Hvordan sette grenser?

[Anonym bruker]

har en bror med Asperger . Han nærmer seg 30 og jeg er tenåringsmor på 42. Vi har samme far men ikke oppvokst sammen. Ikke kjent hverandre en gang. Plutselig fikk vi kontakt og han ba meg «redde» han i fra Institusjonen han bodde på.  Han følte seg helt fanget der mye pga hans mor overtok og dullet med han daglig nærmest der også.

institusjonen sa til meg at selvstendighetstrening var tilnærmet null fordi hans mor strittet imot og motarbeidet mye . Forstyrret mye. De som jobbet der kom liksom ingen vei.

Så flyttet han til meg da. Jeg prøver å oppnå at han skal klare ting selv. Gir han litt utfordringer og han klarer det strålende men sliter til tider stort med viljen / lysten. Han har hatt en tro om at: en skal alltid kjenne itte om man har lyst ! Lyst å gå ut med bosset, lyst å ikke klø seg her og der foran familien. En kamp bare å få han til å lære seg folkeskikk. Alt i fra å dusje regelmessig til husarbeid . ALT er en diskusjon som er endeløs ! Men hvis han ikke har brus så går han i butikken.

Hans mor kommer med brus , snop i ett sett. Minst to ganger i uken. Ringer å tyder hver dag . Lurer på om han trenger ditten eller datten! Kommer som en virvelvind når hun kommer. Spør når jeg har tenkt å vaske rommene hans for det ser ikke ut. Jeg svarer: støvsuge og vaske klarer han selv. Trenger han veiledning så står jeg pal og dirigerer. Hun nekter å la han utvikle seg som menneske. Har bedt henne på en ydmyk måte og å la være å komme med alt han trenger. Har sagt at han blir isolert og får ikke trent seg på å måtte gjøre ting selv hvis hun kommer med alt og ikke stille noen krav. Hvis hun kommer med rester fra favoritt middagen hun lager så er jo det bare koselig innimellom men ikke slik hun holder på. Min bror er enig med meg. Han vil utvikle seg men glemmer fort det når han kommer i periodene der han ikke har så lyst. I dag kom hun. De skulle kjøre tur. Det er jo kjekt. Hun måtte på do. Når hun var ferdig spurte jeg om hun kunne gå i bilen å vente mens han gjorde seg klar. Jeg skyldet på at hundene bjeffer sånn når folk utenfor hjemmet vårt er inne i huset. Hun ble kjempe skuffet. Sint og forbanna på meldinger  til sønnen sin om at jeg ikke kunne bestemme at hun skulle ut når. Det er ditt hus! Det er hennes hunder som bjeffer !!! Ikke dine!!! Hva kan jeg gjøre? Det er ikke bare jeg som synes dette er stress. Hun er som en forvirret høne når hun er her. Setter seg aldri ned eller noe. Hun pakker ut varer- plasserer i kjøleskap. Går på do! Høyrøstet og stressende ! Mas!!!! Ingen får sjans til å svare for kjeften går i ett😅 hun kommer inn som en virvelvind . Lager en storm og går. Bror min synes det er så mye informasjon og gnål at han blir helt tom. Hvordan sette grenser uten å være stygg? Hvilke grenser er greit å sette til denne motarbeidende moren. 

Anonymkode: 456ab...1fe

[Anonym bruker]

Han er en voksen mann og det å selv sette grenser for hans mor bør være hans jobb. Eventuelt så kan ip-koordinatoren snakke med mor hans

Anonymkode: 0c459...f6c

[Anonym bruker]

Han er en voksen mann, ja, men har bodd på institusjon. Da har han litt større behov for støtte enn de med «enklere» autismegrad. Ikke bare å sette grenser for moren selv da tenker jeg. Men du bør uansett ta det opp med de faglige støttene hans, for å finne en god løsning sammen.

Anonymkode: 1d55f...524

[Anonym bruker]

Du minner meg om hun i Love Actually som ikke klarte å sette grenser for den institusjonaliserte broren sin..

Høres vanskelig ut 😕

Anonymkode: 52626...c68

[Anonym bruker]

Jeg tenker at her må det fagfolk inn i bildet. Noen må fortelle mor at slik hun holder på så ødelegger hun mer for han enn hun hjelper, men det bør antagelig ikke være deg. Det er sikkert bare godt ment fra hennes side, men å hjelpe noen til hjelpeløshet er i grunnen slemt. Hun blir borte en dag og hvordan ser hun for seg livet hans da når han ikke får muligheten til å lære seg litt selvstendighet nå? Jeg tenker også at det må faste avtaler på plass. Fast dag til besøk, det er tross alt ditt hjem også og å ha folk rennende til alle tider er en påkjenning og det blir uforutsigbart for broren din. Faste avtaler om hva hun kan ha med til han og at hun ikke skal ringe og mase i forkant. Han har vel en ansvarsgruppe rundt seg? Da bør noen derfra ta tak i dette og ta tak  mor. Om du skal være den som setter grenser hele tiden så går dette ikke i lengden. Det er jo deg hun tar frustrasjonen ut på. Den bør hun heller ta ut på noen andre som lager reglene. 

Anonymkode: 348bb...3e3

[Anonym bruker]

Han har vel diagnosen fra en plass. Har hun blitt utredet?

Anonymkode: ec53a...30c