Synes du det er greit at læreren spør?

[Anonym bruker]

Hvis en erfaren lærer i vgs helt tydelig, over lang tid med observasjoner, og gjerne der mange kollegaer ser det samme, ser trekk som kan tyde på adhd, hva tenker du om at denne læreren spør eleven om vedkommende har tenkt på muligheten? Er det positivt at det blir observert og tatt tak i, eller er det å gå over streken?

Anonymkode: 533d6...a06

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dersom denne læreren har en adferd eller gjør noe som ikke er greit i forhold til elevene. Så kan man jo ta kontakt med lederen til vedkommende og si fra. 
Dersom læreren gjør jobben tilfredsstillende så spiller det ikke noen rolle hvilke diagnoser hen har. 
 

Anonymkode: 67f75...504

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tenker at dersom denne læreren har en adferd eller gjør noe som ikke er greit i forhold til elevene. Så kan man jo ta kontakt med lederen til vedkommende og si fra. 
Dersom læreren gjør jobben tilfredsstillende så spiller det ikke noen rolle hvilke diagnoser hen har. 
 

Anonymkode: 67f75...504

Sorry, jeg leste feil. 
Når dette er en elev så ville jeg snakket med eleven om dette. Og hvilke plager eleven selv syns hen har. Og så henvist til ppt dersom eleven vil det. 
 

Anonymkode: 67f75...504

[Anonym bruker]

Ville du gått bort til en kollega, sjef eller nabo og sagt det samme? Du skal ikke oppføre deg annerledes mot en elev enn mot andre, og jeg kan ikke huske når det var greit å spekulere i diagnoser folk eventuelt har. Det er respektløst. 

Anonymkode: b0a9b...7f6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Ville du gått bort til en kollega, sjef eller nabo og sagt det samme? Du skal ikke oppføre deg annerledes mot en elev enn mot andre, og jeg kan ikke huske når det var greit å spekulere i diagnoser folk eventuelt har. Det er respektløst. 

Anonymkode: b0a9b...7f6

Ja, det kunne jeg gjort hvis jeg kjente vedkommende godt nok. Det er ikke spekulasjoner i den forstand, men at man kjenner igjen såpass mange trekk, over tid, at det kanskje kan være greit å vurdere om dette kan være noe. Lærere ser hundrevis av ungdommer og legger gjerne derfor lettere merke til det om noen skiller seg litt ut, enn de som bare ser noen få. Jeg fikk selv spørsmålet fra en lærer da min eldste gikk i barneskolen, om dette var noe vi hadde vurdert. Det hadde vi ikke, selv om vi kjente på at det var "noe", og jeg er fortsatt veldig takknemlig overfor denne læreren som gjorde oss oppmerksom på dette. 

HI

Anonymkode: 533d6...a06

[Anonym bruker]

Det har jeg som lærer i vgs gjort flere ganger, og det har endt med diagnose og takknemlighet hver gang. Forutsetningen har vært at eleven har strevd med ulikt, og uttrykt fortvilelse over det. 

Anonymkode: 91380...839

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Ja, det kunne jeg gjort hvis jeg kjente vedkommende godt nok. Det er ikke spekulasjoner i den forstand, men at man kjenner igjen såpass mange trekk, over tid, at det kanskje kan være greit å vurdere om dette kan være noe. Lærere ser hundrevis av ungdommer og legger gjerne derfor lettere merke til det om noen skiller seg litt ut, enn de som bare ser noen få. Jeg fikk selv spørsmålet fra en lærer da min eldste gikk i barneskolen, om dette var noe vi hadde vurdert. Det hadde vi ikke, selv om vi kjente på at det var "noe", og jeg er fortsatt veldig takknemlig overfor denne læreren som gjorde oss oppmerksom på dette. 

HI

Anonymkode: 533d6...a06

Jeg hadde personlig blitt veldig forbauset om noen spurte meg om jeg hadde tenkt over om jeg hadde en diagnose. Hvis jeg betrodde noen problemer som gjorde det relevant, ja det ville vært greit. Hvis ikke syns jeg det blir et overtramp. Det er jo også litt rart at det ikke hadde blitt tatt tak i før ungdommen er såpass gammel? 

