Dette med å ikke identifisere seg med den man er.

[Anonym bruker]

Har en venn som ikke følte seg som den han var født som. Hele livet vært på søken. Levd til tider på kanten. Er egentlig litt multikunstner. Kan masse. Sjarmerende og artig. Vært gjennom mange faser der han «finner meningen med livet» Han sa tidlig, jeg er egentlig kvinne. Da vi var unge var ikke det akseptert eller noe man pratet om. I voksen alder, etter mange år som kvinne i smug så ville ham skifte kjønn. Startet prosessen. Den er LANG. Han begynte å leve mer åpent. Og så avbrøt han alt og ble mann igjen. 
Jeg var på besøk hos han nylig. Da fikk jeg hele historien. I samtaler med psykiater angående det å være kvinne ble det avdekket behov for å sette diagnose. Det viste seg han har flere. Og minst to av de kan gi han denne identitetskrise han alltid har følt på. Han har gått i behandling, forsøkt medisiner og han sier, nå bare våkner jeg ig føler meg deilig normal. 
Videre sier han at det er MANGE som han. Som ikke føler det er det eller det. At de har til dels alvorlige diagnoser. Når jeg leser om dette, forskning og utvikling så er det så mange ulykkelige unge mennesker. Som ikke blir fanget opp, ikke får medisiner osv. Min venn har venner som har skiftet kjønn, han sier St flere angrer. Noen har fått diagnose etter de har gjort skiftet og det har gått opp for de at kjønnsskifte var feil. 
I debattene som ofte går om hen, ikke binær osv har samfunnet gått for langt? Jeg bryr meg ikke så veldig om man var hen i passet. Etter masse lesing om temaet så sitter jeg med mer spørsmål. 
Er det egentlig lov å spørre om alt dette med identitet handler om psykiatri og mild eller alvorlig grad. 
Det er jo flere som feks har skiftet kjønn som har stått frem og sagt, jeg burde ikle fått skifte kjønn. 
Jeg synes diskusjonen er interresant. 
Så får jeg håpe ingen starter krangel her da. 

Anonymkode: 87121...678

[Anonym bruker]

Ja det er lov. 
 

Og nettopp derfor er prosessen med å skifte kjønn då lang i Norge. Man MÅ igjennom en grundig psykiatrisk utredning. 

Anonymkode: 3b217...4e7

[Anonym bruker]

Det er klart det er lov å undre seg og bekymre seg for om det er riktig. Når man leser at den gruppen som øker mest i søknadsbunken til Rikshospitalet er unge jenter med autisme, så er det godt at prosessen er lang og at det letes etter andre ting som kan få brikker til å falle på plass underveis. Jeg synes det er direkte skremmende med denne helsestasjonen der unge mennesker kan gå og få medikamenter omtrent på dagen og begynne og tukle med hormoner eller pubertetshemmere. Så et program der en hjerneforsker snakket om hva puberteten gjør med hjernen. Vi har lett for å tenke at pubertet er pupper eller hår på brystet, men utviklingen i hjernen som man også hemmer med å hemme pubertetshormonene er skummel. Jeg har selv kjennskap til to personer som skiftet kjønn juridisk og var godt i gang med behandling og å leve som det andre kjønnet og så ombestemte seg da de fant ut at ikke alt falt på plass ved et kjønnsskifte slik de hadde trodd. Problemene de hadde og som de tilskrev følelsen av feil kjønn tok de med seg og nytt kjønnsuttrykk og hormoner løste ikke noe. De fikk hjelp på annet vis og lever nå begge som det kjønnet de opprinnelig var. Jeg tviler ikke på at det er noen som faktisk er født i feil kjønn og som faller på plass i livet sitt etter behandling og kirurgi, men det undrer meg at det skal være så mange.

Anonymkode: 483e4...cd2

[Anonym bruker]

Synes det er greit å definere seg som kvinne når man er mann, men å definere seg som hund og katt er bare for dumt. "I dag skal jeg ha honnør-billett på bussen, fordi jeg definerer meg som gammel". Så ille er det nesten nå. 

Anonymkode: 27213...48f

[Anonym bruker]

Mulig dette er litt på siden, men jeg er i utgangspunktet veldig enig med deg HI.

