Menneskeliggjøring av dyr når du ikke har barn..

[Anonym bruker]

Har to i nær omgangskrets som ikke har barn, men som projiserer dette «tapet» over på en hund. 
Som at de snakker uvanlig mye om disse dyrene, og i legger de menneskelige egenskaper. Nå mener jeg mye mer enn det som er vanlig når en har kjæledyr. 
De har begge sagt ved flere anledninger at de ikke ville blitt mere glad i egne barn enn de er i dyrene.. og jeg kan til en viss grad forstå det, for jeg trodde også toppen av kjærlighet var det jeg følte for mitt dyr i oppveksten. 

Men jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg overfor sånn unormal oppførsel. 
Det virker som de er litt sinte på alt som har med barn og gjøre, og bruker mye tid på å fremsnakke dyrehold. 

Hvordan hadde dere forholdt dere til det?

Anonymkode: d2bc0...342

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke helt hva som det er vanskelig å forholde seg til?

Anonymkode: 49743...412

[Gjest NotNaomi]

Jeg lurer mest på hvorfor de føler for å bedyre at de ikke ville blitt mer glade i barn om de hadde noen? Kommer de i forsvarsposisjon eller noe? 

Ellers vet jeg om folk som ER mer glad i dyr enn mennesker, og jeg kan jo på en måte forstå det iom at dyr ikke stiller krav som mennesker gjør, de er ganske ukompliserte i forhold til oss.

Jeg vet ikke helt om jeg liker alle ideer folk med dyr får. Alt det jeg oppfatter som ganske crazy som bæreseler til hunder osv. Men det er bare meninger jeg har, og jeg kjenner heldigvis ingen som tar av på den måten. 

[Anonym bruker]

Jeg hadde i utgangspunktet bare jattet med. Det skader ingen, og du vet bedre inni deg uansett. De trenger åpenbart en substitutt for barna de aldri fikk, så da blir dyrene ekstra viktig. Og vi er sikkert mange som er litt sprø når det kommer til kjæledyr, altså. Jeg har fire barn, store, så hunden er "babyen" min, og ungene kaller henne for lillesøster. Hun er en bortskjemt liten sak, men jeg passer på å holde det på et slikt nivå at hun får være hund, for hennes egen del, ikke minst. 

Anonymkode: 6b219...dcd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Har to i nær omgangskrets som ikke har barn, men som projiserer dette «tapet» over på en hund. 
Som at de snakker uvanlig mye om disse dyrene, og i legger de menneskelige egenskaper. Nå mener jeg mye mer enn det som er vanlig når en har kjæledyr. 
De har begge sagt ved flere anledninger at de ikke ville blitt mere glad i egne barn enn de er i dyrene.. og jeg kan til en viss grad forstå det, for jeg trodde også toppen av kjærlighet var det jeg følte for mitt dyr i oppveksten. 

Men jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg overfor sånn unormal oppførsel. 
Det virker som de er litt sinte på alt som har med barn og gjøre, og bruker mye tid på å fremsnakke dyrehold. 

Hvordan hadde dere forholdt dere til det?

Anonymkode: d2bc0...342

Jeg kjenner også noen sånne og de kan være veldig intense ang kjæledyret sitt som ofte er en bortskjemt og dårlig oppdratt hund. Min erfaring er at det eneste man kan gjøre er å jatte litt med og ellers la det gå inn av det ene øret og ut av det andre og begrense kontakten med vedkommende slik at man ikke må forholde seg til det så mye. Sier man noe så går de gjerne voldsomt i forsvar og det blir bare ubehagelig. Hos noen ligger nok sorgen over å ikke ha barn i bunnen, hos andre kan det være psykiske vansker, umodenhet, usikkerhet. 

Anonymkode: 6a366...c85

[Anonym bruker]

Anonymkode: 7479b...06c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (48 minutter siden):

Jeg kjenner også noen sånne og de kan være veldig intense ang kjæledyret sitt som ofte er en bortskjemt og dårlig oppdratt hund. Min erfaring er at det eneste man kan gjøre er å jatte litt med og ellers la det gå inn av det ene øret og ut av det andre og begrense kontakten med vedkommende slik at man ikke må forholde seg til det så mye. Sier man noe så går de gjerne voldsomt i forsvar og det blir bare ubehagelig. Hos noen ligger nok sorgen over å ikke ha barn i bunnen, hos andre kan det være psykiske vansker, umodenhet, usikkerhet. 

Anonymkode: 6a366...c85

Ja, akkurat dette er min erfaring også. Jeg er sååå dårlig på å skjule følelser. Så jeg er dermed dårlig på å jatte med.. Og trøste noen som er gråter fordi hunden skal trekke to tenner, jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg.. Føler at jeg ikke klarer å jatte med på alt, for det er så crazy! 
Tror ikke de mistenker at jeg synes de er for opptatt av dyra sine da.. men jeg ser jo at ingen av de har flere venner igjen omtrent bortsett like gærne «hundefolk». 