Anonymkode: b0a9b...7f6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Det er jo også litt rart at det ikke hadde blitt tatt tak i før ungdommen er såpass gammel? 

Anonymkode: b0a9b...7f6

Du, det skjer forbausende ofte.

Veldig mange ungdommer går rundt med adhd, men tror selv de er umulige, ubrukelige, har angst, depresjon eller spiseforstyrrelse (det har de gjerne også, altså, som følge av udiagnostisert adhd). Foreldrene vet ikke om noe annet, og har akseptert at de har et barn som ikke har styr på sakene sine, som ikke passer tiden, ikke mestrer skolen, osv. De føler selv de ikke har lyktes som foreldre, de er dønn slitne, og tror det de står i er «normalt». 

Anonymkode: 91380...839

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Jeg hadde personlig blitt veldig forbauset om noen spurte meg om jeg hadde tenkt over om jeg hadde en diagnose. Hvis jeg betrodde noen problemer som gjorde det relevant, ja det ville vært greit. Hvis ikke syns jeg det blir et overtramp. Det er jo også litt rart at det ikke hadde blitt tatt tak i før ungdommen er såpass gammel? 

Anonymkode: b0a9b...7f6

Nei, det er ikke rart i det hele tatt, faktisk altfor vanlig. De med åpenbare vansker blir fanget opp tidlig, men mange, spesielt de med uoppmerksom type, jenter generelt og/eller med høyt evnenivå, går gjerne under radaren gjennom hele grunnskolen fordi de er så flinke til å maskere og kompensere. Så kommer de til videregående der kravene om selvstendighet, mer komplekse oppgaver osv. øker kraftig, og det blir vanskelig. Ofte utvikler de, spesielt jentene, angst, depresjon, spiseforstyrrelser osv., mens årsaken egentlig er uoppdaget adhd. 

HI

Anonymkode: 533d6...a06

[Anonym bruker]

Det er helt greit, og det bør bli satt pris på. Jeg har snakket med så uendelig mange som har fått diagnosen i voksen alder, og nesten alle er enige om at dette forklarer hvorfor de følte seg annerledes og mislykket store deler av barndommen og ungdommen. Dessverre har ofte skaden da allerede skjedd, og full av følelser som disse er, så utvikler de ofte en depresjon som kan være livslang. 

Anonymkode: 542ce...79c

[ulenissen]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Ville du gått bort til en kollega, sjef eller nabo og sagt det samme? Du skal ikke oppføre deg annerledes mot en elev enn mot andre, og jeg kan ikke huske når det var greit å spekulere i diagnoser folk eventuelt har. Det er respektløst. 

Anonymkode: b0a9b...7f6

Er du seriøs nå? Som lærer har man ansvar for utdanningen til eleven og bør selvsagt ta tak i en mistanke om feks adhd, dysleksi osv, da dette stort sett også vil gå utover elevens faglige prestasjoner!

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Ville du gått bort til en kollega, sjef eller nabo og sagt det samme? Du skal ikke oppføre deg annerledes mot en elev enn mot andre, og jeg kan ikke huske når det var greit å spekulere i diagnoser folk eventuelt har. Det er respektløst. 

Anonymkode: b0a9b...7f6

Etter uttallig mas og kjas om alt mellom himmel og jord, og tydelig grensetting og beskjeder fra meg sa jeg til en kollega "si meg, har du asperger??". Sa ja, noen ganger må man bare

Anonymkode: 7df6f...324

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Ville du gått bort til en kollega, sjef eller nabo og sagt det samme? Du skal ikke oppføre deg annerledes mot en elev enn mot andre, og jeg kan ikke huske når det var greit å spekulere i diagnoser folk eventuelt har. Det er respektløst. 

Anonymkode: b0a9b...7f6

Det er vel en del av jobben til lærere å avdekke diagnoser da. Overfor kolleger eller naboer har man ikke det vervet, så det er jo to vidt forskjellige ting.

Anonymkode: 542ce...79c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Hvis en erfaren lærer i vgs helt tydelig, over lang tid med observasjoner, og gjerne der mange kollegaer ser det samme, ser trekk som kan tyde på adhd, hva tenker du om at denne læreren spør eleven om vedkommende har tenkt på muligheten? Er det positivt at det blir observert og tatt tak i, eller er det å gå over streken?

