål om hva hun jobber med siden hun er ufør. I tråden syns flere at det er helt greit å spørre andre om hva de jobber med, og noen syns også at det er hyggelig med slike spørsmål etter som det tyder på interesse for ens person. Det jeg lurer på er hvordan svar på slike spørsmål blir fulgt opp. Hvis den du spør jobber som professor i historie, hva er da din respons som fører samtalen videre?  Hvis den du spør er ufør, hvilken tilbakemelding gir du?

Og om du har svart på slike spørsmål selv, hvordan fløt samtalen videre? 

 

Anonymkode: d36c7...dcd

[Anonym bruker]

Jeg er ufør, og fått det spm noen ganger. Det kommer gjerne spørsmål om hva jeg jobbet med før/gjorde før (studerte el.l.) Jeg svarer alltid at jeg er utdannet barneskolelærer og jobbet som kontaktlærer på småskolen, men helsen er ikke forenelig med den jobben lengre. Aldri opplevd at noen er «misfornøyd» med det svaret eller at de graver videre. Ofte går samtalen over i hvor dårlig skolesystemet er og vi mister gode lærere fordi arb.forholdene er så dårlig. Noe jeg er enig i, da jeg ble ufør pga det. 

Anonymkode: fd47a...fec

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er ufør, og fått det spm noen ganger. Det kommer gjerne spørsmål om hva jeg jobbet med før/gjorde før (studerte el.l.) Jeg svarer alltid at jeg er utdannet barneskolelærer og jobbet som kontaktlærer på småskolen, men helsen er ikke forenelig med den jobben lengre. Aldri opplevd at noen er «misfornøyd» med det svaret eller at de graver videre. Ofte går samtalen over i hvor dårlig skolesystemet er og vi mister gode lærere fordi arb.forholdene er så dårlig. Noe jeg er enig i, da jeg ble ufør pga det. 

Anonymkode: fd47a...fec

Takk for svar. Jeg skal ikke kommentere her, men setter pris på svar da jeg syns dette er interessant.

Anonymkode: d36c7...dcd

[Anonym bruker]

De fleste sier bare :" Åh ja. " Så fortsetter de å snakke om seg selv. 

Jeg er ufør, og det er så mange følelser knyttet til det å få et slikt spørsmål. 

Jeg er redd motparten dømmer meg utifra at jeg er ufør. Det er nr. 1. Mange forstår ikke hvor tøft det er å bli ufør. Mange tror det bare er å stikke innom nav og snakke med dem også får man uførekortet i hånda. 

Jeg snakker for meg selv. Etter den alvorlig trafikkulykken jeg var i, helt uforskyldt som ung voksen, var det veldig tungt å presentere meg med navn og uførtittel. Et stort tap for meg å ikke være i jobb lenger. Jeg har mistet så mye. Venner, kollegaer, helse, meg selv, dårlig økonomi, jeg er mest hjemme i huset mitt, ensom, deprimert og SYK. Klarer det bedre nå i voksen alder. Jeg er ikke flau, men jeg er redd du dømmer meg og ikke liker meg og ser ned på meg fordi jeg er ufør. 

I tillegg blir det store traumet rippet opp i hver gang. Og jeg vet at folk er misunnelige på meg og skuler på meg forsi jeg er på kino én gang i året, sengeliggende 5 dager etter, men de tror jeg er frisk og får penger ved å late meg hjemme. Det er ganske tøft, når virkeligheten er en annen. 

Jeg satt på toget i går.  Overhørte noen voksne folk som snakket sammen. Det hørtes ut som om de gikk i barnehagen. En konkurranse uten like. Noe av det var imponerende, men den informasjonen kom helt ut av det blå og vedkommende snakket bare om sine enda større bragder eller overså det. 

De snakket om hvor høyt oppe de jobbet, hvor dyr champagne de drakk. De lyttet ikke til hverandre i det hele tatt.  Bare registrerte det, dømmer ikke.

Jeg blir ikke så sjarmert av titler og penger jeg da. Ikke før eller etter ufør.

Det jeg bryr meg om er hvordan man oppfører seg mot hverandre. 

 

Anonymkode: 755fa...ee3

[Anonym bruker]

Jeg opplever sjelden å bli spurt om hvor jeg jobber i private sammenhenger.

Om jeg spør om andres yrke så er det gjerne i en sammenheng og da blir jo samtalen tatt derfra. Livet er jo ikke statisk og man har ikke hodet fullt av standardsvar på all slags. 

Anonymkode: 18460...dad

[mamma til adhd gutt<3]

Det kommer helt an på. Sist jeg kom i en situasjon hvor det ble snakk om slikt svarte vedkommende at hun var ufør. Jeg svarte vel bare ok og så gikk samtalen videre i noe annet. Hun spurte meg om jobb først så hun var nok forberedt på spørsmål tilbake. 

[Anonym bruker]

Det er vel et ganske vanlig spørsmål når man snakker med nye personer fordi det vanligvis er mer nøytralt enn mer personlige spørsmål som sivilstand, hobbyer ol. 

For å svare helt konkret på akkurat de to eksemplene, ville jeg sannsynligvis fulgt opp slik:

Professor i historie: "Så spennende! Da jobber du kanskje ved universitetet i xx?" Og så fulgt opp litt med spørsmål om doktorgradsavhandlingen og hva jobben innebærer. Jeg hadde vært oppriktig interessert, men så er jeg akademiker og humanist selv også, selv om jeg "bare" har grunnfag i akkurat historie. 

