Barn med spiseforstyrrelse

[Anonym bruker]

Jeg har et barn med spiseforstyrrelse. Jeg skulle så gjerne hørt om andre sine erfaringer. Ja, jeg vet det er flere organisasjoner. Føler jeg trenger å høre hvordan andre i lignende situasjon tok tak i ting. Bup mener vi ikke skal gi det for mye oppmerksomhet, men dette forsvinner jo ikke. Noen med erfaring?

Anonymkode: 9c57e...f31

[Anonym bruker]

Det kommer jo litt an på alderen til barnet, hvilken form for spiseforstyrrelser det er snakk om og alvorlighetsgraden. Jeg har to stykker som har hver sin utfordring her hvor ene var 15 år og på vei til å utvikle anoreksia, men det ble tatt tak i tidelig nok til at det ikke ble veldig alvorlig, og andre nå er 14 år har økende grad av selektiv spisevegring, men heller ikke der veldig alvorlig i den forstand at det står om liv og helse.

Han med begynnende anoreksia gikk ned 15-17 kg på 4-5 måneder, kuttet alle søtsaker, spiste mindre og mindre porsjoner, sluttet å spise på skolen og begynte med overdreven trening. Han rakk ikke å bli undervektig, selv om det var like før, så BUP ville ikke ta ham inn. Da kontaktet vi ROS og fikk utrolig god hjelp der. Det er 1,5 år siden nå, og han får fortsatt samtaler og har nå et normalt forhold til både mat og trening igjen. 

Hun med selektiv spisevegring har en del andre utfordringer i tillegg, så mat er generelt veldig, veldig krevende. Fastlegen sa det samme til oss som BUP sa til dere, og jeg måtte faktisk puste dypt noen ganger for å ikke skrike til ham at det er lett å si, men ikke lett å få til i praksis. Hvis vi ikke passer på, kan hun helt la være å spise hele dagen, hun kjenner ikke sultfølelse i det hele tatt. Her er vi henvist til BUP i håp om å få hjelp, ikke bare til dette, men hvis ikke kontakter vi ROS igjen, for der har vi virkelig opplevd fantastisk hjelp og støtte tidligere. 

Anonymkode: c6a67...44c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (59 minutter siden):

Det kommer jo litt an på alderen til barnet, hvilken form for spiseforstyrrelser det er snakk om og alvorlighetsgraden. Jeg har to stykker som har hver sin utfordring her hvor ene var 15 år og på vei til å utvikle anoreksia, men det ble tatt tak i tidelig nok til at det ikke ble veldig alvorlig, og andre nå er 14 år har økende grad av selektiv spisevegring, men heller ikke der veldig alvorlig i den forstand at det står om liv og helse.

Han med begynnende anoreksia gikk ned 15-17 kg på 4-5 måneder, kuttet alle søtsaker, spiste mindre og mindre porsjoner, sluttet å spise på skolen og begynte med overdreven trening. Han rakk ikke å bli undervektig, selv om det var like før, så BUP ville ikke ta ham inn. Da kontaktet vi ROS og fikk utrolig god hjelp der. Det er 1,5 år siden nå, og han får fortsatt samtaler og har nå et normalt forhold til både mat og trening igjen. 

Hun med selektiv spisevegring har en del andre utfordringer i tillegg, så mat er generelt veldig, veldig krevende. Fastlegen sa det samme til oss som BUP sa til dere, og jeg måtte faktisk puste dypt noen ganger for å ikke skrike til ham at det er lett å si, men ikke lett å få til i praksis. Hvis vi ikke passer på, kan hun helt la være å spise hele dagen, hun kjenner ikke sultfølelse i det hele tatt. Her er vi henvist til BUP i håp om å få hjelp, ikke bare til dette, men hvis ikke kontakter vi ROS igjen, for der har vi virkelig opplevd fantastisk hjelp og støtte tidligere. 

Anonymkode: c6a67...44c

Takk for svar! Vi er tålmodige. Det er snakk om en ungdom, og er akkurat i grenseland til å være undervektig. Nå har vi ikke gitt det så mye oppmerksomhet. Noe som har ført til at få måltider, og aldri sammen med oss. 

Anonymkode: 9c57e...f31

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Takk for svar! Vi er tålmodige. Det er snakk om en ungdom, og er akkurat i grenseland til å være undervektig. Nå har vi ikke gitt det så mye oppmerksomhet. Noe som har ført til at få måltider, og aldri sammen med oss. 

Anonymkode: 9c57e...f31

Kontakt ROS med én gang, de er skikkelig flinke!

