Vits i å utredes for autisme i voksen alder?

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært rar, og sliter ofte sosialt. Det sosiale har jeg på en måte lært meg, så jeg har venner, men med nye jeg ikke kjenner så blir jeg sosialt rar igjen. Kan krysse av mange punkter på autisme, men er det noe vits i å utrede seg i voksen alder? Fordeler og ulemper? Min bror og min beste venninne har alltid sagt ting som "det er autismen, det der" når jeg har vært rar eller gjort eller sagt noe unormal, men jeg har ikke tenkt så mye på det før nå i det siste. Mine foreldre mener selvfølgelig at jeg er helt "normal", og de er vel egentlig imot utredning. 

Jeg har flere psykiske lidelser også, så det er ikke sikkert legen min går med på utredelse, men bør jeg ta det opp med henne? Føler liksom at det er for sent for å gjøre noe med det også. 

Anonymkode: 3f0bf...c18

[Anonym bruker]

Det er jo ikke noe å gjøre med det, men det kan gi en forståelse.

Jeg har en svigerinne med asbergers, og det at både hun selv og vi andre vet det gjør jo at man har en helt annen forståelse for hennes "rarheter".

Særlig det at hun kan være temmelig rigid, sort/hvit og bastant gir vi ganske høy takhøyde for, og hun kan finne på å spørre "Hvordan hadde en normal person reagert på dette, hva forventes av meg?".

Hun er et fantastisk menneske, empatisk, dyrekjær, veldig kunstnerisk (sier de ikke at alle gode kunstnere har en diagnose 😉) og hun går gjennom ild og vann for de hun er glad i. Er det noen jeg er 100% sikker på at stiller på sekundet om jeg trenger hjelp er det henne.

Lang historie kort, jeg tror det er best å vite.

Anonymkode: fdf26...b5e

[Anonym bruker]

Mannen min er 50 og er henvist nå. Jeg er 100% sikker på at han har Asberger og det ville vært en lettelse for oss alle å vite for å forstå 

Anonymkode: f366d...c0c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 9.6.2023 den 16.37):

Det er jo ikke noe å gjøre med det, men det kan gi en forståelse.

Jeg har en svigerinne med asbergers, og det at både hun selv og vi andre vet det gjør jo at man har en helt annen forståelse for hennes "rarheter".

Særlig det at hun kan være temmelig rigid, sort/hvit og bastant gir vi ganske høy takhøyde for, og hun kan finne på å spørre "Hvordan hadde en normal person reagert på dette, hva forventes av meg?".

Hun er et fantastisk menneske, empatisk, dyrekjær, veldig kunstnerisk (sier de ikke at alle gode kunstnere har en diagnose 😉) og hun går gjennom ild og vann for de hun er glad i. Er det noen jeg er 100% sikker på at stiller på sekundet om jeg trenger hjelp er det henne.

Lang historie kort, jeg tror det er best å vite.

Anonymkode: fdf26...b5e

Tusen takk for så fint svar!
Jeg er enig i at det er best å vite, så jeg tror jeg tar det opp med legen. Men jeg er litt redd også, for å bli ledd av og normalisert på en måte. 

Anonymkode: 3f0bf...c18

[Anonym bruker]

Dersom det påvirker din fungering i jobb eller familie, eller i hverdagen for øvrig, så kan du så klart utredes. Jeg kjenner 2 som har blitt utreda for ADHD som voksne og har fått et bedre liv ved at de nå har rett merkelapp på seg. Fra å være "rotete" "sliten" "søvnløs" "tunghørt" og mye annet som de trodde var riktig om seg selv, har medisiner - og en ny forståelse av hva diagnosen innebærer - betydd at de har det bedre!

Dersom det stemmer at du befinner deg på autismespekteret, så kan du få tilbud om psykoedukasjon som vil hjelpe deg med metoder til å skjerme deg bedre, forstå dine egne behov bedre osv osv.

Anonymkode: 43192...94f

[Anonym bruker]

Jeg fikk Aspergerdiagnose som 45-åring, og det har forklart det aller meste av det jeg har strevd med i livet. Så sånn sett har det vært veldig bra. Jeg lærer meg selv å kjenne, og kjenner bedre mine egne grenser. Sånn utenom det er ikke mye forandret. Ikke noe oppfølging eller tilrettelegging, og folk rundt meg bryr seg ilite om å prøve å sette seg inn i hva dette er. 

Anonymkode: a6dd2...ed2