Noen med vanskelige mødre?

[Anonym bruker]

Trenger litt erfaringsutveksling fra noen som har eldre mødre som kan betegnes som «vanskelig». Jeg har en mor som ikke er dement, men skrøpelig. Hun er lett paranoid og føler slle baksnakker henne. Hun har en svart hvitt tenkning og få lever opp til hennes standarder. Synes det er så vanskelig å være pårørende. Gruer meg til hvert besøk, vet liksom ikke hva slags gørr som kommer. Noen som kan gi noen gode råd eller dele litt med meg? 

Anonymkode: 5b42a...a62

[Anonym bruker]

Dytter

Anonymkode: 5b42a...a62

[Anonym bruker]

Ikke så sammenlignbart kanskje, mamma er ung, men grusom. Hun snakker bare negativt om absolutt alt og alle og suger energien ut av meg. Jeg kommer dessverre ikke til å være en god pårørende for henne når det blir ett behov. Hun lever i en annen verden enn meg og tror alle er putta på denne jorda for å tilfredsstille henne. 

Anonymkode: 6b65d...e69

[Anonym bruker]

Hvis få lever opp til hennes standard, så ligger nok grunnen til hennes lette paranoide side der. Hun føler seg nok ikke særlig fornøyd med seg selv eller vellykket. Prøv å forstå hva som ligger under oppførselen hennes, så blir det lettere for deg å gjøre tiltak.

Anonymkode: a1749...601

[Anonym bruker]

Jeg føler også at all energi suges ut når jeg snakker med henne. Går og tenker på utsagn, galskapen og gråten hennes i mange dager etterpå. Var på besøk torsdag og er fortsatt preget av besøket. Noen tips til hva jeg kan tenkte eller gjøre for å slippe eget tankekjør?

Anonymkode: 5b42a...a62

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg føler også at all energi suges ut når jeg snakker med henne. Går og tenker på utsagn, galskapen og gråten hennes i mange dager etterpå. Var på besøk torsdag og er fortsatt preget av besøket. Noen tips til hva jeg kan tenkte eller gjøre for å slippe eget tankekjør?

Anonymkode: 5b42a...a62

Har du forsøkt å snakke med henne? Si hvordan besøkene preger deg? Eller skaper det bare enda mer kaos?

Jeg tror grensesetting er viktig. Du skal ikke måtte gå på tå og være utslitt i evig tid etter ett besøk. Jeg hadde det sånn som deg før, men jeg måtte til slutt bare stoppe å bry meg. Det er kaldt og hjerterått, men for min egen indre fred var hun en av de jeg måtte fjerne fra lista over folk jeg engasjerte meg rundt 

Anonymkode: 6b65d...e69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Har du forsøkt å snakke med henne? Si hvordan besøkene preger deg? Eller skaper det bare enda mer kaos?

Jeg tror grensesetting er viktig. Du skal ikke måtte gå på tå og være utslitt i evig tid etter ett besøk. Jeg hadde det sånn som deg før, men jeg måtte til slutt bare stoppe å bry meg. Det er kaldt og hjerterått, men for min egen indre fred var hun en av de jeg måtte fjerne fra lista over folk jeg engasjerte meg rundt 

Anonymkode: 6b65d...e69

Hva gjorde du, brøyt du kontakten? 

Anonymkode: 5b42a...a62

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg føler også at all energi suges ut når jeg snakker med henne. Går og tenker på utsagn, galskapen og gråten hennes i mange dager etterpå. Var på besøk torsdag og er fortsatt preget av besøket. Noen tips til hva jeg kan tenkte eller gjøre for å slippe eget tankekjør?

Anonymkode: 5b42a...a62

Mine foreldre er annerledes enn din mor, men kjenner meg igjen i at de preger meg altfor mye. Måtte bli godt voksen selv før jeg først brøt kontakten i noen år og deretter brukte en god del terapi/tid/energi på å distansere meg. Nå går det på et vis.

