Hvordan håndtere begravelser bedre?

[Anonym bruker]

Rar overskrift og et rart innlegg, men vet ikke helt hvordan jeg skal forklare meg.

 

Jeg sliter skikkelig med å delta i begravelser, gruer meg helt enormt, er uvel og må fysisk kaste opp flere dager i forveien. 
 

Jeg har forsøkt å gå gjennom hva det er som gjør at jeg føler så sterkt på det. Og alt har nok startet med at jeg blant annet har vært i 3 forferdelig triste og fæle begravelser, til et lite barn, en god venn da vi var 20 år bare, og et familiemedlem som sto meg svært nær og som også var alt for ung.. Det som «plager» meg er at jeg husker hver eneste detalj. Hvert minutt føles det som. Ansiktet til knuste mennesker, hysterisk gråting, hvilken musikk som ble spilt, hvordan talene var, hvor vi satt og hvem som var der. Og jeg kjenner så sterkt på andres sorg, og klarer ikke få vekk bildene i hodet av familie og venner som er så lei seg. 
 

Jeg blir også uvel om sangene fra begravelsene plutselig kommer på radioen, eller et annet uventet sted. Alle disse minnene og bildene i hodet gjør at jeg føler det skygger over fine minner og glade fjes. 
 

Hva kan jeg gjøre for å «takle» begravelser bedre? Uten å sitte igjen med en enorm tristhet og minner som skygger over alt som var før døden og begravelsen. 
 

Føler meg som en dritt som faktisk innerst inne tenker at jeg ikke vil dra i begravelse fordi jeg bare synes det er grusomt fra start til slutt. Å kjenne på andres sorg og se dem lei seg, alle rundt meg på en og samme tid, synes jeg er en følelse som nesten ikke kan bæres. Samtidig som jeg bærer min egen sorg over avdøde og forsøker å døyve den for at ikke andre skal se.. 

Anonymkode: 187cf...960

[Anonym bruker]

Det beste er vel å prate om det, snakk med lege eventuelt. Få en henvisning til en psykolog eller noe i et helseteam.

Som oftest hjelper det å prate seg gjennom alt, få det ut og da vil en kanskje få det litt lettere med seg selv

Anonymkode: 1b39f...1c1

[Anonym bruker]

Må du gå i alle disse da? 
Hva med å bare gå i minnesamvær?

Anonymkode: b1c8e...d88

[Anonym bruker]

Jeg skjønner problemet, men kanskje du ikke bør takle det bedre? At det er slitsomt med dagene før, og alle bildene du sitter igjen med i hodet, det skjønner jeg veldig godt. Jeg har vært i noen veldig tøffe begravelser selv. Men så må vi tenke på at dette skjer takk og pris ikke så ofte! De fleste begravelser er jo fine minnestunder for noen som har levd et langt liv. 

Derfor tror jeg at du kanskje skal takle de få gangene det du beskriver skjer? Jeg syns dog ikke at du skal legge demper på deg selv, du har liv til å ha din egen sorg også. 

Anonymkode: 32c13...6ff

[Anonym bruker]

Det virker nesten som om du har fått et traume av de tidligere opplevelsene, og at du ikke har greid å bearbeide det.

Jeg ville kontaktet psykolog, for jeg tror ikke det vil være så vanskelig for deg, med hjelp, å endre dette.

Og du - du trenger ikke holde igjen i begravelser. Det er jo nettopp anledningen hvor man kan vise sorg. Jeg har spesielt ett tap fra tidligere som har vært tøft, og en uheldig opplevelse i en annen begravelse som barn. Når jeg går i begravelser kan jeg kjenne på både sorg over den som da er død, og bli minnet om egne gamle sorger. Men jeg lar tårene trille og minner meg selv på at det er helt normalt å sørge, det er helt normalt å bli rørt av andres sorg. Og ikke minst så velger når jeg er i begravelsen å minne meg selv på hvor heldig jeg tross alt er som har opplevd så mye godt med de som har stått meg nært at jeg savner dem og sørger over dem, at det er helt greit å savne dem. Og så minner jeg meg selv på alle de gode stundene og minnene jeg har. Og tårene triller. Selv om det kan være vondt, så er det også på et vis godt.

Det virker som om du trenger å få ut og bearbeide de tapene du har opplevd. Og det kan du få hjelp til av en psykolog.