Datteren min er 14 år og hun har Tourettes og ADHD, og som et barn av sin tid er hun for tiden voldsomt opphengt i dette med kjønn, homofili osv. Hun har rett nok konkludert med at hun er hetrofil (og virker nesten litt skuffet over det), men vil absolutt ikke identifisere seg selv som jente fordi "jeg føler meg ikke som en jente", og mener hun er ikke-binær. Hun aksepterer heldigvis å bli omtalt som jente, men liker det ikke hvis vi begynner å snakke om noe kjønnstilhørighet ellers rundt henne selv.

Det hun forteller meg, og måten hun har resonnert seg fram på ("jeg er annerledes enn de andre jentene") har fått meg til å tenke også. For når jeg tenker tilbake, så husker jeg selv at jeg helt fra jeg var liten av ikke har følt meg slik som "alle de andre" jentene. Jeg hadde andre interesser, mislikte dramaet, slet nok litt med å forstå all kommunikasjonen mellom linjene med blikk, gester osv., og trivdes sånn sett bedre med gutter som liten. Som voksen kvinne har jeg også opplevd at jeg ofte føler meg ukvinnelig fordi jeg fortsatt ikke liker mange av de tingene som er knyttet opp mot en tradisjonell kvinnerolle. Jeg avskyr husarbeid, har aldri vært opptatt av barn, driter i mote, interiør, smykker osv., og er nok mer direkte og rett fram enn mange andre kvinner. Nå er jeg selv til utredning for ADHD, og det slår meg at min følelse av utenforskap neppe egentlig er knyttet opp mot kjønn, men kanskje mer mot at hjernen min fungerer litt annerledes generelt. Nå identifiserer jeg meg som kvinne, men jeg skjønner datteren min, det er bare at hun er omgitt av sosiale medier som normaliserer å ikke være "normal", eller rettere ikke utvider kjønnsbegrepene nok, og derfor har langt flere identifiseringsmåter enn det jeg hadde som barn og ungdom. Den gang var man liksom enten gutt eller jente, punktum. 

Poenget mitt er at jeg også tenker at det kan være helt andre årsaker bak at man føler at man ikke passer inn i en stereotypisk kjønnsoppfattelse, og at denne kanskje ikke har med kjønn å gjøre i det hele tatt, sånn egentlig. Når det er sagt, så ER det absolutt en del mennesker som helt klart nok er født i feil kropp, og det er viktig og bra at de får den hjelpen de trenger. 

Anonymkode: d9b28...f56

[Den perfekte mor, påan igjen]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Mulig dette er litt på siden, men jeg er i utgangspunktet veldig enig med deg HI.

Datteren min er 14 år og hun har Tourettes og ADHD, og som et barn av sin tid er hun for tiden voldsomt opphengt i dette med kjønn, homofili osv. Hun har rett nok konkludert med at hun er hetrofil (og virker nesten litt skuffet over det), men vil absolutt ikke identifisere seg selv som jente fordi "jeg føler meg ikke som en jente", og mener hun er ikke-binær. Hun aksepterer heldigvis å bli omtalt som jente, men liker det ikke hvis vi begynner å snakke om noe kjønnstilhørighet ellers rundt henne selv.

Det hun forteller meg, og måten hun har resonnert seg fram på ("jeg er annerledes enn de andre jentene") har fått meg til å tenke også. For når jeg tenker tilbake, så husker jeg selv at jeg helt fra jeg var liten av ikke har følt meg slik som "alle de andre" jentene. Jeg hadde andre interesser, mislikte dramaet, slet nok litt med å forstå all kommunikasjonen mellom linjene med blikk, gester osv., og trivdes sånn sett bedre med gutter som liten. Som voksen kvinne har jeg også opplevd at jeg ofte føler meg ukvinnelig fordi jeg fortsatt ikke liker mange av de tingene som er knyttet opp mot en tradisjonell kvinnerolle. Jeg avskyr husarbeid, har aldri vært opptatt av barn, driter i mote, interiør, smykker osv., og er nok mer direkte og rett fram enn mange andre kvinner. Nå er jeg selv til utredning for ADHD, og det slår meg at min følelse av utenforskap neppe egentlig er knyttet opp mot kjønn, men kanskje mer mot at hjernen min fungerer litt annerledes generelt. Nå identifiserer jeg meg som kvinne, men jeg skjønner datteren min, det er bare at hun er omgitt av sosiale medier som normaliserer å ikke være "normal", eller rettere ikke utvider kjønnsbegrepene nok, og derfor har langt flere identifiseringsmåter enn det jeg hadde som barn og ungdom. Den gang var man liksom enten gutt eller jente, punktum. 

