Gå til innhold

Er dette innafor? Jeg flytter snart fra den mannen!


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg må fortelle han hva han skal gjøre som en jævla unge. Jeg orker ikke mer. Han ser ingenting selv. Jeg må be han dusje, vaske av seg flass og trene da han har høyt blodtrykk. 
Jeg jobber, tar vare på unger, handler, lager mat, rydder, gjør rent, følger opp alle avtaler, vasker/rydder bil, trener osv.

Han bidrar litt smått her og der, men dersom jeg ikke er hjemme er han kun far. Ingenting annet blir gjort! Det er alt han klarer. 
 

Han er super når han blir fortalt hva han skal gjøre, men jeg orker ikke å leve med et barn til lenger… Jeg mister interessen, sexlysten, respekten og alt!

Fantaserer om å bo for meg selv med ungene, men vil ikke at ungene skal bli skilsmissebarn. Men, jeg blir kvalt annenhver dag! Det føles overveldende å være den eneste som tar ansvar. Han liker å flyte på mine svømmetak, men jeg orker ikke svømme for oss begge lenger, jeg er veldig nær på å «drukne».

Jeg sa til han at nå bestiller jeg vaskehjelp, som kompenserer for hans manglende innsats. Vaske og ryddehjelp han må betale, hver uke! Da satt han seg på bakbeina.

Hver uke sier han at det skal bli bedre, men det skjer ingenting. Han er så tafatt at jeg får helt pustevansker!!! Aldri har jeg sett en ren bil komme kjørende inn i gården uten at jeg har bedt om det. Aldri luktet grønnsåpe når jeg kommer hjem. Aldri kommet hjem til et ryddig hus. Jeg mister følelser, og føler meg kvalt i eget hjem. Jeg ser bare oppgaver og gjøremål og føler jeg treffer veggen snart.

Anonymkode: fda3a...627

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Har dere forsøkt parterapi?

Jeg forstår godt at du føler som du føler. Det virker jo som om han tar deg for gitt og har gjort det i mange år.

Kanskje du kan gi ham én siste sjanse, den må ikludere parterapi, men også en ting til... Du skriver ned alt - ABSOLUTT ALT - du gjør hver eneste dag, hver uke og hver måned og så får han i oppgave å ha ansvar for ALT dette i den kommende måneden. Jeg tror det er eneste sjansen for å få ham til å forstå og også sette pris på hva du gjør. I den måneden kan det også være greit å avtale å ikke ha sex (annen nærhet og fysike kjærtegn kan være greit, men ikke sex).

Men forstår om du ikke orker mer. Når det har gått så langt at du blir kvalm av å komme hjem, da er det mest trolig ikke noen vei tilbake for dere. Men om dere ikke har forsøkt parterapi, så vurder det + en måned hvor han skal gjøre ALT du har gjort hele tiden. Mannen vil uansett måtte begynne med alt slikt hvis han skal ha samvær med ungene om, når, dere skilles.

Anonymkode: 501ac...161

Skrevet

Kan det hjelpe å sette det opp som faste plikter med varsel på telefonen.

-hver 1.fredag i måneden: husk å vaske bilen i dag.

Hver 2. lørdag: bytt sengetøy og vask badet.

Hver 3.fredag: kjøp blomster til kona.

 

Anonymkode: 65304...748

Skrevet
Anonym bruker skrev (1 time siden):

Kan det hjelpe å sette det opp som faste plikter med varsel på telefonen.

-hver 1.fredag i måneden: husk å vaske bilen i dag.

Hver 2. lørdag: bytt sengetøy og vask badet.

Hver 3.fredag: kjøp blomster til kona.

 

Anonymkode: 65304...748

Gud så trist. Nei, TS, dette høres dødfødt ut. Har du snakket med han, skikkelig?

Anonymkode: 91cdc...df5

Skrevet

Nei, det er ikke normalt.

Men uten å angripe deg vil jeg si at det må to til for at det skal bli sånn. Du har fra dere flyttet sammen tatt ansvaret, og han har levd greit med å ikke ha det.

Jeg har det nok på mange måter som deg, men det er en stor forskjell. Min man setter pris på det. Han jobber veldig mye, driver et firma for seg selv med fire ansatte, og han har jobb i hodet hele tiden. Det hadde ikke gått om ikke jeg tok hovedansvaret her hjemme. Men, han betaler med glede for vaskehjelp, han gjør det jeg ber han om, og han tar ansvar for bil, hage, garasje, snømåking, ryddig i loft og kjeller og alle sånne ting som han kan gjøre når han har tid og ikke må gjøres hver dag.