En annen ting er at du også kan spørre en prest der du bor om du kan få noen samtaler med denne om det du føler på rundt begravelser. Mange prester er veldig gode medmennesker og samtalepartnere, og de er ofte glade for å kunne hjelpe enkeltpersoner også.

Anonymkode: 81f21...5c4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Det virker nesten som om du har fått et traume av de tidligere opplevelsene, og at du ikke har greid å bearbeide det.

Jeg ville kontaktet psykolog, for jeg tror ikke det vil være så vanskelig for deg, med hjelp, å endre dette.

Og du - du trenger ikke holde igjen i begravelser. Det er jo nettopp anledningen hvor man kan vise sorg. Jeg har spesielt ett tap fra tidligere som har vært tøft, og en uheldig opplevelse i en annen begravelse som barn. Når jeg går i begravelser kan jeg kjenne på både sorg over den som da er død, og bli minnet om egne gamle sorger. Men jeg lar tårene trille og minner meg selv på at det er helt normalt å sørge, det er helt normalt å bli rørt av andres sorg. Og ikke minst så velger når jeg er i begravelsen å minne meg selv på hvor heldig jeg tross alt er som har opplevd så mye godt med de som har stått meg nært at jeg savner dem og sørger over dem, at det er helt greit å savne dem. Og så minner jeg meg selv på alle de gode stundene og minnene jeg har. Og tårene triller. Selv om det kan være vondt, så er det også på et vis godt.

Det virker som om du trenger å få ut og bearbeide de tapene du har opplevd. Og det kan du få hjelp til av en psykolog.

En annen ting er at du også kan spørre en prest der du bor om du kan få noen samtaler med denne om det du føler på rundt begravelser. Mange prester er veldig gode medmennesker og samtalepartnere, og de er ofte glade for å kunne hjelpe enkeltpersoner også.

Anonymkode: 81f21...5c4

Pliise! Nå er det lange ventetider på måneder på psykologhjelp her i landet! Skal virkelig mennesker som har sterkt ubehag kanskje en uke med flere års mellomrom få hjelp for det du tenker er "traumer"

Nå må det snøtte døtte meg være nok! Vi kan ikke løpe og få hjelp uten å ta ting i betrakning.

MAKAN

Anonymkode: 32c13...6ff

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Pliise! Nå er det lange ventetider på måneder på psykologhjelp her i landet! Skal virkelig mennesker som har sterkt ubehag kanskje en uke med flere års mellomrom få hjelp for det du tenker er "traumer"

Nå må det snøtte døtte meg være nok! Vi kan ikke løpe og få hjelp uten å ta ting i betrakning.

MAKAN

Anonymkode: 32c13...6ff

Det kan man vel! For å få psykologtime må man utredes, og er det grunnlag for behandling så tar man selvsagt mot det. MAKAN!

Anonymkode: 34b8c...ef4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Pliise! Nå er det lange ventetider på måneder på psykologhjelp her i landet! Skal virkelig mennesker som har sterkt ubehag kanskje en uke med flere års mellomrom få hjelp for det du tenker er "traumer"

Nå må det snøtte døtte meg være nok! Vi kan ikke løpe og få hjelp uten å ta ting i betrakning.

MAKAN

Anonymkode: 32c13...6ff

Det er da ikke du som sitter og avgjør hva som er et traume. Det HI beskriver er ikke innafor en normalreaksjon, altså. Og det kan jeg si som har måttet gravlegge min egen mann. Jeg er ikke i nærheten av å ha det så grimt som henne i begravelser. Jeg tar det helt normalt. 

Anonymkode: b1c8e...d88

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Det er da ikke du som sitter og avgjør hva som er et traume. Det HI beskriver er ikke innafor en normalreaksjon, altså. Og det kan jeg si som har måttet gravlegge min egen mann. Jeg er ikke i nærheten av å ha det så grimt som henne i begravelser. Jeg tar det helt normalt. 

Anonymkode: b1c8e...d88

Spørsmålene er : hvor ofte er man i begravelser? Hvor ofte klarer man en tøff uke? 

Anonymkode: 32c13...6ff

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Spørsmålene er : hvor ofte er man i begravelser? Hvor ofte klarer man en tøff uke? 

Anonymkode: 32c13...6ff

Hvis det man har er en ren angstreaksjon, så bør man da ikke «klare» det. Man blir sykere og mer labil av å utsette seg for retraumatisering. 

Anonymkode: b1c8e...d88