Uføre og barnehage foreldremøte!

[Anonym bruker]

Heisann! Som ung uføre synes jeg alltid det er så tabu og si at jeg er ufør.. da man blir sett som lat og snylter..

jeg skal til foreldremøte på fredag. Og jeg gruer meg om jeg blir spurt om hva jeg driver med om dagen eller hva jeg jobber med. Er disse vanlige spørsmål i foreldremøte? Det er jo ikke frekt at dem spør så klart men jeg vil jo snakke om barnet mitt og hvordan hun har det en hva jeg gjør og holder på med, det er ikke så viktig. Har dere noe tips til hva jeg kan si på en grei måte om dette blir spurt? 
(synes personlig ikke barnehagen har noe med hva foreldrene jobber med) liker heller ikke når de henger disse lappene med tlf nr og hva man jobber med.

Anonymkode: c4a61...e82

[Anonym bruker]

Kan du ikke bare si at du er hjemmeværende da? 

Anonymkode: 25998...bee

[Anonym bruker]

Det er mange som studerer, jobber, er sykemeldte og noen er uføre. De som er oppegående ved at man blir ikke ufør for ingenting. Skulle ønske det kom et nytt ord for det. Ufør var noe alkoholikere og gamle osv fikk på 90 tallet. 

Jeg er ungufør selv. Hvis de spør, så kan du si det uten å måtte føle deg flau eller mindreverdig. ❤️ Jeg er litt blandet, jeg skjønner på en måte  at folk spør hva man jobber med, det er for å bli kjent, og jeg syns det er sårt og hva du jobber med definerer deg ikke som menneske. 

Det tok meg mange år før jeg roet meg ned på den biten. Jeg er vel redd for å møte på folk som dømmer meg istedenfor å ha empati og sympati og med menneskelige tanker om meg. 

Men det har jeg klart å legge fra meg. 

Det er jo sårt når noen spør hva du jobber med, vil skulle gjerne vært i jobb vi også, så det er en stor sorg som blir dratt fram. 

Vær åpen om det, hvis de spør. Det fins så mange forskjellige folk og like mange kall det skjebner. 

Jeg begynner alltid med å forklare og unnskylde meg med at jeg var i en alvorlig trafikkulykke, men man trenger ikke forklare seg. 

Du er ufør av en grunn. ❤️

Anonymkode: d9317...986

[Anonym bruker]

Regner med det er en foreldresamtale med bare deg og de ansatte?

Jeg synes du skal være ærlig jeg. De har selvfølgelig ikke noe med det, men det kan likevel være greit for dem å vite om foreldrene jobber turnus o.l.

Du skal ikke skamme deg over å være ufør, man får ikke akkurat trygda kasta etter seg på nav, så er du av dem erklært som arbeidsufør så er du det.

Jeg er ufør selv, men jeg ble akutt syk i 40-åra så jeg jobbet da barna gikk i barnehagen. På skolen derimot har jeg bare sagt jeg er ufør om det har kommet opp så lærere vet det, men ingen har noen gang spurt hvorfor.  Det er ikke noe det er brukt tid på i samtalene.

Anonymkode: 4fa65...0fd

[Anonym bruker]

Jeg tror aldri at jeg har blitt spurt om hva jeg jobber med/gjør i slike sammenhenger, men om det kommer opp så skal du svare med selvtillit. Det er ingenting galt med å være ufør, alle kan risikere å miste helsen sin. Så de som eventuelt skulle dømme noen ut fra det, er mennesker hvis mening ikke betyr noe. 
 

 

Anonymkode: 9877f...845

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener, HI. Her spurte ikke læreren direkte "hva jobber du med?". Men siden dette var kl.11 på formiddagen sa han "gikk det greit å få fri fra jobb for å komme på møtet?".

Skjønte jo at det var hans måte å spørre om jeg jobber eller ikke. Men som ufør må man bare jobbe med å tåle dette spørsmålet, for det kommer jo i alle mulige settinger. 

Finn et svar som passer for dom situasjon og som du er komfortabel med. Det er utrolig slitsomt og gå å grue seg til slike spørsmål, kanskje svare litt forskjellig fra gang til gang. Bare lag deg et svar og stå for det. 