Anonymkode: 533d6...a06

Selvfølgelig skal lærer ta opp utfordringer og eventuelt henvise til de rette instanser! Man trenger ikke spekulere i en gitt diagnose men ta tak i de vanskene man som lærer observerer

Eg eleven under 18 bør det tas med foreldrene også. 

Anonymkode: 1bd30...e13

[Anonym bruker]

Takk for mange svar! Jeg har gjort dette noen ganger nå, og så langt har de elevene det er snakk om virket glad for at jeg har nevnt noe. Flere har blitt utredet og fått diagnosen også. Da jeg nevnte for en kollega i går at jeg hadde snakket med xx om muligheten, altså tok utgangspunkt i ting eleven selv tok opp som utfordringer først og hva jeg observerte, så reagerte kollegaen min på det. Hun mente at det ikke var vår jobb å spørre elevene slik, og at jeg heller burde koblet på helsesøster eller rådgiver, mens jeg da er uenig og synes slik flere av dere skriver. Altså at jeg som lærer både kan og bør lufte muligheten dersom det er mange nok indikasjoner, over tid, og eleven selv viser frustrasjon. Jeg tenkte uansett å avklare dette med ledelsen nå, men greit å høre litt hva andre tenker også. 

HI

Anonymkode: 533d6...a06

[Iiiiik]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det er vel en del av jobben til lærere å avdekke diagnoser da. Overfor kolleger eller naboer har man ikke det vervet, så det er jo to vidt forskjellige ting.

Anonymkode: 542ce...79c

Det er det jo ikke. Det å snakke med eleven om læringsforutsetninger er en del av jobben, men å foreslå diagnoser er jo ikke noe en lærer skal gjøre. 

[Anonym bruker]

Iiiiik skrev (3 timer siden):

Det er det jo ikke. Det å snakke med eleven om læringsforutsetninger er en del av jobben, men å foreslå diagnoser er jo ikke noe en lærer skal gjøre. 

Nettopp. Hvis eleven selv kommer til lærer og lufter tanker, så lytter man selvsagt og eventuelt oppmuntrer til å få noen til å utrede dersom eleven ønsker det. Dersom lærer er bekymret og eleven er på f.eks. ungdomstrinnet, er det klart at bekymringer/observasjoner skal luftes med foresatte, men da setter man naturligvis ikke en diagnose som en eller annen kvakksalver. 

Anonymkode: 9f55d...65e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Nettopp. Hvis eleven selv kommer til lærer og lufter tanker, så lytter man selvsagt og eventuelt oppmuntrer til å få noen til å utrede dersom eleven ønsker det. Dersom lærer er bekymret og eleven er på f.eks. ungdomstrinnet, er det klart at bekymringer/observasjoner skal luftes med foresatte, men da setter man naturligvis ikke en diagnose som en eller annen kvakksalver. 

Anonymkode: 9f55d...65e

Hvem på skolen skal vurdere om eleven bør utredes?

Anonymkode: 12120...485

[Anonym bruker]

Iiiiik skrev (3 timer siden):

Det er det jo ikke. Det å snakke med eleven om læringsforutsetninger er en del av jobben, men å foreslå diagnoser er jo ikke noe en lærer skal gjøre. 

Det er stor forskjell på å spørre om de har tenkt i de baner, og å konkludere med noe. Jeg sier jo ikke "Jeg tror du har adhd", jeg spør "har du noen gang vært innom tanken om at det kanskje kan være noe mer, som f.eks. adhd?". Dette er for det meste 17-18-åringer, så de er jo ikke barn lenger heller. Og spørsmålet kommer som en del av en samtale de selv tar initiativ til, eller i en utviklingssamtale der de uttrykker frustrasjon over vansker de har. 

HI

Anonymkode: 533d6...a06

[Anonym bruker]

Iiiiik skrev (4 timer siden):

Det er det jo ikke. Det å snakke med eleven om læringsforutsetninger er en del av jobben, men å foreslå diagnoser er jo ikke noe en lærer skal gjøre. 

