Hvordan slutte å spises opp av barnas problemer?

[Anonym bruker]

Jeg tar for mye inn av det barna sliter med, og det sliter på meg og jeg blir så lei meg på deres vegne. Ene barnet har i tillegg endel diagnoser og opplever derfor mer "drit" enn vanlig. Mye oppfølging, utredninger, behandlinger og medisinutprøving.

Mannen min, faren deres, er litt emosjonelt distansert og reiser mye i jobben så i tillegg er han mye borte. Derfor faller mye på meg, og er det noe så kommer de til meg, og oppfølging blir meg. Faren informeres jo om alt, men virker ikke som noe "bryr" ham liksom, tror aldri drt går inn på ham eller han går og tenker på ting. Virker veldig "enkel" slik, men menn er kanskje det? 

Jeg føler meg litt alene om å bære byrden og hver gang der er noe nytt så blir jeg enda mer tris på barnets vegne. Hvordan distansere meg mer, eller håndtere det inni meg? Jeg må jo være der for barna, siden faren ikke er det. 

Anonymkode: 7861b...3c9

[Anonym bruker]

Jeg har 3 med diagnoser der jeg har alene har fulgt dem opp på alt. Jeg har distansert meg ved å tenke at «ja, sånn blir det lett med den diagnosen», og så får barna komme til meg og møte forståelse, men jeg legger det til side så snart de har tømt seg og blitt møtt på rett måte. Noen ting sitter litt lenger inne å kvitte seg med så klart, men for det meste så klarer jeg å avfeie det meste med at sånn er det bare.

Anonymkode: dcc29...801

[Anonym bruker]

Jeg slet mye med tanker tidligere, som ble for dominerende, tappet meg for krefter og forstyrret søvn. Var på kurs i regi av kommunen (du kan jo sjekke om din kommune tilbyr det). Der snakket vi mye om forventninger til oss selv og andre, hvordan takle stress, og hvordan man bør legge opp dag og søvn for å fungere best mulig. 

Et av triksene var å sette av en halvtime, f.eks. på ettermiddagen eller når du har tid, til å tenke over problemene. Om tankene dukker opp på andre tidspunkt, sier du bare til deg selv, at "dette skal jeg fundere over kl.18." skriv gjerne ned hva du føler og kommer frem til den halvtimen du bruker på grubling.

Legg deg til samme tid hver kveld, stå opp igjen om du ikke sovner etter 10 min. Og soverommet er bare til soving.

Få deg en tur ut i dagslys hver dag.

Sånn ellers så ville jeg også krevd å få snakke ut med far om tankene dine, hvertfall 1 gang i uka. Vil han ikke, så er det hjelp å få på familievernkontoret.

Anonymkode: ab3ef...20a

[Anonym bruker]

Syns det er naturlig at det går inn på deg med barna, men du må ha tid for deg selv så du får positive opplevelser og inspirasjon som gir deg pågangsmot! Og så syns jeg at det er greit at faren takler ting på sin måte, men han bør jammen bli informert om hvor sliten du kan bli. Han trenger ikke være fjern mentalt selv om han er borte mye fysisk.

Anonymkode: 4160d...6bb