Poenget mitt er at jeg også tenker at det kan være helt andre årsaker bak at man føler at man ikke passer inn i en stereotypisk kjønnsoppfattelse, og at denne kanskje ikke har med kjønn å gjøre i det hele tatt, sånn egentlig. Når det er sagt, så ER det absolutt en del mennesker som helt klart nok er født i feil kropp, og det er viktig og bra at de får den hjelpen de trenger. 

Anonymkode: d9b28...f56

Jeg er enig med deg, og spesielt det du skriver om at de nå har langt flere kjønnsbåser. Jeg føler båsene har blitt så mye trangere enn da jeg var ung, at endel ikke får plass, selv om de egentlig ikke hører hjemme i andre båser heller. Jeg er glad for at det er mer aksept for det å ikke kjenne seg igjen i det kjønnet man tilsynelatende er født som, men synes det er skummelt at det for mange virker til å være den eneste løsningen på identitetsusikkerhet. 
At det nå kommer flere historier og mer erfaring fra de som tok feil ønsker jeg velkommen, slik at det blir et økt fokus på andre muligheter. Det kan hjelpe mange som leter på feil plass til å finne roen.

[Anonym bruker]

Av alle som sliter med tilhørighet i sitt kjønn er det nok ganske få som faktisk er trans. Derfor er det bra at prosessen i Norge tar så mange år, det er faktisk ganske mange som i løpet av den prosessen ombestemmer seg.

Men for de få som faktisk er født i feil kropp tærer denne prosessen veldig på, og det forstår jeg. Kjenner en gutt som er født som jente, han er 21 år nå og prosessen med å skifte kjønn har tatt veldig mange år. Hans opplevelse av det er at man må være psykisk frisk for å skifte kjønn, men ventingen gjør deg deprimert og psykisk syk. Så han følte at prosessen ble en evig runddans som tok altfor lang tid.

Likevel må det være sånn, og han forstår det. For det er som du sier mange diagnoser som gjør at man tviler på sitt egen kjønn, men så er det andre årsaker som ligger til grunn. Det tar tid å fange opp alt dette.

En nabojente her som vi har mye med å gjøre fordi vi er omgangsvenner av foreldrene har tourettes, og som jeg har skjønt har man gjerne tourettes mot adhd, eller tourettes mot autisme. Hun har ikke en asbergersdiagnose, men har likevel mange autistiske trekk. Det er klart det er tøft psykisk å lære seg leve med slike diagnoser, hun har også slitt med å "finne seg selv". Hun ser nå på seg selv som skeiv, en skeiv jente. Hun hadde en kjæreste som er gutt, men sier at selv om hun var i et hetrofilt forhold var hun skeiv... 

Barn og ungdom som vokser opp i dag har jammen mange bokser å bryne seg på...

Anonymkode: a4c41...906

[Anonym bruker]

Synes det er viktig å få fokus på de som angrer seg, og at det å skifte kjønn er ikke rett for alle. Men at for noen er det helt klart det rette.

Jeg ble grovt seksuelt misbrukt som barn, og fra jeg gikk i barnehagen, så ville jeg være gutt. Det var vel mitt største ønske. Og jeg foretrakk og være med gutter, spilte fotball i mange år, da på både jente lag og gutte lag, jeg gikk kledd mer som gutt, og nektet plent å ha på meg kjoler, eller kle meg feminint. Men dette var jo ikke fordi jeg er født i feil kjønn, dette var bare fordi jeg ble misbrukt. Den gang så var det ingen som pratet om å bytte kjønn, og det skal jeg vel være lykkelig for i dag. For jeg føler meg 100% som kvinne. Hadde jeg vokst opp i dag, er det godt mulig jeg hadde satt igang prosessen med å bytte kjønn, og det hadde jo virkelig ikke gjort ting bedre. 

Anonymkode: 132f8...c37

[Anonym bruker]

Jeg tror f53 er inne på ett veldig riktig spor.
 