Anonymkode: d2bc0...342

[Anonym bruker]

Venninna mi er veterinær. Hun nekter å jobbe med smådyr mer, har kun stordyrpraksis (landbruk). Grunnen? Vel, dette ordtaket stemmer, ifølge henne: «Ikke alle som har kjæledyr er gærne. Men alle som er gærne, har kjæledyr!» 

Selv har jeg også dyr, og ikke bare ett. Men jeg vet god forskjell på hunden min og sønnen min, for å si det slik. Å miste et kjæledyr eller gårdsdyr er også en sorg. Å ha en hund er også å ha en venn. Men det er fortsatt en forskjell, og selv om jeg vil gråte når hunden dør, så gråter jeg ikke over at den trekker tenner, ærlig talt altså! 

Anonymkode: 1057b...346

[Pobie]

Anonym bruker skrev (16 timer siden):

Anonymkode: 7479b...06c

Det er mange hunder som ikke kan gå selv men som fremdeles har glede av tur. 

[Anonym bruker]

Pobie skrev (3 minutter siden):

Det er mange hunder som ikke kan gå selv men som fremdeles har glede av tur. 

Hvis de ikke er i stand til å bevege seg forover, da har de så dårlig livskvalitet at de bør få slippe. Det er et uverdig liv for en hund. 

Anonymkode: 1057b...346

[Pobie]

Anonym bruker skrev (22 minutter siden):

Hvis de ikke er i stand til å bevege seg forover, da har de så dårlig livskvalitet at de bør få slippe. Det er et uverdig liv for en hund. 

Anonymkode: 1057b...346

Det er en ganske gradvis overgang for mange hunder med f eks gikt. De fungerer gjerne fint hjemme med smertestillende men klarer ikke å gå vanlig tur. Når det skjer gradvis kan det være veldig vanskelig for de som ser hunden hver dag å vite når det er riktig tid å avlive.

Jeg synes det er supert at hunder som er i overgangsfasen hvor det er vanskelig å bedømme livskvalitet fremdeles kan få seg en fin tur ut. 

[Anonym bruker]

Pobie skrev (4 minutter siden):

Det er en ganske gradvis overgang for mange hunder med f eks gikt. De fungerer gjerne fint hjemme med smertestillende men klarer ikke å gå vanlig tur. Når det skjer gradvis kan det være veldig vanskelig for de som ser hunden hver dag å vite når det er riktig tid å avlive.

Jeg synes det er supert at hunder som er i overgangsfasen hvor det er vanskelig å bedømme livskvalitet fremdeles kan få seg en fin tur ut. 

Ser for meg en Berner-Sennen eller Newfoundlender i den vogna… Eller min egen elghund! 
Vær nå realist. Det er ingen som kjøper denne fordi hunden har gikt. Disse vognene er til damer som vil gå tur med veldig små hunder på steder der det ikke er tilrettelagt for dyr. Det er et shoppingtilbehør, ikke en rullestol …

Anonymkode: 1057b...346

[Anonym bruker]

Er det verre når folk uten barn menneskeliggjør dyr, enn når folk med barn gjør det?

Anonymkode: 49743...412

[Pobie]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Ser for meg en Berner-Sennen eller Newfoundlender i den vogna… Eller min egen elghund! 
Vær nå realist. Det er ingen som kjøper denne fordi hunden har gikt. Disse vognene er til damer som vil gå tur med veldig små hunder på steder der det ikke er tilrettelagt for dyr. Det er et shoppingtilbehør, ikke en rullestol …

Anonymkode: 1057b...346

Men det finnes jo mange hunder som er små nok til at denne kan brukes. At enkelte har store hunder som ikke kan sitte i vogn er ikke relevant. 

Jeg har aldri sett noen bruke disse der det ikke er lov med hund, kun sett helt normale folk gå tur ute med hundene sine.

At noen bruker dem feil betyr ikke at det er noe galt med dem i seg selv. 

[Anonym bruker]

Akkurat vognene ser jeg ikke på som supergalt. En nabo her har f.eks en gammel hund, 12-13 år tror jeg, som ikke orker gå så langt lenger. Så skaffet de en valp for å ha to en overgangsperiode til den eldste ikke er mer, og nå som valpen er 1 år gammel og full av energi tar de med en sånn vogn på tur. Den eldste går så langt den orker også sitter den i vogna mens den yngste løper videre på en lenger tur. Uten vogn måtte de gått to turer, med vogn kan begge hundene være med. Vet ikke hva slags rase det er, men det er sånne små hvite krøllete som ser ut som en "vrengt polvott", veldig søte lykkelige hunder, og veldig normale eiere

Men jeg skjønner absolutt hva du mener. Har en sånn hundeeier i storfamilien. Ufør og enslig dame i 30-årene, ensom og litt bitter fordi livet hennes har blitt som det ble. Hun har en litt stor hund faktisk, og den er familien, barna, vennene, alt hun savner i livet. Hun duller og diller sånn med den bikkja at man får jo anfall av å se på det. Tar den på fanget, tygger mat i egen munn og tar det ut igjen og gir til hunden (som en fugleunge), snakker bare om hunden, legger ut daglige bilder i fleng på sosiale medier, det er hund, hund og atter hund, på en veldig usunn og dillete måte absolutt hele tiden. Men jeg kan jo på en måte forstå det, så jeg bare jatter med, ja og ha, og lar henne ha denne hunden som sin hovedaktivitet i livet, det skader jo ingen, og hunden har det bra den.