"Hva jobber du med?"

- Jeg er ikke i jobb pga xxx.

- Jeg er dessverre ufør. Evt jeg er dessverre ufør etter en ulykke/skade eller lignende.

- Jeg er ikke i jobb akkurat nå(man kan jo komme ut i jobb igjen selv om man er ufør)

- Jeg er ufør nå, men har jobbet som sykepleier(for å dra samtalen videre til fag/yrke i stedet for spørsmål om hvorfor du er ufør).

Bare formuler en setning du er trygg på og kan stå inne for. Unngår du det så blir det aldri bedre. Øver du så kommer du over tabu-følelsen❤️

Forresten: Hvis noen er dumme nok til å spørre om hvorfor du er ufør, så vær tøff og svar at det er personlig. Eller hvis det ikke er noe du anser som personlig, så kan du jo svare. Jeg er ufør etter en bilulykke og svarer det. Hadde jo ikke vært ærlig om jeg var ufør pga kronisk diaré. Men oppegående folk spør ikke. Resten får du bare overse.

 

Anonymkode: bf647...020

[Anonym bruker]

Jeg ser flere her skriver som de ønsker det skulle vært , men saken er at både oppegående og ellers fornuftige mennesker har fordommer, og dessverre er det også fordommer om de som er uføre. De som er uføre selv har jo fordommer mot andre uføre, og kanskje ikke minst vil jeg påstå. Folk er det jo av samme grunn, så her som ellers hever man seg over og ser ned på. Så da får du et ærlig svar, og så kan du tenke på hva du bør gjøre ut fra det.

Hvis de spør så ville jeg svart kort og hyggelig hvis jeg var deg. Husk at de ikke har krav på noen forklaring, så ikke gå i den fella at du begynner å forklare eller unnskylde! Du har ingenting å unnskylde men det du kan gjøre lurt i, er å si at de må gjerne stille spørsmål hvis de syns det er relevant. Da vil de tenke seg om to ganger før de spør videre. Husk bare å være vennlig uten å virke på defensiven.

Når dette er sagt, så er det fullt mulig at de ikke vil spørre eller være av de fordomsfulle, og dette skal jo handle om barnet ditt. Håper du møter med rett rygg, og lykke til!

Anonymkode: f6ff0...259

[Anonym bruker]

Folk er ikke uføre av samme grunn! Skulle det stå i kommentaren over.

Anonymkode: f6ff0...259

[Anonym bruker]

Dersom du mener foreldresamtale så er det naturlig å spør hva foreldrene jobber med. Som pedleder spør jeg ikke fordi jeg er nysgjerrig, men det er greit å vite når en er sammen med barnet. Feks når mamma går om morgenen sier vi ofte; nå skal mamma gå på jobben sin i butikken/på skolen ol. Det er også greit å vite hvor i verden foreldrene befinner seg, om det tar dem 1t med buss å komme seg til barnehagen ved sykdom/ulykke eller om de er i nabohuset. 
på foreldremøte med alle foreldrene spør vi aldri i plenum om hvor folk jobber. 

Anonymkode: 184c3...ccc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Skjønner hva du mener, HI. Her spurte ikke læreren direkte "hva jobber du med?". Men siden dette var kl.11 på formiddagen sa han "gikk det greit å få fri fra jobb for å komme på møtet?".

Skjønte jo at det var hans måte å spørre om jeg jobber eller ikke. Men som ufør må man bare jobbe med å tåle dette spørsmålet, for det kommer jo i alle mulige settinger. 

Finn et svar som passer for dom situasjon og som du er komfortabel med. Det er utrolig slitsomt og gå å grue seg til slike spørsmål, kanskje svare litt forskjellig fra gang til gang. Bare lag deg et svar og stå for det. 

"Hva jobber du med?"

- Jeg er ikke i jobb pga xxx.

- Jeg er dessverre ufør. Evt jeg er dessverre ufør etter en ulykke/skade eller lignende.