Men, føler dere andre dere som ett spesifikk kjønn? Jeg gjør ikke det, kan i grunn ikke huske at jeg har gjort det. Kan gjenkjenne meg i det enkelte beskriver som å føle seg annerledes, mine meninger og syn samsvarer ikke alltid med andres, ikke engang nær familie. Utover det føler jeg meg som ett individ, med en kropp som kunne vært det meste tror jeg 🤔
 

 

Anonymkode: 00c54...329

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg tror f53 er inne på ett veldig riktig spor.
 

Men, føler dere andre dere som ett spesifikk kjønn? Jeg gjør ikke det, kan i grunn ikke huske at jeg har gjort det. Kan gjenkjenne meg i det enkelte beskriver som å føle seg annerledes, mine meninger og syn samsvarer ikke alltid med andres, ikke engang nær familie. Utover det føler jeg meg som ett individ, med en kropp som kunne vært det meste tror jeg 🤔
 

 

Anonymkode: 00c54...329

Det er vel noe de fleste av oss ikke tenker mye på.

Og nå finnes det jo alt for mange bokser man kan puttes i, noe som gjør de veldig små. Synes heller kjønn bare kan viskes litt mer ut, og at vi alle er et individ, og forskjellige. Men vi må ikke puttes i boks. Jeg var jo den typiske guttejenta som barn, kledde meg og mer som gutt, men det var ingen som reagerte på det. Og jeg var ganske populær, og populær blant guttene. Mens i dag hadde de vel ville puttet meg i en boks. 

Anonymkode: 132f8...c37

[Anonym bruker]

En mann som kutter vekk sin penis og sine testikler, opererer inn to silikonklumper i brystkassen, operer et hull der penisen var, er fortsatt en mann som har operert vekk sin penis og baller, puttet inn to silikonklumper og fått et hull laget der penisen var.

Mannen LARPer (live action role playing) bare kvinne. Mannen er fortsatt en mann som er født i feil kropp.

Det samme omvendt, en kvinne som fjerner brystene sine, får operert på hud der vagina er for at det skal se ut som en penis, er fortsatt en kvinne.

Selv om vi ønsker at alle skal ha godt, så er livet en utfordring. Det er mye som er vondt og smertefullt, mye av kjedelige opplevelser. Det er ikke lett å være menneske, den kan prøve den som vil.

Anonymkode: 1bfb0...59d

[Anonym bruker]

Jeg følte meg utenfor når jeg var ung, passet aldri helt som jente og ville for alt i verden ikke plasseres i en boks, og at andre skulle få bestemme hvilken rolle jeg skulle følge. Det er det som er paradoxes, at vår generasjon har brukt så mye energi for å bryte ut av boksene, rive ned veggene og drite i "reglene" for så å bli foreldre til en generasjon som vil ha en egen merkelapp til absolutt alt.

Jeg har selv en datter som mener at hun er født i feil kropp og burde være gutt. Jeg er veldig glad for at prosessen i Norge er langvarig. Nå trakk ikke hun denne konklusjonen før etter gjennomgått pubertet, så vi har avtalt at vi venter med eventuell hormonbehandling til hun er voksen. Hun får kle seg som hun vil, jeg har kjøpt binder til henne, og hun bruker et kjønnsnøytralt navn på skolen. Vi snakker veldig mye om hva dette med å føle seg som et bestemt kjønn egentlig er for noe.

Noen reagerer nok på at jeg kaller henne for hun, men for meg er hun det, og vi bruker navnet vi gav henne ved fødsel hjemme. Jeg har sagt det at hun får lov til å være akkurat den hun er, og definerer seg selv, men at det navnet hun har fått valgte vi fordi vi likte det. Jeg kjenner at det er veldig vanskelig å skulle kalle henne noe annet. Det blir nok en langvarig prosess for hele familien.

Anonymkode: 7a6bd...c29

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Mulig dette er litt på siden, men jeg er i utgangspunktet veldig enig med deg HI.

Datteren min er 14 år og hun har Tourettes og ADHD, og som et barn av sin tid er hun for tiden voldsomt opphengt i dette med kjønn, homofili osv. Hun har rett nok konkludert med at hun er hetrofil (og virker nesten litt skuffet over det), men vil absolutt ikke identifisere seg selv som jente fordi "jeg føler meg ikke som en jente", og mener hun er ikke-binær. Hun aksepterer heldigvis å bli omtalt som jente, men liker det ikke hvis vi begynner å snakke om noe kjønnstilhørighet ellers rundt henne selv.