Enig i at det ikke er en del av jobben «å avdekke diagnoser», det må rette instans ta seg av. Det er likevel ikke urimelig at en som erfaren lærer peker elev og eventuelt foreldre (for elever under 18) i riktig retning, slik hi beskriver. 

Anonymkode: 91380...839

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

Hvis en erfaren lærer i vgs helt tydelig, over lang tid med observasjoner, og gjerne der mange kollegaer ser det samme, ser trekk som kan tyde på adhd, hva tenker du om at denne læreren spør eleven om vedkommende har tenkt på muligheten? Er det positivt at det blir observert og tatt tak i, eller er det å gå over streken?

Anonymkode: 533d6...a06

Det er å gjøre jobben sin.

Til dere som mener at dette ville ha vært tatt tak i lenge før: dere vet ikke nok om ADHD. 
Venninna mi fikk diagnosen som 50-åring, sønnen min fikk den da han var 23...

Anonymkode: 96168...e8b

[Anonym bruker]

Jeg har vært eleven i et lignende scenario. (Yngre enn vgs, dog.)  Og jeg har mildt sagt blandede følelser. På den ene siden handler det for noen om en ny og viktig oppdagelse(men det kan også hende at noen er fullstendig klar over at diagnosen finnes, men ikke føler behov for å utredes. Og noen har en diagnose allerede, men er ikke åpne om den.) 

På den andre siden er det viktig å være nøye med hvordan man formulerer seg, for det kan føles som en beskyldning selv om det ikke er ment slik. "Det er noe i veien med deg." "Ikke som andre, du'a?" Og jeg føler at utredningen jeg gikk gjennom på skolens "bestilling" ikke akkurat var nøytral... 

Hadde selv foretrukket en innfallsvinkel der det ikke trekkes konklusjoner om diagnoser. Mer som "Virker som du strever med konsentrasjonen, ønsker du hjelp rundt dette?" eller lignende rundt utfordringer rundt å passe tiden, styre temperamentet etc. 

Anonymkode: d474f...5d4

[Iiiiik]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Enig i at det ikke er en del av jobben «å avdekke diagnoser», det må rette instans ta seg av. Det er likevel ikke urimelig at en som erfaren lærer peker elev og eventuelt foreldre (for elever under 18) i riktig retning, slik hi beskriver. 

Anonymkode: 91380...839

Det er jeg enig i, men tenker allikevel at det er en balansegang. Hvis ungdommen henvises til utredning, og ikke får noen diagnose, er det greit at lærer ikke har pekt altfor tydelig på konklusjonen. 

[Anonym bruker]

Klassisk tilfelle av «damned if you do, damned if you don’t». Skolen (les: lærerne…) får selvsagt skylda hvis en elev har gått åresvis med uoppdaget diagnose. De burde jo ha forstått og gjort noe…

Men hvis en lærer mistenker og tar grep, så er jo det også krenkende.

Anonymkode: 12120...485

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Takk for mange svar! Jeg har gjort dette noen ganger nå, og så langt har de elevene det er snakk om virket glad for at jeg har nevnt noe. Flere har blitt utredet og fått diagnosen også. Da jeg nevnte for en kollega i går at jeg hadde snakket med xx om muligheten, altså tok utgangspunkt i ting eleven selv tok opp som utfordringer først og hva jeg observerte, så reagerte kollegaen min på det. Hun mente at det ikke var vår jobb å spørre elevene slik, og at jeg heller burde koblet på helsesøster eller rådgiver, mens jeg da er uenig og synes slik flere av dere skriver. Altså at jeg som lærer både kan og bør lufte muligheten dersom det er mange nok indikasjoner, over tid, og eleven selv viser frustrasjon. Jeg tenkte uansett å avklare dette med ledelsen nå, men greit å høre litt hva andre tenker også. 

HI

Anonymkode: 533d6...a06

Jeg syns dette ser betenkelig ut. At du har gjort dette flere ganger nå, og at flere har blitt utredet og fått diagnoser. Hvor mange handler det om, og hvor mange har ikke blitt utredet? 

Hvor mye kan elevene skille seg ut før du tenker diagnose, og hvilke andre årsaker enn nettopp det vurderer du før du tar det opp? Hvorfor spør du her nå hvis dette er noe du har gjort flere ganger? 

Anonymkode: b0a9b...7f6