- Jeg er ikke i jobb akkurat nå(man kan jo komme ut i jobb igjen selv om man er ufør)

- Jeg er ufør nå, men har jobbet som sykepleier(for å dra samtalen videre til fag/yrke i stedet for spørsmål om hvorfor du er ufør).

Bare formuler en setning du er trygg på og kan stå inne for. Unngår du det så blir det aldri bedre. Øver du så kommer du over tabu-følelsen❤️

Forresten: Hvis noen er dumme nok til å spørre om hvorfor du er ufør, så vær tøff og svar at det er personlig. Eller hvis det ikke er noe du anser som personlig, så kan du jo svare. Jeg er ufør etter en bilulykke og svarer det. Hadde jo ikke vært ærlig om jeg var ufør pga kronisk diaré. Men oppegående folk spør ikke. Resten får du bare overse.

 

Anonymkode: bf647...020

Egentlig er det akkurat det alle burde svart, for å få de til å aldri stille andre det spørsmålet igjen! «Kronisk diaré/ingen kontroll på tarmen», «uhelbredelig sopp nedentil», «store blødninger fra underlivet» eller i den duren. Og så evt følge på med at det var tull om det var det. «Men du bør ikke stille folk så personlige spørsmål.»

Eller så holder det å si «alvorlig sykdom, men jeg vil ikke snakke om det», «ulykke, men jeg vil ikke snakke om det», «smertehelvete, men jeg vil ikke snakke om det».

Anonymkode: 8d804...117

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Dersom du mener foreldresamtale så er det naturlig å spør hva foreldrene jobber med. Som pedleder spør jeg ikke fordi jeg er nysgjerrig, men det er greit å vite når en er sammen med barnet. Feks når mamma går om morgenen sier vi ofte; nå skal mamma gå på jobben sin i butikken/på skolen ol. Det er også greit å vite hvor i verden foreldrene befinner seg, om det tar dem 1t med buss å komme seg til barnehagen ved sykdom/ulykke eller om de er i nabohuset. 
på foreldremøte med alle foreldrene spør vi aldri i plenum om hvor folk jobber. 

Anonymkode: 184c3...ccc

Hvorfor trenger dere å vite det? Jeg kan jo være 2 timer unna barnehagen idag selv om jeg jobber 2 minutter unna 

Anonymkode: a87a7...ed8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Dersom du mener foreldresamtale så er det naturlig å spør hva foreldrene jobber med. Som pedleder spør jeg ikke fordi jeg er nysgjerrig, men det er greit å vite når en er sammen med barnet. Feks når mamma går om morgenen sier vi ofte; nå skal mamma gå på jobben sin i butikken/på skolen ol. Det er også greit å vite hvor i verden foreldrene befinner seg, om det tar dem 1t med buss å komme seg til barnehagen ved sykdom/ulykke eller om de er i nabohuset. 
på foreldremøte med alle foreldrene spør vi aldri i plenum om hvor folk jobber. 

Anonymkode: 184c3...ccc

Dette er jo bare tull. Man trenger ikke si annet enn at mamma skal på jobb osv. Og hvor man jobber har ikke alltid noe å si for hvor man er. Man kan være på kundebesøk, kurs, være hos lege/sykehus, ha fri, være syk akkurat den gangen man får en telefon om sykt/skadet barn. Dere velger vel ikke om dere skal ringe foresatt eller ikke om hvor tilgjengelig de er. 

Anonymkode: 9877f...845

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg skjønner at det er vanskelig. Både når jeg leser det du skriver, det andre skriver, og alle tankene jeg selv har og får.

For det ødelegger så mye med de som egentlig ikke «trenger» å være uføre, samt fordommer rundt det.

Jeg for men del har alltid syntes at å være forelder er MYE mer slitsomt enn å jobbe. Jeg var veldig dårlig i svangerskapet, hadde kolikkbarn i 4 mnd med begge to, og har hatt veldig slitsomme og krevende barn som har sovet lite også.

Så på grunn av det har jeg tenkt at det er veldig rart at noen som er for syk til å jobbe ikke er for syk til å få barn. Men jeg forstår at vi er forskjellige i hva vi synes er slitsomt (for meg er det avslappende å komme på kontoret mandag morgen etter en slitsom helg med barna) og at uføre kan ha flinke partnere og familie rundt seg som hjelper til med barna, samt rolige og lite krevende barn (det finnes jo mange av dem!)

