Føler at brudd ødelegger barna

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har ikke vært kjærester eller venner på mange år. Vi har holdt sammen for barnas skyld. Eller, han har vel neppe tenkt så langt eller gjort den vurderingen, han er liksom ikke "med" i det hele tatt, han bare eksisterer. Virker ikke som han noensinne tenker på sånt eller reflekterer over hvordan vi har det eller hvordan det han gjør/ikke gjør påvirker. Han mener "det går over" av seg selv... vi prøvde terapi for noen år siden, jeg syntes det var nyttig, han hatet det. Han skal ikke forandre seg må vite. Bare jeg som må det tydeligvis...

Jeg har kommet dit nå at alt ved ham irriterer meg, blir kvalm av å høre ham pese og slafse og slurpe og får lyst til å legge ei pute over ansiktet hans når han snorker så det skrangler i veggene. Dagen blir dårlig av å se det sure trynet når han endelig står opp utpå dagen, og han bidrar lite. Alltid emosjonelt utilgjengelig for oss alle egentlig. 

Jeg har så lyst til å gå fra ham selv om jeg synes det er så mye styr, men greier ikke pga barna. Føler jeg ødelegger dem ved å rive dem ut av kjernefamilien, gjøre så de må bo på to steder og dele opp livet i to, for oss. Synes det er så uendelig egoistisk å utsette dem for det bare for at jeg skal få der litt bedre, hvis jeg får det bedre da. Kommer jo da til å få dårlig økonomi, være mer sliten siden jeg blir alene og være trist når jeg ikke ser dem hver dag. Er redd det vil ødelegge meg helt å misse halve livet deres. Og jeg vil jo få "skylden", mamma som gikk fra pappa og ødela familien. Den vil nok mannen også grundig bygge oppunder. 

Har tenkt jeg skulle prøve å holde ut til de flytter ut, men da vil jo livet mitt "være slutt", og jeg hater jo hver dag han er her. Heldigvis jobber han mye borte, så vi ses ikke så mye hver dag. 

Folk jeg snakker med sier jo alle at livet ble bedre etter bruddet og at barna har det fint. Men, samtidig leser man jo masse forskning som sier at barna slett ikke har det så bra som foreldrene tror etter brudd, og at mange får psykiske problemer i ettertid.

Jeg greier bare ikke se noe positivt ved brudd annet enn for meg, og da blir det jo så egoistisk å gå dit. Hjelp.

Anonymkode: d2029...e87

[Anonym bruker]

Barna med skilte foreldre har det ikke bedre. Men er heler ikke noe heldig for barn å leve i konflikt. 
 Enn om du tar praten med mannen så prøver dere å leve i samme hus uten at du skal ha forventninger til han. Ønsker han brudd? 

Anonymkode: b4a85...98f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Barna med skilte foreldre har det ikke bedre. Men er heler ikke noe heldig for barn å leve i konflikt. 
 Enn om du tar praten med mannen så prøver dere å leve i samme hus uten at du skal ha forventninger til han. Ønsker han brudd? 

Anonymkode: b4a85...98f

Uten å ha forventning til ham? Hva mener du? At han skal få fortsette å være freerider i huset uten å bidra og uten at jeg skal irritere meg over det? Sålenge det bor en voksen mann i huset må jeg nesten forvente at han gjør det en voksen mann burde kunne gjøre i et hus.   

Aner ikke, han sier aldri noe om noe sånt, svarer ikke når jeg tar det opp. Han vet jeg vil ut, har sagt det rett ut, men jeg tror ikke det har gått inn.

Anonymkode: d2029...e87

[Anonym bruker]

Jeg er skilsmissebarn selv og glad for det. Å være årsaken til at en eller begge foreldrene er ulykkelige for ens egen skyld er ikke spesielt hyggelig det heller. Barn merker det godt når stemningen hjemme ikke er god, og spesielt når de blir eldre og gjerne sammenlikner med andre. Det både husker jeg selv fra jeg var 7-8 år gammel (de skilte seg da jeg var 10 år) og ble overrasket over å se at foreldrene til en venninne snakket så hyggelig til hverandre og kysset, og mine egne barn har fortalt at noen av deres venner flere ganger har kommentert at de synes det er så koselig og søtt å se at jeg og mannen er kjærlige overfor hverandre fordi de aldri har sett egne foreldre så mye som ta på hverandre en gang og ellers ofte krangler. Da mamma fortalt at hun og pappa skulle flytte fra hverandre var det selvfølgelig litt sjokk og tungt helt i starten, men det tok ikke mer enn noen måneder før jeg ble vant til det og noen måneder etter det igjen var glad for bruddet. Både mamma og pappa ble helt andre personer, på en positiv måte, når de fikk avstand til hverandre, og det ble mye mer latter, god stemning og mer avslappet atmosfære hos begge to. 

Anonymkode: 90683...7e6

[Anonym bruker]

Det er ikke noe svar med to streker under her, for barn er forskjellig.

Men, det er skadelig for et barn å vokse opp i en dysfunksjonell familie også. Man vet i dag at barn ofte søker partnere og forhold som ligner det de vokste opp med, og bør derfor ikke vokse opp i familier som ikke virker i det hele tatt.

Det er klart det er slitsomt å være skilsmissebarn, mange ulemper med å være det. Samtidig er det så vanlig i dag at alle barn har venner som er det og synes ikke det er veldig rart.

Så man må veie pluss mot minus, se an sine egne barn, og velge det man mener er best på sikt.

Jeg velger å bli. Men selv om forholdet vårt kanskje ikke er verdens beste er det ikke helt elendig heller, vi ser gode sider i hverandre og ønskrt hverandre alt godt. Så vi klarer å bo sammen og drifte familien på en god måte. Aldri dårlig stemning her, selv om vi er lite sammen egentlig.

Anonymkode: 2a172...921

[Anonym bruker]

Det er mye verre for barn å vokse opp i et hjem uten kjærlighet og med konflikter, enn å være skillsmissebarn. 

Anonymkode: 3c425...fd3