Det virker som din mann tar deg veldig for gitt og ikke på noen måte viser at han setter pris på jobben du gjør, og da skjønner jeg godt at du blir lei. Det kan hende mannen din mangler noe da, at han rett og slett ikke evner mer, det kan jo skorte på noe uten at han er helt psykisk utviklingshemmet liksom. Er det snakk om noe sånt, at han virkelig ikke evner, så synes jeg du skal prøve en ting til før du gir opp. Det er å gi han helt konkrete oppgaver på helt konkrete dager. Han klarer ikke se selv at bilen må vaskes, gulvet støvsuges eller kjøkkenet ryddes, da må han ha en arbeidsliste med faste oppgaver. Mandag støvsuger han, tirsdag lager han middag, onsdag vasker han badet osv. 

Går ikke det så er han ikke en mann det går an å drifte en familie sammen med, da må du enten leve med at du drifter og han er som et av barna, "gratispassasjer", eller du må gå fra han.

Anonymkode: 5538f...39d

Skrevet

Det finnes en app for oppgavefordeling og den viser jo også hvem som gjør mest. Samboer.no 

Lag liste på kjøleskap med oppgaver, så får han lese der og krysse av. 

Anonymkode: 0c40b...7ed

Skrevet

Gå fra ham!! 

Du får det så mye bedre!!

Anonymkode: 36149...a8a

Skrevet

Om du må fortelle en voksen mann st han må vaske seg. Da sier jeg løp laaangt unna. Hvordan orker du😅

Anonymkode: 5b98f...27b

Skrevet

Jeg er i utgangspunktet stor fan av å prate om ting. Ser du har fått noen tips om app og diverse, du må gjerne gjøre ett siste forsøk her. 
 

Men helt ærlig, det her tror jeg er dødfødt. Skal du aldri kjenne på følelsen av å selv bli ivaretatt? Ett likestilt forhold. 

Anonymkode: 2a3fc...de0

Skrevet

Kan han være deprimert? På en sånn manneaktig rar måte?

Anonymkode: a065d...65f

Skrevet

Jeg forstår dessverre VELDIG godt hvordan du har det. Samme her - null initiativ, null kreativitet, null gjennomføringsevne på hankjønnet her og. Må tegne og fortelle hver detalj. Og dette blir IKKE bedre. Mine erfaring er at dette handler ikke så mye om mangel på forståelse og dialog, men i større grad om personlighetstype, og "ubrytbare" mønstre - gjerne i en kombinasjon.

Blir GAL av å alltid måtte være den som setter igang prosjekter, bestemmer hva vi skal ha til middag, sørger for at ungene driver med fritidsaktiviteter osv. Og blir enda mer sprø av den såkalte sannheten av at denne tafattheten skylde alle mulig problemer som "depresjon" eller mangel på god ansvarsfordeling fra dag 1. Sannheten er den: han er like mye skyld (ofte mer skyld faktisk) i at forholdet går ad undas når han ikke legger inn innsats. Så er neste spørsmål - hvorfor mangler han/menn initiativ? Jeg tror det er fordi det er lett å komme unna med og en form for normalisering av passiviteten "men jeg klarer jo ikke - du er så mye flinkere..."Det blir umulig å diskutere med....Å aldri ta initiativ til å bestemme middag - handle - lage mat eller, forfallent husarbeid eller romantikk for den sags skyld er neglisjering - det er ikke bare "stakkars meg - jeg får ikke til". For fyren hadde jo ikke sultet ihjel om HI ikke var der!

Er så eitrandes lei av hvor lite ansvar som legges på passive partnere i forhold til ødelegging av samliv!!!

 

 

Anonymkode: 12b00...380

Skrevet

Anbefaler dere alle å høre på podcasten "forhold under utredning". Jeg gjorde det, og raskt ut i episode en skjønte jeg hva som antagelig feiler mannen min...

Anonymkode: d67ed...29c

Skrevet
Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Anbefaler dere alle å høre på podcasten "forhold under utredning". Jeg gjorde det, og raskt ut i episode en skjønte jeg hva som antagelig feiler mannen min...