Men det kan jo hende at flere tenker som meg.

Jeg er helt enig med de andre: du behøver ikke forklare/ si noe som helst om du ikke vil. Folk kan og må få tenke det de vil, men DU vet hva som er sannheten og hva som er riktig for deg og i ditt liv ❤️

Det er et samfunnsproblem at det er så mange uføre og en veldig stor del av statsbudsjettet går til uføre. DET er IKKE din feil!! Men det går nok utover deg fordi vi andre ser dette og så er du da den non møter på som det dessverre kan gå utover

Jeg mener vi har et samfunnsproblem. Arbeidslinja er for snever, mange jobber er skikkelig slitsomme og dårlig betalt for strevet, enten det er i dagligvarebutikk det man jobber til 23 en dag og begynner 7 en annen dag, eller i barnehage, vaskefolk osv.

Så sitter vi som har kontorjobber og fleksitid og kjernetid og god lønn (og som til og med kan ta hjemmekontor noen ganger), og politikerne er jo også i den gruppen(!!) og dømmer nedenom og hjem den store gruppen av lavtlønnede «slitere» som ender opp som uføre.

Det er skammelig. Jeg skammer meg for min egen del men mest av alt for samfunnets del.

Vi har blitt et mindre inkluderende og empatisk samfunn. Det er mer mistillit mot syke og uføre. Det er skikkelig skummelt at vi har blitt et slikt samfunn!

«Det skal lønne seg å jobbe» betyr «det skal tape seg å være syk»

Det er skikkelig kjipt…

Etter denne selvransakelsen får jeg lyst å si unnskyld, HI. For mine tanker og holdninger, og for samfunnets. For at du føler at du ikke kan fortelle at du er ufør fordi det blir møtt med så mye fordømmelse.

Klem ❤️

Anonymkode: 82c7a...de0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Dette er jo bare tull. Man trenger ikke si annet enn at mamma skal på jobb osv. Og hvor man jobber har ikke alltid noe å si for hvor man er. Man kan være på kundebesøk, kurs, være hos lege/sykehus, ha fri, være syk akkurat den gangen man får en telefon om sykt/skadet barn. Dere velger vel ikke om dere skal ringe foresatt eller ikke om hvor tilgjengelig de er. 

Anonymkode: 9877f...845

Nei, men her ringer barnehagen alltid mannen min før de ringer meg siden han jobber nærmere barnehagen og dermed kan komme mye raskere enn jeg kan.

Anonymkode: cd058...0df

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Heisann! Som ung uføre synes jeg alltid det er så tabu og si at jeg er ufør.. da man blir sett som lat og snylter..

jeg skal til foreldremøte på fredag. Og jeg gruer meg om jeg blir spurt om hva jeg driver med om dagen eller hva jeg jobber med. Er disse vanlige spørsmål i foreldremøte? Det er jo ikke frekt at dem spør så klart men jeg vil jo snakke om barnet mitt og hvordan hun har det en hva jeg gjør og holder på med, det er ikke så viktig. Har dere noe tips til hva jeg kan si på en grei måte om dette blir spurt? 
(synes personlig ikke barnehagen har noe med hva foreldrene jobber med) liker heller ikke når de henger disse lappene med tlf nr og hva man jobber med.

Anonymkode: c4a61...e82

Mener du foreldresamtale kanskje?

Jeg er nå uføretrygdet, men jobbet som pedagogisk leder i mange år, og jeg har aldri spurt foreldre om hva de driver med om dagene eller hvor de jobber uten at de selv inviterte til det og startet en samtale om det, på foreldresamtale så snakket jeg om barnet. Men  barnehageansatte er like forskjellige som alle andre folk, noen spør mer enn andre. Hvis de spør så er det bare å si at du ikke jobber, trenger ikke si noe mer.