Det hun forteller meg, og måten hun har resonnert seg fram på ("jeg er annerledes enn de andre jentene") har fått meg til å tenke også. For når jeg tenker tilbake, så husker jeg selv at jeg helt fra jeg var liten av ikke har følt meg slik som "alle de andre" jentene. Jeg hadde andre interesser, mislikte dramaet, slet nok litt med å forstå all kommunikasjonen mellom linjene med blikk, gester osv., og trivdes sånn sett bedre med gutter som liten. Som voksen kvinne har jeg også opplevd at jeg ofte føler meg ukvinnelig fordi jeg fortsatt ikke liker mange av de tingene som er knyttet opp mot en tradisjonell kvinnerolle. Jeg avskyr husarbeid, har aldri vært opptatt av barn, driter i mote, interiør, smykker osv., og er nok mer direkte og rett fram enn mange andre kvinner. Nå er jeg selv til utredning for ADHD, og det slår meg at min følelse av utenforskap neppe egentlig er knyttet opp mot kjønn, men kanskje mer mot at hjernen min fungerer litt annerledes generelt. Nå identifiserer jeg meg som kvinne, men jeg skjønner datteren min, det er bare at hun er omgitt av sosiale medier som normaliserer å ikke være "normal", eller rettere ikke utvider kjønnsbegrepene nok, og derfor har langt flere identifiseringsmåter enn det jeg hadde som barn og ungdom. Den gang var man liksom enten gutt eller jente, punktum. 

Poenget mitt er at jeg også tenker at det kan være helt andre årsaker bak at man føler at man ikke passer inn i en stereotypisk kjønnsoppfattelse, og at denne kanskje ikke har med kjønn å gjøre i det hele tatt, sånn egentlig. Når det er sagt, så ER det absolutt en del mennesker som helt klart nok er født i feil kropp, og det er viktig og bra at de får den hjelpen de trenger. 

Anonymkode: d9b28...f56

Jeg er også veldig lik det både du og din datters har sagt. Liker ikke barn, skal ikke ha barn (har sterilisert meg), liker ikke mote, interiør eller noe sånt, omgås mest mannfolk, har "mannfolk" hobbyer o.s.v.

Men nå i voksen alder misunner jeg nesten de unge, nå er det mye mer ok å være jente/gutt og like gutte/jenteting, eller, det er ikke i like stor grad gutte/jenteting som det var før. Nå er fotball og sport for begge kjønn uten problemer, sminke er ikke lengre bare en jenteting og lignende. Båsene som gikk på kjønn har blitt my mer utvisket enn når jeg vokste opp, bortsett fra i noen tilfeller, men det er hovedsakelig hos influencere o.l.

 

Men, jeg har aldri på noe punkt følt at jeg er født i feil kjønn da. Jeg misliker kroppen min pga overvekt, men jeg er langt ifra kameraten min som kom til det punktet at han selvskadet seg på brystene for han følte at de var feil for kroppen hans. Han hadde null seksuell interesse før etter operasjonen for han følte at en vagina var feil, det var ikke det som passet til han. Nå har han vært han i overkant av 14 år og det har vært 14 gode år hvor han har vært fornøyd og glad, mens de første 19 var preget av mye depresjoner, angst, utagering o.s.v.

Anonymkode: 19938...992

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Det er vel noe de fleste av oss ikke tenker mye på.

Og nå finnes det jo alt for mange bokser man kan puttes i, noe som gjør de veldig små. Synes heller kjønn bare kan viskes litt mer ut, og at vi alle er et individ, og forskjellige. Men vi må ikke puttes i boks. Jeg var jo den typiske guttejenta som barn, kledde meg og mer som gutt, men det var ingen som reagerte på det. Og jeg var ganske populær, og populær blant guttene. Mens i dag hadde de vel ville puttet meg i en boks. 

Anonymkode: 132f8...c37

I do agree 👌🏻

Anonymkode: 00c54...329

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 7.1.2023 den 13.29):

Hadde jeg vokst opp i dag, er det godt mulig jeg hadde satt igang prosessen med å bytte kjønn, og det hadde jo virkelig ikke gjort ting bedre. 

Anonymkode: 132f8...c37

Men da vet du tydeligvis ikke hva den prosessen består i. For i den prosessen må man innom psykolog og blir grundig utreda. Da ville bl a misbruk ha blitt avdekka. 