Anonymkode: 2b173...d4e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 timer siden):

Har to i nær omgangskrets som ikke har barn, men som projiserer dette «tapet» over på en hund. 
Som at de snakker uvanlig mye om disse dyrene, og i legger de menneskelige egenskaper. Nå mener jeg mye mer enn det som er vanlig når en har kjæledyr. 
De har begge sagt ved flere anledninger at de ikke ville blitt mere glad i egne barn enn de er i dyrene.. og jeg kan til en viss grad forstå det, for jeg trodde også toppen av kjærlighet var det jeg følte for mitt dyr i oppveksten. 

Men jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg overfor sånn unormal oppførsel. 
Det virker som de er litt sinte på alt som har med barn og gjøre, og bruker mye tid på å fremsnakke dyrehold. 

Hvordan hadde dere forholdt dere til det?

Anonymkode: d2bc0...342

Det er litt rart å si at de ikke hadde blitt glad i barna sine like mye som i dyrene, når de aldri har hatt barn. Man vet ikke hvordan man skal reagere på noe man ikke har hatt tidligere. Jeg bryr meg ikke om folk menneskeliggjør hundene sine så lenge dette ikke går på hundens bekostning. At man vier all oppmerksomhet til hund og opphøyer hunden, samtidig som den får lov til å være en hund, er det null problemer, og bare gøy for hunden. Men når man begynner å kle dem opp i trange klær, stille dem i unaturlige positurer og så videre, så er det ikke greit lenger.

Anonymkode: 7306a...d37

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 timer siden):

Anonymkode: 7479b...06c

Ser mange bruke lignende når vi er på utstilling.

Anonymkode: 9842a...160

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ufør og enslig dame i 30-årene, ensom og litt bitter fordi livet hennes har blitt som det ble. Hun har en litt stor hund faktisk, og den er familien, barna, vennene, alt hun savner i livet. Hun duller og diller sånn med den bikkja at man får jo anfall av å se på det. Tar den på fanget, tygger mat i egen munn og tar det ut igjen og gir til hunden (som en fugleunge), snakker bare om hunden, legger ut daglige bilder i fleng på sosiale medier, det er hund, hund og atter hund, på en veldig usunn og dillete måte absolutt hele tiden. Men jeg kan jo på en måte forstå det, så jeg bare jatter med, ja og ha, og lar henne ha denne hunden som sin hovedaktivitet i livet, det skader jo ingen, og hunden har det bra den.

Anonymkode: 2b173...d4e

Huff. Det er jo synd på henne... og jeg har selv hund, altså, jeg er veldig glad i den. Men den spiser hundemat, helt selv , fra en skål. Ikke ferdigtygd menneskemat. Og den blir kun bortskjemt på de ting hunder godt kan få mye av: turer og kos. Masse kos.

Anonymkode: e2db2...68f

[Anonym bruker]

Jeg har både barn og hund. Jeg elsker selvsagt barna, og i tillegg eeeelsker jeg hunden. Et fullstendig familiemedlem som knytter hele familien sammen. Vi er alle kjempeopptatte av den lille pelsdotten, og det er helt utrolig å se hvilken glede og lykke hun tilfører oss alle.

Jeg har opp gjennom årene hatt folk rundt meg som med stor lidenskap har snakket om barna sine, bilen, fjelltoppene, blomster..... Hvorfor er det så ille at noen blir opptatte av hunden sin? Opplever at spesielt småbarnsmødre blir provosert over at noen "erstatter" den O' så hellige og altoppslukende morskjærligheten med å være glad i en hund. Hvorfor er det så provoserende? Blir den rosenrødt lykken truet av at noen kan være like glad i hunden sin? Kanskje er det ikke en "erstatning" engang? Kanskje vil de mye heller ha en søt hund enn en snørrete skrikerunge? 

Å ha hund kan være en større lykke for noen enn barn. Barn er ikke "det største i verden" for alle. Jeg kjenner mange som slettes ikke kunne tenke seg barn. Det provoserer ikke meg at noen sier at de er mer glad i hunden enn de ville vært i et barn. Det er deres virkelighet, hvem er jeg til å tvile på det?

Anonymkode: 3ebc2...d1a