Som uføretrygdet så merker jeg hvor ofte spørsmålet om hva man jobber med kommer opp, når jeg jobbet så tenkte jeg aldri over det. Som uføretrygdet så vet jeg og hvor mange spørsmål og kommentarer folk kan komme med, hvor mye fordommer det er. Og noen ganger synes jeg det er litt ubehagelig å få spørsmålet om jobb, det kommer an på settingen. Hvis du ikke er komfortabel med å si at du er uføretrygdet så trenger du ikke si det. Men ikke skam deg over å være uføretrydet, hev hodet.

Jeg lurer på hva du mener med dette :

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

liker heller ikke når de henger disse lappene med tlf nr og hva man jobber med.

Hvor henger de opp lapper med denne informasjonen? Det synes jeg høres rart ut.

Anonymkode: 08d2d...f75

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Nei, men her ringer barnehagen alltid mannen min før de ringer meg siden han jobber nærmere barnehagen og dermed kan komme mye raskere enn jeg kan.

Anonymkode: cd058...0df

Jeg er helt sikker på at det hadde dere klart å organisere selv, om de hadde ringt deg først. 

Anonymkode: 9877f...845

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Dersom du mener foreldresamtale så er det naturlig å spør hva foreldrene jobber med. Som pedleder spør jeg ikke fordi jeg er nysgjerrig, men det er greit å vite når en er sammen med barnet. Feks når mamma går om morgenen sier vi ofte; nå skal mamma gå på jobben sin i butikken/på skolen ol. Det er også greit å vite hvor i verden foreldrene befinner seg, om det tar dem 1t med buss å komme seg til barnehagen ved sykdom/ulykke eller om de er i nabohuset. 
på foreldremøte med alle foreldrene spør vi aldri i plenum om hvor folk jobber. 

Anonymkode: 184c3...ccc

Jeg har tidligere jobbet som pedleder i mange år, og for meg var det aldri naturlig å spørre om. Selv om jeg visste at mamma jobbet på cubus, så visste jeg jo ikke hvor hun var i verden hele tiden mens barnet var i barnehagen.

Anonymkode: 08d2d...f75

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du skal lyve. Men fu kan jo si sannheten? «Dessverre er jeg for syk til å jobbe, og det er noe jeg synes er både trist og litt flaut, for jeg er rett for å bli sett på som lat». 

Anonymkode: 94982...28d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg er helt sikker på at det hadde dere klart å organisere selv, om de hadde ringt deg først. 

Anonymkode: 9877f...845

Jeg er ikke så tilgjengelig når jeg er på jobb så det hadde vært dumt.

Anonymkode: cd058...0df

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Jeg er ikke så tilgjengelig når jeg er på jobb så det hadde vært dumt.

Anonymkode: cd058...0df

Hadde de ikke fått tak i deg, så hadde de jo bare ringt faren. det er jo ikke noe vanskeligere enn det.

Anonymkode: 08d2d...f75

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Egentlig er det akkurat det alle burde svart, for å få de til å aldri stille andre det spørsmålet igjen! «Kronisk diaré/ingen kontroll på tarmen», «uhelbredelig sopp nedentil», «store blødninger fra underlivet» eller i den duren. Og så evt følge på med at det var tull om det var det. «Men du bør ikke stille folk så personlige spørsmål.»

Eller så holder det å si «alvorlig sykdom, men jeg vil ikke snakke om det», «ulykke, men jeg vil ikke snakke om det», «smertehelvete, men jeg vil ikke snakke om det».

Anonymkode: 8d804...117

Er det personlig spørsmål, om de spør hvor noen jobber? Jeg har hvertfall ikke noe problem med å svare hva jeg jobber med. Eller tenker du at man ikke skal spørre noen som helst slags spørsmål? For det meste kan jo virke krenkende på en eller annen.  

Hvordan står det til hjemme? Vell, noen har det dritt hjemme og kan bli lei seg gor et slikt spørsmål.  

Hva skal du ha til middag? Noen går det knapt til å gå rundt og har ikke råd til middag.  

Hva skal du ha på deg på 17. mai? Noen har ikke råd til penklær, noen føler de ikke blir fine i noe, noen er ensomme og ønsker ikke å gå ut på 17. mai. 

