Er det dårlig å sende 13-åringen til far for 3-6 mnd?

[Anonym bruker]

Jeg har det utrolig vanskelig for tiden, da jeg nylig har vært utsatt for et seksuelt overgrep. Jeg går og venter på om saken blir henlagt eller kommer for retten, der begge deler føles like traumatisk. Jeg er knekt psykisk, fungerer ikke, og jeg har ikke lyst til at 13åringen skal se meg slik. Vi bor i en stor by, faren også, så det medfører endel kollektiv transport for å slippe skolebytte, men far har sagt han kan være behjelpelig med dette. Er det dårlig av meg? Burde jeg prøve å ta meg sammen? Barnet ser at jeg sliter, og jeg tror dette må slite på ham også. Selv om han ikke påpeker det. Vil dette være traumatisk for barnet?

Anonymkode: 14852...51d

[Anonym bruker]

Så lenge far er oppegående så ser jeg bare fordeler om barnet flytter til han. Men du bør ha fast samvær og avtale feks faste tider du prater med barnet på via FaceTime osv.

Anonymkode: e955e...1fe

[Østerdølen]

Nei,jeg tror det vil være mer traumatisk for barnet å oppleve at mor er helt på felgen psykisk. Og han er trygg hos far og han trenger ikke å bytte skole.

Men jeg ville nok ha vært ærlig med barnet og forklart hvorfor, slik at han ikke tror det er han det er noe feil ved. 

Forresten,mange gode klemmer til deg 

[Anonym bruker]

Det er veldig bra at du tenker dette som ett alternativ og det tror jeg er bra for dere alle, bare vær åpen om hvorfor du sliter. Om barnet tror det er han som er endel av problemet kan det gi han skyldfølelse og få det vanskelig. Og ikke steng han helt ute, møt opp på en fotballkamp, spis middag sammen osv innimellom slik at han ikke føler seg helt stengt ute av ditt liv. 
 

Når du har muligheten til å ikke måtte holde maska hver eneste dag, grip muligheten for du vil komme deg fortere ut av dette da. Unger har ikke vondt av å se at vi har vanskelige perioder, men de har vondt om vi ikke jobber oss ut av det og er ærlige. Unger skjønner og ser mer enn vi aner, så å holde maska og tie om slikt er aldri bra. Din sønn har også veldig godt av å se at foreldrene sine kan samarbeide selv om de ikke er sammen lengre for at han skal ha det best mulig. Dette vil han lære av, han vil lære at vi mennesker må samarbeide for å få det bra, vi hjelper hverandre når ting er vanskelige uansett om vi har kjærligheten sammen eller vi ikke har kjærligheten sammen med fortsatt er en familie. 
 

 

Anonymkode: bc298...df4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg har det utrolig vanskelig for tiden, da jeg nylig har vært utsatt for et seksuelt overgrep. Jeg går og venter på om saken blir henlagt eller kommer for retten, der begge deler føles like traumatisk. Jeg er knekt psykisk, fungerer ikke, og jeg har ikke lyst til at 13åringen skal se meg slik. Vi bor i en stor by, faren også, så det medfører endel kollektiv transport for å slippe skolebytte, men far har sagt han kan være behjelpelig med dette. Er det dårlig av meg? Burde jeg prøve å ta meg sammen? Barnet ser at jeg sliter, og jeg tror dette må slite på ham også. Selv om han ikke påpeker det. Vil dette være traumatisk for barnet?

Anonymkode: 14852...51d

Det høres fornuftig ut ❤️

Anonymkode: d4947...a99

[Anonym bruker]

Først av alt: barn tar ikke skade av å se at foreldrene ikke har perfekte liv. De tjener på det.

Nummer to: føler du at du ikke taklet å være den mammaen du vil være nå, så snakker du med barnet, og så blir dere sammen enige om hvordan dere best kan løse det. Det kan være at barnet føler det blir satt til side, er uønsket osv. så det er veldig viktig å børe åpen om hvorfor, og lytte til hennes meninger også.

Anonymkode: a8a2d...0d6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Først av alt: barn tar ikke skade av å se at foreldrene ikke har perfekte liv. De tjener på det.

Nummer to: føler du at du ikke taklet å være den mammaen du vil være nå, så snakker du med barnet, og så blir dere sammen enige om hvordan dere best kan løse det. Det kan være at barnet føler det blir satt til side, er uønsket osv. så det er veldig viktig å børe åpen om hvorfor, og lytte til hennes meninger også.

Anonymkode: a8a2d...0d6

Kunne ikke sagt det bedre selv. Snakk med barnet og hør hva han tenker. Jeg har selv vært på felgen men å flytte vekk barnet hadde ikke vært det rette. Du skåner ikke barnet så mye, men kan lage nye problemer for barnet med å gjøre det. Tanker osv. å være åpen om tung er alltid det beste og da kan barnet få litt mer forståelse på hvorfor du er som du er. 

Anonymkode: 71580...ba4

[Anonym bruker]

Kjære deg, det er umenneskelig å stå i. 
 

Så flott at han har en far som virker oppegående og som vil hjelpe til. Jeg er enig med de over, det er viktig å være åpen om at dette handler om din situasjon, barnet selvfølgelig er ønsket og velkommen. Jeg er derimot ikke enig i at barnet skal ha for mye involvering i hva som er riktig valg. Riktig å lytte til barnet og ta hensyn, men barn skal ikke ta valg for voksne. Hvis du ikke er i stand til å ta vare på han nå, så er det slik det er, ellers kan barnet fort havne i en situasjon hvor han tror han har ansvar for å «fikse» deg, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er ikke barnets ansvar. 
 

Sett dere ned, alle tre. Snakk sammen, forklar situasjon, lytt til barnets tanker. Så legger du og far en plan og avtale om hva og hvordan, slik at du får rom til å ivareta deg selv nå. 

Anonymkode: 812ef...469