Foreldre er ofte noe herk, for å si det som det er. De tar ut sine personligheter på sine barn, når andre mennesker ikke orker mer.

Vil anbefale deg å snakke med en psykolog.

Anonymkode: 9cf99...ec5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hva gjorde du, brøyt du kontakten? 

Anonymkode: 5b42a...a62

Nei, jeg bare slutta å bry meg. Hu sender meg meldinger hver dag om ting som er revnende likegyldig for meg. Jeg svarer stort sett med en smiley, «haha» eller ingenting. Hadde det vært balanse, som i at hun feks engasjerte seg i ungene, så hadde det vært anderledes. Men det gjør hun ikke. Ei heller i meg. Bare klaging på hvor fæle alle er og hvor ille hun har det. 

Anonymkode: 6b65d...e69

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Nei, jeg bare slutta å bry meg. Hu sender meg meldinger hver dag om ting som er revnende likegyldig for meg. Jeg svarer stort sett med en smiley, «haha» eller ingenting. Hadde det vært balanse, som i at hun feks engasjerte seg i ungene, så hadde det vært anderledes. Men det gjør hun ikke. Ei heller i meg. Bare klaging på hvor fæle alle er og hvor ille hun har det. 

Anonymkode: 6b65d...e69

Jeg kjenner meg igjen i dette.

Som (voksent) barn kjenner man en sorg over manglende engasjement fra foreldrene. Man tenker at det må være noe galt meg meg, siden de ikke bryr seg. Det skal litt til å innse at det er de det er noe galt med. 

For min del hjalp det å se Grey’s Anatomy. Grey’s Anatomy er full av foreldre/morskomplekser. Der Meredith gikk rundt og var selvdestruktiv og skyldte på moren sin, tok Izzy moren for den hun var, og forventet ikke stort mer. Jeg bestemte meg for å være som Izzy, innse at hvis jeg skal ha kontakt med foreldrene, så må jeg innse at de kommer aldri til å bry seg/forstå meg/skjønne ting som er viktig for meg. 

Anonymkode: 9cf99...ec5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (48 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen i dette.

Som (voksent) barn kjenner man en sorg over manglende engasjement fra foreldrene. Man tenker at det må være noe galt meg meg, siden de ikke bryr seg. Det skal litt til å innse at det er de det er noe galt med. 

For min del hjalp det å se Grey’s Anatomy. Grey’s Anatomy er full av foreldre/morskomplekser. Der Meredith gikk rundt og var selvdestruktiv og skyldte på moren sin, tok Izzy moren for den hun var, og forventet ikke stort mer. Jeg bestemte meg for å være som Izzy, innse at hvis jeg skal ha kontakt med foreldrene, så må jeg innse at de kommer aldri til å bry seg/forstå meg/skjønne ting som er viktig for meg. 

Anonymkode: 9cf99...ec5

Jeg ser greys as we speak! 

Men ja. Det er kjipt å vite at man ikke betyr noe for egne foreldre. Jeg er resultat av en flørt i 1984, og mamma og pappa var sammen i ett kvarter. Pappa gifta seg, fikk to barn, de fikk og får alt ett barn trenger av kjærlighet, omsorg, støtte og tilstedeværelse. Mamma hoppa fra mann til mann, flytta rundt pga dårlig økonomi … jeg sitter liksom her og er ikke noe for noen av dem, men jeg er også en Izzy! I do me! Jeg har skapt ett trygt og godt hjem fot mine barn og den dagen jeg får barnebarn skal jeg være alt det mine foreldre ikke er. Dems tap. Ikke mitt. 

Anonymkode: 6b65d...e69

[Anonym bruker]

Huff, nesten godt å kjenne på at vi er flere.  Jeg skammer meg over å ikke være en bedre pårørende, men dette tærer på. Akkurat nå har hun hengt seg opp i at naboen hennes, med vilje, tramper ekstra hardt i gulvet når hun går. Dette bare for å plage min mor.. 

Anonymkode: 5b42a...a62