 

Anonymkode: 51ea8...e4e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Kjære deg, jeg skjønner at det er vanskelig. Både når jeg leser det du skriver, det andre skriver, og alle tankene jeg selv har og får.

For det ødelegger så mye med de som egentlig ikke «trenger» å være uføre, samt fordommer rundt det.

Jeg for men del har alltid syntes at å være forelder er MYE mer slitsomt enn å jobbe. Jeg var veldig dårlig i svangerskapet, hadde kolikkbarn i 4 mnd med begge to, og har hatt veldig slitsomme og krevende barn som har sovet lite også.

Så på grunn av det har jeg tenkt at det er veldig rart at noen som er for syk til å jobbe ikke er for syk til å få barn. Men jeg forstår at vi er forskjellige i hva vi synes er slitsomt (for meg er det avslappende å komme på kontoret mandag morgen etter en slitsom helg med barna) og at uføre kan ha flinke partnere og familie rundt seg som hjelper til med barna, samt rolige og lite krevende barn (det finnes jo mange av dem!)

Men det kan jo hende at flere tenker som meg.

Jeg er helt enig med de andre: du behøver ikke forklare/ si noe som helst om du ikke vil. Folk kan og må få tenke det de vil, men DU vet hva som er sannheten og hva som er riktig for deg og i ditt liv ❤️

Det er et samfunnsproblem at det er så mange uføre og en veldig stor del av statsbudsjettet går til uføre. DET er IKKE din feil!! Men det går nok utover deg fordi vi andre ser dette og så er du da den non møter på som det dessverre kan gå utover

Jeg mener vi har et samfunnsproblem. Arbeidslinja er for snever, mange jobber er skikkelig slitsomme og dårlig betalt for strevet, enten det er i dagligvarebutikk det man jobber til 23 en dag og begynner 7 en annen dag, eller i barnehage, vaskefolk osv.

Så sitter vi som har kontorjobber og fleksitid og kjernetid og god lønn (og som til og med kan ta hjemmekontor noen ganger), og politikerne er jo også i den gruppen(!!) og dømmer nedenom og hjem den store gruppen av lavtlønnede «slitere» som ender opp som uføre.

Det er skammelig. Jeg skammer meg for min egen del men mest av alt for samfunnets del.

Vi har blitt et mindre inkluderende og empatisk samfunn. Det er mer mistillit mot syke og uføre. Det er skikkelig skummelt at vi har blitt et slikt samfunn!

«Det skal lønne seg å jobbe» betyr «det skal tape seg å være syk»

Det er skikkelig kjipt…

Etter denne selvransakelsen får jeg lyst å si unnskyld, HI. For mine tanker og holdninger, og for samfunnets. For at du føler at du ikke kan fortDeelle at du er ufør fordi det blir møtt med så mye fordømmelse.

Klem ❤️

Anonymkode: 82c7a...de0

Det samfunnet vi har blitt, hvor alle skal jobbe fulltid for å finansiere livet vi anser som "et godt liv" har mange problemer, det er det ingen tvil om.

En litt annen diskusjon kanskje, men i Norge er det ikke legitimt, eller mulig økonomisk å være "stay at home mum", sånn som det var for bare et par generasjoner siden, og fremdeles er i mange andre land.

Tenk på alle de hjemmeværende mødrene på bestemor sin tid som fikset det greit, men som ikke hadde maktet en full jobb. Den gangen var det helt greit, og husholdningen gikk rundt på en lønn.

Sånn er det ikke lenger.

Det er mange som i dag er uføre, som ikke hadde trengt å være det i "gamle dager". De kunne bare vært hjemmeværende mødre som tok ting i sitt tempo og på sine gode dager. I dag skal alle være i full jobb, og klarer du ikke det blir du sykemeldt og etterhvert ufør.

Den endringen har skjedd ganske fort, så arbeidslivet følger ikke med. Det er ingen som vil ansette noen som har en uføregrad, det blir for mye stress, tilrettelegginger og kanskje sykemeldinger, arbeidsgivere tar ikke sjansen på det. Forhåpentligvis kommer det bedre vilkår på plass der, mindre risiko for arbeidsgiver, større sjanse for å få brukt restarbeidsevne og mindre utgifter til trygd for staten.