Anonymkode: d67ed...29c

Fortell

Anonymkode: b4c4e...44e

Skrevet
Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Fortell

Anonymkode: b4c4e...44e

Skal sies at det ikke gjelder for alle, men jeg har skrevet om mannen min her inne tidligere og fikk mange indikasjoner på at han kanskje burde utredes. Og det skal han nå, for han scoret skyhøyt på aspbergertesten de snakker om i podcasten. 

vi går på fvk, og sist time fikk han en oppgave av terapeuten som han skulle gjøre 3 ganger pr uke. Han har enda ikke gjort det og vi skal tilbake til mandag…

Anonymkode: d67ed...29c

Skrevet
Anonym bruker skrev (22 timer siden):

Skal sies at det ikke gjelder for alle, men jeg har skrevet om mannen min her inne tidligere og fikk mange indikasjoner på at han kanskje burde utredes. Og det skal han nå, for han scoret skyhøyt på aspbergertesten de snakker om i podcasten. 

vi går på fvk, og sist time fikk han en oppgave av terapeuten som han skulle gjøre 3 ganger pr uke. Han har enda ikke gjort det og vi skal tilbake til mandag…

Anonymkode: d67ed...29c

Da vil han jo ikke endre på noe. 

Anonymkode: 0032e...da6

Skrevet
Anonym bruker skrev (På 19.1.2023 den 12.25):

Sannheten er den: han er like mye skyld (ofte mer skyld faktisk) i at forholdet går ad undas når han ikke legger inn innsats. Så er neste spørsmål - hvorfor mangler han/menn initiativ? Jeg tror det er fordi det er lett å komme unna med og en form for normalisering av passiviteten "men jeg klarer jo ikke - du er så mye flinkere..."Det blir umulig å diskutere med....Å aldri ta initiativ til å bestemme middag - handle - lage mat eller, forfallent husarbeid eller romantikk for den sags skyld er neglisjering - det er ikke bare "stakkars meg - jeg får ikke til". For fyren hadde jo ikke sultet ihjel om HI ikke var der!

Er så eitrandes lei av hvor lite ansvar som legges på passive partnere i forhold til ødelegging av samliv!!!

 

 

Anonymkode: 12b00...380

Kjenner meg dessverre igjen. Den mannen er så klart en eks nå. 

Men jeg husker frustrasjonen, og jeg husker også hvor vanskelig det er å beskrive for andre hva det er man vil bort fra. Man vil bort fra selve ROLLEN som administrerende direktør for AS Familien. Jeg vil ikke være i et skeivdelt forhold der jeg skal behandle mannen som om han er underordnet meg eller som om jeg var sammen med en omsorgstrengende.

Men jeg ser at på dette forumet er det veldig kjapt at folks motforestillinger vekkes, og da skal man nærmest unisont ansvarliggjøre kvinnen. En bruker prøvde nylig å si at det var denne administrasjonsjobben var det som skapte selve julestresset for henne. Da sto folk i kø for å fortelle henne hvordan hun jo "bare kunne gjøre" ditt og datt - men de rådene hun fikk handlet kun om hvordan hun skulle dele ut små, isolerte oppgaver til andre, noe man da antok ville avlaste henne. Men alle forutsatte jo at hun selv fortsatt skulle holde i alle trådene, så hovedoppgaven ble jo sittende fast på henne. Det er ikke avlastende å lage vaktlister og huskelapper til andre. Det er bare enerverende og skaper mer stress. For når man delegerer oppgaver,  må man jo sjekke om de gjøres. Da endres rollene og ansvarsforholdene, og paret blir da én kontrollør og én umyndiggjort.

Jeg syns også at det ligger mye fiendtlighet i å sabotere oppgaver og i å være passiv. Det kalles "weaponized incompetence" når man spiller dum eller hjelpeløs lenge nok til at den andre gir opp å lære deg bort og i stedet påtar seg oppgavene selv. Det er en ukjærlig handling, men er vanskelig å sette fingeren på eller diskutere, for personen unnskyldes med at han ikke kan bedre. Noen ganger tenkte jeg at det var fristende å stille meg opp og vaske bilen hans med sandpapir, og spille dum blondine hvis jeg ble stoppet. Som takk for alle ullgensere han hadde ødelagt og all påtatt åndssvakhet han la for dagen når han skulle rydde...

Anonymkode: 0032e...da6

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...