Vi har det bra sammen, når vi ikke er hjemme.

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren min har fått et veldig anstrengt forhold etter vi fikk siste barnet. Barnet er krevende med diverse kroniske sykdommer, selvom hen er verdens herligste. 

Samboeren min er syklig opptatt av at ikke han skal gjøre mer enn meg, og jeg føler han har vært så minimalt støttende som man får det. Etter noen år, med å ikke få mine behov vurdert engang, gidder jeg ikke tilfredsstille hans behov heller. Så nå lever vi i en sexløs, intimitetsløs, passivagressiv og kranglete boble.. Gjort det en stund. Det er så jævlig slitsomt. MEN når vi ikke er hjemme, uavhengig av om det er med eller uten barna, så har vi det så mye bedre. Alle gjøremål, arbeidsoppgaver og dårlig søvn - forsvinner litt. 

Og da føler jeg håp. Men så blir jeg deppa når vi er hjemme igjen.. Mange dager er helt ok. Vi er flinke til å være sammen om vanskelige oppgaver f eks. Men det er når en har behov for noe for bare seg, at det kræsjer. Er så utrolig lei av å føle at jeg må prestere hele jævla tiden, og jeg klarer fysisk ikke å slappe av hjemme i våken tilstand. Jeg tenker bare på alt jeg burde gjort. For selvom han fint kan gå en uke uten å bidra noenting, blir det kommentert ganske kjapt, hvis jeg går en dag uten å gjøre noe. 

 

Kan noen fortelle meg at dette dritet her går over når man får større barn? Synes det er så trist å ikke kunne nyte denne tiden ordentlig også, med barnet. Føler han lager sååå mye dårlig stemning hjemme. 

Anonymkode: 09690...3fb

[Anonym bruker]

Problemet forsvinner ikke av seg selv, uansett hvor gamle barna er. Vi har vært i omtrent det samme, og uansett samtaler og samtaleterapi, så bare ballet det på seg etter hvert og vi skilte lag når minste var 5. Selv om han kanskje gjorde en smule mer der og da i praktiske gjøremål, «kompenserte» han det med å legge enda mer ansvar og skyld på andre områder, barnas idrett, skolesamarbeid, legge inn avtaler når jeg hadde jobbreiser sånn at jeg var nødt til å avlyse osv. Samme dritt etter skilsmisse, men vi kan stå og ha en hyggelig prat på fotballkamper til ungene, noe annet fungerer faktisk ikke …

Anonymkode: 37ce5...607

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Problemet forsvinner ikke av seg selv, uansett hvor gamle barna er. Vi har vært i omtrent det samme, og uansett samtaler og samtaleterapi, så bare ballet det på seg etter hvert og vi skilte lag når minste var 5. Selv om han kanskje gjorde en smule mer der og da i praktiske gjøremål, «kompenserte» han det med å legge enda mer ansvar og skyld på andre områder, barnas idrett, skolesamarbeid, legge inn avtaler når jeg hadde jobbreiser sånn at jeg var nødt til å avlyse osv. Samme dritt etter skilsmisse, men vi kan stå og ha en hyggelig prat på fotballkamper til ungene, noe annet fungerer faktisk ikke …

Anonymkode: 37ce5...607

Æsj så kjedelig at det ikke ble bedre. Her har han blitt bedre på å hjelpe til med husarbeid, men når han gjør det - så går han å sutrer over alt han gjør. Og det er alle andre sin feil at det er rotete/møkkete. Aldri han. Så det er litt delt glede i at han gjør det. 

Verste her er at han ikke behandler meg sånn han vil bli behandlet selv. Og det plager meg enormt. Han har helt andre forventninger til meg, enn seg selv i samme situasjon. 

Eksempelvis har jeg aldri kunnet bare på kort varsel dratt ut av huset over lengre tid uten å få det litt godkjent av han. Og det er forståelig,  vi har jo barn sammen. Men han kan gjøre det. 🤷‍♀️ Uten å vise noe som helst form for takknemlighet for at jeg da tar alt hjemme den dagen. Mens jeg er forventet å vise takknemlighet hvis han gjør noenting omtrent 😂 det er så slitsomt. Men han mener det ikke er sant også, at det er jeg som er psykisk i istand til å se hvordan ting egentlig er. 

Anonymkode: 09690...3fb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Æsj så kjedelig at det ikke ble bedre. Her har han blitt bedre på å hjelpe til med husarbeid, men når han gjør det - så går han å sutrer over alt han gjør. Og det er alle andre sin feil at det er rotete/møkkete. Aldri han. Så det er litt delt glede i at han gjør det. 

Verste her er at han ikke behandler meg sånn han vil bli behandlet selv. Og det plager meg enormt. Han har helt andre forventninger til meg, enn seg selv i samme situasjon. 

Eksempelvis har jeg aldri kunnet bare på kort varsel dratt ut av huset over lengre tid uten å få det litt godkjent av han. Og det er forståelig,  vi har jo barn sammen. Men han kan gjøre det. 🤷‍♀️ Uten å vise noe som helst form for takknemlighet for at jeg da tar alt hjemme den dagen. Mens jeg er forventet å vise takknemlighet hvis han gjør noenting omtrent 😂 det er så slitsomt. Men han mener det ikke er sant også, at det er jeg som er psykisk i istand til å se hvordan ting egentlig er. 

 

Anonymkode: 09690...3fb

Jeg klarte å se ting på avstand først ett år etter at han flytta ut. For eksempel, at han dro en uke på 5* i Hellas når ungen var 9 mnd, for det var så slitsomt for han (når jeg sto alltid opp på natta), at det var naturlig for han å dra til Italia på en langhelg når ettåringen hadde 40 i feber, og jeg måtte kjøre storebror til og fra skolen midt i snøkaoset i februar, at min søster måtte komme fra utlandet for å passe på barna i fire dager når jeg skulle til London på jobbreise - det var ikke naturlig for han å ta seg av barna sine, det måtte min søster gjøre (og jeg måtte kjøpe flybilletter til henne siden min jobbreise var mitt problem og ikke hans). At jeg selv var en idiot opp i et sånt opplegg skjønte jeg først når det var over .. 

Anonymkode: 37ce5...607

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 timer siden):

Jeg klarte å se ting på avstand først ett år etter at han flytta ut. For eksempel, at han dro en uke på 5* i Hellas når ungen var 9 mnd, for det var så slitsomt for han (når jeg sto alltid opp på natta), at det var naturlig for han å dra til Italia på en langhelg når ettåringen hadde 40 i feber, og jeg måtte kjøre storebror til og fra skolen midt i snøkaoset i februar, at min søster måtte komme fra utlandet for å passe på barna i fire dager når jeg skulle til London på jobbreise - det var ikke naturlig for han å ta seg av barna sine, det måtte min søster gjøre (og jeg måtte kjøpe flybilletter til henne siden min jobbreise var mitt problem og ikke hans). At jeg selv var en idiot opp i et sånt opplegg skjønte jeg først når det var over .. 

Anonymkode: 37ce5...607

Oi tuller du? Det er jo helt vilt dårlig gjort.. Herregud. Stakkars deg! 

Anonymkode: 09690...3fb