Anonymkode: 4fa65...0fd

[Anonym bruker]

Jeg er også uføretrygdet og synes egentlig der er veldig trist. Jeg skulle gjerne vært i jobb!

Derimot synes jeg ikke det er rart at folk spør hva man jobber som eller hva man driver med. Det vanligste er å være i en eller annen form for aktivitet. I jobb, student, hjemme med barn - you Name it. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg IKKE skulle føle meg krenket når noen spurte hva jeg driver med. Jeg tenker de spør av høflighet, forbå bli kjent med meg, fordi folk er naturlig nysgjerrige på hverandre osv. Og jeg kan ikke la meg krenke av at noen viser interesse for meg:) På samme måte som st jeg ikke blir krenker av at noen spør hvor vi feiret jul, hva vi skal på 17-mai eller hva vi gjorde i sommerferien.

Jeg synes vel egentlig st det er et sunnhetstegn at ansatte i barnehage eller skole, foreldre til ungene venner, kolleger av mannen osv viser nok interesse for meg og oss til at de er interessert i meg som menneske og ønsker å bli bedre kjent meg meg:)

Selvfølgelig blir jeg trist av å måtte fortelle at jeg ikke jobber. Jeg skulle gjerne sagt at jeg er sykepleier. Men sånn er nå engang livet mitt, og det er en del av meg. Som jeg har måtte lært å takle. Jeg pleier i si at jeg tidligere jobbet på sykehuset men at jeg nå er hjemmeværende:)  De fleste skjønner hva det betyr  

 

Anonymkode: 0b87b...e49

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Hadde de ikke fått tak i deg, så hadde de jo bare ringt faren. det er jo ikke noe vanskeligere enn det.

Anonymkode: 08d2d...f75

Jeg har ikke sagt at noe er vanskelig. Jeg ser bare ikke poenget med å ikke være åpen med barnehagen og gjøre ting enklest mulig for alle parter.

Anonymkode: cd058...0df

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 timer siden):

Skjønner hva du mener, HI. Her spurte ikke læreren direkte "hva jobber du med?". Men siden dette var kl.11 på formiddagen sa han "gikk det greit å få fri fra jobb for å komme på møtet?".

Skjønte jo at det var hans måte å spørre om jeg jobber eller ikke. Men som ufør må man bare jobbe med å tåle dette spørsmålet, for det kommer jo i alle mulige settinger. 

Finn et svar som passer for dom situasjon og som du er komfortabel med. Det er utrolig slitsomt og gå å grue seg til slike spørsmål, kanskje svare litt forskjellig fra gang til gang. Bare lag deg et svar og stå for det. 

"Hva jobber du med?"

- Jeg er ikke i jobb pga xxx.

- Jeg er dessverre ufør. Evt jeg er dessverre ufør etter en ulykke/skade eller lignende.

- Jeg er ikke i jobb akkurat nå(man kan jo komme ut i jobb igjen selv om man er ufør)

- Jeg er ufør nå, men har jobbet som sykepleier(for å dra samtalen videre til fag/yrke i stedet for spørsmål om hvorfor du er ufør).

Bare formuler en setning du er trygg på og kan stå inne for. Unngår du det så blir det aldri bedre. Øver du så kommer du over tabu-følelsen❤️

Forresten: Hvis noen er dumme nok til å spørre om hvorfor du er ufør, så vær tøff og svar at det er personlig. Eller hvis det ikke er noe du anser som personlig, så kan du jo svare. Jeg er ufør etter en bilulykke og svarer det. Hadde jo ikke vært ærlig om jeg var ufør pga kronisk diaré. Men oppegående folk spør ikke. Resten får du bare overse.

 

Anonymkode: bf647...020

Eller så var det bare smalltalk fra læreren, eller en måte å kunne tilrettelegge tider for fremtidige samtaler, mange som kan svare at de har ganske fleksibel arbeidstid på det spørsmålet, og da vet lærer at de foreldrene kan settes opp på de litt mer ugunstige tidene. Mange som er paranoide på hvor interreserte lærerne  er i deres jobb her. 

Anonymkode: 66ee2...583