Anonymkode: c6a67...44c

[Anonym bruker]

Kan ikke si jeg har så god erfaring med bup, dessverre. Mye kaffemøter, lite som skjer. Kasteball mellom psykolog og bup. Ene siden ikke alvorlig nok, andre siden for stort for en å ta ansvar for. Midt mellom satt vi.  
 

Men jeg fikk mye hjelp i terapi hos en som har vært i samme situasjon, ett sted å lufte hos noen som forstår. Boka familiebasert terapi ble min håndbok. Fulgte den slavisk mens vi stod i kø. Nå er det mye bedre, vi er i ferd med å se lyset i enden. 

Anonymkode: 9937a...c5d

[Iiiiik]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Kan ikke si jeg har så god erfaring med bup, dessverre. Mye kaffemøter, lite som skjer. Kasteball mellom psykolog og bup. Ene siden ikke alvorlig nok, andre siden for stort for en å ta ansvar for. Midt mellom satt vi.  
 

Men jeg fikk mye hjelp i terapi hos en som har vært i samme situasjon, ett sted å lufte hos noen som forstår. Boka familiebasert terapi ble min håndbok. Fulgte den slavisk mens vi stod i kø. Nå er det mye bedre, vi er i ferd med å se lyset i enden. 

Anonymkode: 9937a...c5d

Hva mener du med det? Psykologen er vel ansatt på BUP? Og kaffemøter på BUP har jeg aldri hørt om. Jeg tror dessverre ikke du er den eneste som er misfornøyd med oppfølginga på BUP altså, kanskje særlig når det gjelder spiseforstyrrelser. 

[Anonym bruker]

Iiiiik skrev (7 timer siden):

Hva mener du med det? Psykologen er vel ansatt på BUP? Og kaffemøter på BUP har jeg aldri hørt om. Jeg tror dessverre ikke du er den eneste som er misfornøyd med oppfølginga på BUP altså, kanskje særlig når det gjelder spiseforstyrrelser. 

Jeg kaller det kaffemøter, møter hvor du bare prater uten at noe skjer. Bup avviste første søknad, ny søknad med vedlegg fra helsesykepleier, da blir det satt opp time. Behandling hos bup er kort og de skriver vurdering hvor de mener seg ferdig med saken og de kan ikke tilby mer, fastlege sender ny henvisning til psykolog, psykolog mener saken er for stor og det må inn ett team hos bup. I denne perioden raser ungdommen ned i vekt, jeg og far er i møter med bup hvor vi sier rett ut at vekt er faretruende lav og ungdommen spiser ikke, den som følger oss opp der har ikke dette som felt. Ingen videre behandling der, da må vi tilbake til fastlege, be om ny utredning. Det går mye tid til ingenting. 

Anonymkode: 9937a...c5d

[Iiiiik]

Anonym bruker skrev (43 minutter siden):

Jeg kaller det kaffemøter, møter hvor du bare prater uten at noe skjer. Bup avviste første søknad, ny søknad med vedlegg fra helsesykepleier, da blir det satt opp time. Behandling hos bup er kort og de skriver vurdering hvor de mener seg ferdig med saken og de kan ikke tilby mer, fastlege sender ny henvisning til psykolog, psykolog mener saken er for stor og det må inn ett team hos bup. I denne perioden raser ungdommen ned i vekt, jeg og far er i møter med bup hvor vi sier rett ut at vekt er faretruende lav og ungdommen spiser ikke, den som følger oss opp der har ikke dette som felt. Ingen videre behandling der, da må vi tilbake til fastlege, be om ny utredning. Det går mye tid til ingenting. 

Anonymkode: 9937a...c5d

Skjønner. Da ville jeg sendt inn en skriftlig klage tror jeg. Dessverre fungerer skriftlige klager ofte bedre enn muntlig beskjed. De vil sikkert inn med spiseteam, det er fornuftig. Ved faretruende lav vekt innebærer pakkeforløpet korte frister, i hvert fall gjorde det sist jeg hørte om det. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Det kommer jo litt an på alderen til barnet, hvilken form for spiseforstyrrelser det er snakk om og alvorlighetsgraden. Jeg har to stykker som har hver sin utfordring her hvor ene var 15 år og på vei til å utvikle anoreksia, men det ble tatt tak i tidelig nok til at det ikke ble veldig alvorlig, og andre nå er 14 år har økende grad av selektiv spisevegring, men heller ikke der veldig alvorlig i den forstand at det står om liv og helse.