Ufør: Sett litt an kroppsspråket og alderen på vedkommende. Det er forskjell på om det er en 20-åring eller 40-åring, da det i sistnevnte sitt tilfelle er større sjanse for at vedkommende har vært i arbeidslivet og det da kanskje er naturlig å eventuelt spørre om hva hun eller han gjorde tidligere. Hvis jeg merker at vedkommende er utilpass når han eller hun svarer, så forsøker jeg meg på en blanding av å reagere med empati og hjelpe til med å bytte tema, f.eks. "Uff, det er sikkert tungt, men du har kanskje en hobby?" og så heller fulgt videre opp rundt det. En mer utadvendt person som ikke er helt purung lenger og svarer "jeg er ufør jeg" med letthet i stemmen og avslappet kroppsspråk vil jeg gjerne da møte med en litt lettere tone tilbake og spørre om vedkommende jobbet tidligere. Mitt inntrykk er at mange ser ut for å like å prate litt om det. 

Anonymkode: 8d491...db1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg er ufør, og fått det spm noen ganger. Det kommer gjerne spørsmål om hva jeg jobbet med før/gjorde før (studerte el.l.) Jeg svarer alltid at jeg er utdannet barneskolelærer og jobbet som kontaktlærer på småskolen, men helsen er ikke forenelig med den jobben lengre. Aldri opplevd at noen er «misfornøyd» med det svaret eller at de graver videre. Ofte går samtalen over i hvor dårlig skolesystemet er og vi mister gode lærere fordi arb.forholdene er så dårlig. Noe jeg er enig i, da jeg ble ufør pga det. 

Anonymkode: fd47a...fec

Du blir ikke ufør pga dårlig skolesystem og dårlige arbeidsforhold. Blir du ufør er det ikke snakk om at du ikke klarer jobben din, men alle yrker!

Anonymkode: eb310...360

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (52 minutter siden):

Du blir ikke ufør pga dårlig skolesystem og dårlige arbeidsforhold. Blir du ufør er det ikke snakk om at du ikke klarer jobben din, men alle yrker!

Anonymkode: eb310...360

Svaret på hvorfor jeg ble ufør er selvsagt mer kompleks enn å skylde på skolesystemet og arb.forhold. Men det er likevel en stor grunn til hvorfor helsen min ble som den ble, og det er den delen av årsaken folk flest kan relatere til. Det at jeg fikk PTSD pga voldelige barn og trusler fra foreldre, tar jeg ikke i en small talk-samtale.

Det er sånne type kommentarer mange uføre er redd for å få. De er redd for at deres svar ikke er «godt nok» og da blir dømt av andre. Mitt svar på at dagens skolesystem ikke er godt nok, helsen min klarte det ikke og jeg ble ufør, bør være et godt nok svar på tilstanden jeg er i. 

Anonymkode: fd47a...fec

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Du blir ikke ufør pga dårlig skolesystem og dårlige arbeidsforhold. Blir du ufør er det ikke snakk om at du ikke klarer jobben din, men alle yrker!

Anonymkode: eb310...360

Jeg ble syk da jeg var litt over 50. Det var ikke snakk om at jeg kunne fortsette i jobben og både nav og legen mente uføretrygd var neste skritt. Jeg tok i steden et års ekstrautdanning og gikk rett ut i full jobb etterpå. Det er veldig mange jobber jeg kan utføre, men siden jeg var såpass gammel tenkte de ikke jeg skulle begynne på nytt. Man trenger ikke være så veldig syk for å bli erklært ufør, i hvertfal ikke hvis man er litt oppe i årene.

Anonymkode: 87603...d29

[Anonym bruker]

Blir sjelden spurt om jobb i sosiale settinger. Og de gangene jeg har blitt spurt har jeg bare svart noe ala "Nei, slikt driver jeg ikke med." I en lett tone og et smil. Og samtalen går videre av seg selv, som regel i en lystig tone. 

Har ALDRI opplevd at noen har sett anerledes på meg eller behandlet meg på noen annet måte etter at de fant ut at jeg er ufør. Om de gjør det, så viser de ikke det for meg, og da må de for guds skyld ha fordommene sine i fred! 

Anonymkode: bf8d9...e9d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 17.4.2024 den 14.57):

Du blir ikke ufør pga dårlig skolesystem og dårlige arbeidsforhold. Blir du ufør er det ikke snakk om at du ikke klarer jobben din, men alle yrker!

Anonymkode: eb310...360

I teorien og jurisk er det slik ja, i praksis er det virkelig ikke slik. 

Anonymkode: 1f35d...3eb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 timer siden):

Jeg ble syk da jeg var litt over 50. Det var ikke snakk om at jeg kunne fortsette i jobben og både nav og legen mente uføretrygd var neste skritt. Jeg tok i steden et års ekstrautdanning og gikk rett ut i full jobb etterpå. Det er veldig mange jobber jeg kan utføre, men siden jeg var såpass gammel tenkte de ikke jeg skulle begynne på nytt. Man trenger ikke være så veldig syk for å bli erklært ufør, i hvertfal ikke hvis man er litt oppe i årene.

Anonymkode: 87603...d29

Tydelig veldig forskjellig praksis fra sted til sted. Jeg kjenner til en som drev eget som yrkessjåfør, skadet seg stygt i begynnelsen av 60-årene og ble da sykmeldt. Han fikk en runde hvor det ble vurdert omskolering blant annet, da var det to år til han kunne gå av med pensjon 😅 

 

Så bra du fant noe som klaffet for deg 😊

Anonymkode: 5ea52...04d