Anonymkode: e9742...203

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 7.1.2023 den 17.06):

Noen reagerer nok på at jeg kaller henne for hun, men for meg er hun det, og vi bruker navnet vi gav henne ved fødsel hjemme. Jeg har sagt det at hun får lov til å være akkurat den hun er, og definerer seg selv, men at det navnet hun har fått valgte vi fordi vi likte det. Jeg kjenner at det er veldig vanskelig å skulle kalle henne noe annet. Det blir nok en langvarig prosess for hele familien.

Anonymkode: 7a6bd...c29

Du har visst mest fokus på deg selv og dine egne følelser her…

Anonymkode: e9742...203

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 timer siden):

Du har visst mest fokus på deg selv og dine egne følelser her…

Anonymkode: e9742...203

Ikke ovenfor henne, jeg kaller henne ikke jente eller hun hjemme, vi snakker veldig mye om dette, og jeg gjør alt jeg kan for å være åpen. Dette er ikke enkelt, verken for den det gjelder eller familien. Hun vet at vi elsker henne uansett hvem hun er.

Anonymkode: 7a6bd...c29

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Ikke ovenfor henne, jeg kaller henne ikke jente eller hun hjemme, vi snakker veldig mye om dette, og jeg gjør alt jeg kan for å være åpen. Dette er ikke enkelt, verken for den det gjelder eller familien. Hun vet at vi elsker henne uansett hvem hun er.

Anonymkode: 7a6bd...c29

Men du nekter å ta inn over deg hvem hun er, og insisterer på at det er DEG det er vanskelig for. For du må slutte å bruke hennes deadname…sånt et stort problem du har! 

Anonymkode: e9742...203

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Men du nekter å ta inn over deg hvem hun er, og insisterer på at det er DEG det er vanskelig for. For du må slutte å bruke hennes deadname…sånt et stort problem du har! 

Anonymkode: e9742...203

Deadname er altså så bullshit. Min datter er min datter uansett om hun skulle kalle seg Bernt.

Anonymkode: 69d89...9e3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Deadname er altså så bullshit. Min datter er min datter uansett om hun skulle kalle seg Bernt.

Anonymkode: 69d89...9e3

Se der ja. Folk som snakker sånn har noen ganger møtt på en hard oppvåkning. 
 

Anonymkode: e9742...203

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Men du nekter å ta inn over deg hvem hun er, og insisterer på at det er DEG det er vanskelig for. For du må slutte å bruke hennes deadname…sånt et stort problem du har! 

Anonymkode: e9742...203

Jøss. Hva prøver du oppnå her egentlig? Skal standard på foreldre være utopiske mennesker uten egne følelser og tanker? 
 

Så lenge det er åpen dialog og gjensidig respekt, er det ikke farlig å ha forskjellig syn, tanke og følelser rundt ett tema. Måten du er ute etter den andre på her nå, viser at du har ett stykke å gå selv. 

Anonymkode: 00c54...329

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Deadname er altså så bullshit. Min datter er min datter uansett om hun skulle kalle seg Bernt.

Anonymkode: 69d89...9e3

Det er riktig. 

Anonymkode: 27213...48f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Se der ja. Folk som snakker sånn har noen ganger møtt på en hard oppvåkning. 
 

Anonymkode: e9742...203

Ting blir ikke til en universell sannhet bare fordi noen poster det på nettet.

Anonymkode: 483e4...cd2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Jøss. Hva prøver du oppnå her egentlig? Skal standard på foreldre være utopiske mennesker uten egne følelser og tanker? 
 

Så lenge det er åpen dialog og gjensidig respekt, er det ikke farlig å ha forskjellig syn, tanke og følelser rundt ett tema. Måten du er ute etter den andre på her nå, viser at du har ett stykke å gå selv. 

Anonymkode: 00c54...329

Minimumsstandard på foreldre må jo være at deres egne ømme følelser ikke går foran barnas utviklingsmuligheter...

Anonymkode: 400c9...d37

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Ting blir ikke til en universell sannhet bare fordi noen poster det på nettet.

Anonymkode: 483e4...cd2

Det er vel en nokså grei sannhet at ungdommer som ikke får støtte hjemmefra skaper seg et eget nettverk og en proto-familie før de kommer "ut".

Anonymkode: 400c9...d37