Han med begynnende anoreksia gikk ned 15-17 kg på 4-5 måneder, kuttet alle søtsaker, spiste mindre og mindre porsjoner, sluttet å spise på skolen og begynte med overdreven trening. Han rakk ikke å bli undervektig, selv om det var like før, så BUP ville ikke ta ham inn. Da kontaktet vi ROS og fikk utrolig god hjelp der. Det er 1,5 år siden nå, og han får fortsatt samtaler og har nå et normalt forhold til både mat og trening igjen. 

Hun med selektiv spisevegring har en del andre utfordringer i tillegg, så mat er generelt veldig, veldig krevende. Fastlegen sa det samme til oss som BUP sa til dere, og jeg måtte faktisk puste dypt noen ganger for å ikke skrike til ham at det er lett å si, men ikke lett å få til i praksis. Hvis vi ikke passer på, kan hun helt la være å spise hele dagen, hun kjenner ikke sultfølelse i det hele tatt. Her er vi henvist til BUP i håp om å få hjelp, ikke bare til dette, men hvis ikke kontakter vi ROS igjen, for der har vi virkelig opplevd fantastisk hjelp og støtte tidligere. 

Anonymkode: c6a67...44c

Har en gutt selv som plutselig ikke spiser godteri mer, og mindre og mindre porsjoner mat. Er aldri sulten påstår han. Begynte å trene mer, og blitt opptatt av utseendet. 

Usikker på om det er noe påbegynnende eller om han bare er blitt bevisst kosthold, trening og utseende. Han hadde litt "gamingkropp" før. 

Anonymkode: 8cc70...01e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Har en gutt selv som plutselig ikke spiser godteri mer, og mindre og mindre porsjoner mat. Er aldri sulten påstår han. Begynte å trene mer, og blitt opptatt av utseendet. 

Usikker på om det er noe påbegynnende eller om han bare er blitt bevisst kosthold, trening og utseende. Han hadde litt "gamingkropp" før. 

Anonymkode: 8cc70...01e

Vi hadde samme usikkerhet i starten, og det var slik det startet hos oss også. Vi har en veldig åpen tone med barna våre, så da vi gikk fra positivt innstilt til sunnere kosthold og mer trening, via litt bekymret til ganske bekymret, snakket vi med ham. Vi var helt ærlige rundt hva vi var bekymret over og hvorfor. Først beroliget han oss, men en ukes tid etterpå ba han om å få snakke med meg. Da hadde det vi sa fått synke inn litt, og han innrømmet at det nok ble altfor lite mat på en dag, at han var mye slapp og svimmel og at han følte han måtte trene. Vi tok ham til legen, men fordi han ikke var bikket over i undervektig og fortsatt tross alt spiste litt, mente fastlegen at BUP ikke ville ta ham inn. Da kontaktet vi ROS, hvor vi fikk time i løpet av en uke, og masse tips om hvordan vi skulle gå fram. Det viktigste var å nekte ham kondisjonstrening, samt å lage matplan for ham med nok kalorier til å gå litt opp i vekt. Dette var veldig utfordrende for ham i starten, men etter hvert som han fikk mer energi tilbake og flere samtaler i ROS, løsnet det fort. Jeg er overbevist om at det kunne blitt veldig alvorlig og farlig hvis vi ikke hadde reagert i tide, noe ROS også er enig i. Han var på full vei inn i spiseforstyrrelser slik han holdt på. Jeg ville fulgt godt med og eventuelt pratet med ham. 

Anonymkode: c6a67...44c

[Anonym bruker]

Hei. Vi har et barn på 15 år med spiseforstyrrelse (anoreksia nervosa).
Det startet veldig uskyldig med større fokus på sunn mat og trening, men utviklet seg veldig raskt til en spiseforstyrrelse.  Hun ble til slutt innlagt, med undervekt grad 3 og fare for hjertestopp! Reernæring med FBT-behandling. Ufattelig tøff behandling å stå i, både for den syke og foreldre.  Hun hadde en uendelig lang liste med «fear food», og var i bunn og grunn livredd alt som heter mat. Hvert eneste måltid ble en kamp mellom oss foreldre og anoreksien, og mellom jenta vår og tallerken med mat.
 

Vår jente er nå normalvektig og nesten friskmeldt av BUP, men veien til tilfriskning har vært brutal, skremmende, utmattende og hele familien ble egentlig ganske så dysfunksjonell da det sto på som alle værst. For å få henne frisk var det mat som var eneste medisin frem til hun nådde en sunn vekt, slik at tankegangen ble friskere og ikke minst mottakelig for å jobbe med det psykiske aspektet. I tillegg ble hun kvitt angsten for mat gjennom å stadig bli disponert for ulike matvarer. Reernæringsperioden var det 4 faste måltid, der vi fulgte en kostholdsplan. vi foreldre laget alle måltidene, passet på det var riktig mengde næring og ikke minst passet på hun spiste opp maten sin.  Hun spiste aldri uten voksen denne perioden. 
Det har vært uendelig mange vanskelige måltid, men det ble gradvis enklere. 
Det vanskelige med spiseforstyrrelser er at det er veldig glidende overganger fra frisk til syk og fra syk til frisk, alt skjer så gradvis og ikke alltid like enkelt å legge merke til.

Hun fikk ikke trene denne perioden. Mye på grunn av det somatiske, men også fordi trening ble ett tvangsritual, som var et mønster som ble helt nødvendig å bryte. Hun hadde ikke gym på skolen. 

Etter hvert måltid måtte hun hvile 30 minutter, under tilsyn. Vi måtte også følge opp at hun ikke kompanserte på annen måte, ved feks trening på rommet om natta, hopping i dusjen, osv for å forbrenne. 
 

Håper dere får den hjelpen barnet trenger for å bli fri fra spiseforstyrrelse❤️

jeg heier på dere❤️
 

 

Anonymkode: 63032...a82

[Anonym bruker]

Iiiiik skrev (På 29.1.2024 den 7.13):

Skjønner. Da ville jeg sendt inn en skriftlig klage tror jeg. Dessverre fungerer skriftlige klager ofte bedre enn muntlig beskjed. De vil sikkert inn med spiseteam, det er fornuftig. Ved faretruende lav vekt innebærer pakkeforløpet korte frister, i hvert fall gjorde det sist jeg hørte om det. 

Det trodde jeg også, men her holdt det ikke at ungdommen veide 41 kg fordelt på 170 cm. Forstår nesten ikke hvordan det er mulig, nå som alt har landet og vi har tid til å reflektere. I denne perioden var både jeg og far i full jobb, inn og ut av sykehus pga forelder med alvorlig hjertesvikt hvor vi ikke visste om det gikk bra, sjefen min som var en god støtte døde brått og vi stod med to hus og kun en sikker inntekt. Helt galskap, aldri følt meg så maktesløs og strekt noen gang. 
 

Heldigvis har jeg hatt penger på bok og en terapeut som fulgte meg hele veien, jeg kunne sette meg ned ved bordet og ta ett måltid om gangen. Hjelp til å sortere ut det som betyr noe og hva du kan gjøre noe med. Men særlig tillit til helsevesen har jeg ikke, den får du først når du kommer deg forbi førstelinje. For noen krever det tid du ikke har akkurat der og da. 

Anonymkode: 9937a...c5d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 28.1.2024 den 21.06):

Kan ikke si jeg har så god erfaring med bup, dessverre. Mye kaffemøter, lite som skjer. Kasteball mellom psykolog og bup. Ene siden ikke alvorlig nok, andre siden for stort for en å ta ansvar for. Midt mellom satt vi.  
 

Men jeg fikk mye hjelp i terapi hos en som har vært i samme situasjon, ett sted å lufte hos noen som forstår. Boka familiebasert terapi ble min håndbok. Fulgte den slavisk mens vi stod i kø. Nå er det mye bedre, vi er i ferd med å se lyset i enden. 

Anonymkode: 9937a...c5d

Har hørt fra flere at de har fått lite hjelp av BUP, noe som er helt fortvilt i en sånn situasjon. FBT håndboken har også vært vår følgesvenn gjennom anoreksien til vår datter, i tillegg til boken av Tabitha Farrar. 
Hvor langt har dere kommet i FBT behandlingen? 

Anonymkode: 63032...a82

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Har hørt fra flere at de har fått lite hjelp av BUP, noe som er helt fortvilt i en sånn situasjon. FBT håndboken har også vært vår følgesvenn gjennom anoreksien til vår datter, i tillegg til boken av Tabitha Farrar. 
Hvor langt har dere kommet i FBT behandlingen? 

Anonymkode: 63032...a82

Vi er «i mål». Stor bedring når vekten gikk opp til normalen. Siste året har vi fokusert mer på matglede. Lager god mat fra bunn, ungdommen er med, forøker å snu over til glede over god mat og mestring på kjøkkenet. Jeg må fremdeles følge med, kan gå lenge uten å spise om jeg ikke tar litt styring innimellom. 

Anonymkode: 9937a...c5d