Kan dere hjelpe meg med for og imot her, ble litt satt ut..!

[Anonym bruker]

Eldste tenåringen fortalte i går at hun akkurat har oppdaget at hun er gravid. Hun er sannsynligvis 6 uker på vei, altså i uke 8. Hun vet hvem barnefaren er, men hun er ikke sammen med han. Hun vil være 20 år når eventuelt barnet kommer. Hun bor fremdeles hjemme, for å spare penger til mulig egenkapital. Selv spøker hun også med at hun kanskje kommer til å bo hjemme til evig tid, for da kan hun dra på loffen til eksotiske strøk😅. Hun jobber bortimot fullt, med to jobber.

Nå er hun veldig usikker på hva hun skal gjøre. Hun heller mest mot abort, men er samtidig livredd for å gjennomføre. En liten del av henne er redd for psykiske konsekvenser, da hun er et veldig følelsesmenneske. Selv ble jeg så satt ut da hun sa det, at jeg må samle tankene mine litt. Jeg har selvfølgelig sagt at uansett hvilket valg hun tar, støtter vi henne. Men at det kun er hun som kan ta avgjørelsen.

Anonymkode: 6e50f...1fa

[Sommerkroppen 2029]

ja det er kun hun som kan ta avgjørelsen. Iallefall ikke oss damer på DIB. 

Jeg synes hun bør ta kontakt med fagfolk her. De er unge er racere på google-søk. Det finnes jo organisasjoner som er eksperter til å hjelpe i slike situasjoner 🙂 

[Anonym bruker]

Å bli ung alenemor, uten utdannelse og gå glipp av bekymringsfri ung voksen-alder? Ikke noe jeg hadde ønsket for mitt barn 

Anonymkode: 3a96d...28d

[Anonym bruker]

Finnes Amathea i nærheten hvor dere bor? Om så kan et møte der være greit for henne. 

Selv hadde jeg nok gitt henne en god klem og sagt at jeg ville vært her for henne uansett hva hun velger. Siden de er unge kan det jo godt være at familien til barnefaren også vil hjelpe til, jeg hadde i alle fall gjort det om min sønn kom hjem og sa han skulle bli far. 

Anonymkode: 93c90...297

[Anonym bruker]

Jeg tok abbort, og det skjer forholdsvis ofte at jeg tenker på hvordan person h*n ville vært nå, og det er en liten sorg som følger meg etter hele 20 år. Når det er sagt, så ødela det ikke livet mitt på noen måte, og jeg sørger ikke sånn at det går ut over noe som helst. Jeg bærer det bare med meg. Hun er den som tar avgjørelsen ja, men det ville nok vært fint å ha noen å samtale med om det. 

Anonymkode: d9657...856

[Anonym bruker]

Kontakt amathea, de har erfaring med dette og kan svare på alle hennes spørsmål.

Jeg hadde også sagt at jeg støttet, at jeg skulle stille opp. Men at jeg ønsket å være mormor og ikke ekstramamma, så jeg ville bidratt med hjelp i forhold til nav, hjulpet å finne leilighet, gjerne vært barnevakt osv, men hovedansvaret for barnet måtte hun ta selv.

Det er ingen krise å få barn som 20 åring, men alle hennes planer må jo gjøres om. Hun kan ikke dra på loffen med en baby, da blir det barnehage og studier eller jobb fremover. 

Det er et valg hun må ta selv.

Anonymkode: 84051...550

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Å bli ung alenemor, uten utdannelse og gå glipp av bekymringsfri ung voksen-alder? Ikke noe jeg hadde ønsket for mitt barn 

Anonymkode: 3a96d...28d

Nå er jeg av en slik oppfatning av at fagbrev er en utdanning, så det bekymrer meg ikke.

Takker for svar alle sammen. Hun må nok bare gå noen runder. Snakke med Helsestasjonen for ungdom og eventuelt Amathea. Tusen takk for gode ord alle sammen.

hi

Anonymkode: 6e50f...1fa

[Anonym bruker]

Jeg var 19 da jeg ble uplanlagt gravid. Fikk barnet som 20 åring. Ingen utdannelse og heller ikke vgs OG alenemor 100%. Jeg tok vgs som privatist. Jobbet i barnehage og på skole. I dag har jeg mann, flere barn, tatt høyere utdanning og sitter med to mastere og eldste er 15 år. Alt går, det handler om vilje. Jeg ville ALDRI gjort noe annerledes, men selvsagt Har det kostet. 

Anonymkode: bb510...651

[Anonym bruker]

Få henne til å forstå hvor bundet hun blir. Om ikke dere ønsker å ta dere av ungen hennes nærmest på heltid så må hun innse hvor stort ansvar en unge er. Kanskje tror hun det blir enkelt fordi hun har dere. Hun har jo ikke bodd uten dere engang 🤔

Anonymkode: a0c82...5de

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn som 19-åring. Gikk helt fint for min del. Tok utdanning når datteren min var 1-5 år. Har nå jobb og hus (for de som måtte mene unge mødre kommer til å leve på nav for alltid…)

Anonymkode: 44b99...dfe

[Anonym bruker]

Anbefaler Amathea på det sterkeste, jeg gikk dit selv da jeg ble gravid som 21-åring midt i studier. De var så fordomsfrie og så gode på de samtalene. Virkelig. 
 

Uansett hva hun velger, så går det nok bra skal du se. Jeg valgte å beholde, er i dag gift med barnefar, fullførte utdanning og er godt etablert. Heldigvis bor vi i Norge, hvor du kan velge selv og skulle du bli en ung mor, er du ikke stuck for resten av livet. Det krever en del jobb og man gir slipp på ubekymret ungdomstid, men det kan man også lære mye positivt av. 

Anonymkode: d8fae...a45

[Anonym bruker]

Jeg var i den situasjonen selv og jeg vil råde deg som mor til å være støttende for hva hun bestemmer seg for, la hun diskutere med deg når hun vil det og ikke press henne for mye til å prate. Jeg husker min mor skulle prate hvert ledige sekund, det ble jeg veldig sliten hodet av når ting ifra før av surret rundt. Jeg følte jeg ikke fikk tiden til å finne ut hva hodet mitt egentlig tenkte. 
For meg så ble løsningen å dra på hytta for å prate med far til barnet. Vi var ikke kjærester og var ikke kjærester de dagene heller, men vi klarte å få samlet tankene våre litt. Vi bestemte oss for abort, men samme dag jeg skulle til legen for å ta den avgjørelsen ombesteme både meg og barnefar seg. Vi så egentlig bae på hverande og konkluderte det med det ble feil for oss. Vi var kun venner frem til barnet var ett halvt år, da valgte vi å se om vi fungerte sammen som kjærester og familie. Både min og hans familie sto ved vår avgjørelse og selv om vi ikke var kjærester så fungerte vi som en storfamilie veldig bra sammen. Vi fikk ett barn til to år etter og hadde det igrunn veldig bra sammen frem til han ble akutt psykisk syk. Av grunner jeg ikke trenger å ta her så har vi siden fungert sammen som en storfamilie igjen. 

Anonymkode: de2fb...83f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Jeg tok abbort, og det skjer forholdsvis ofte at jeg tenker på hvordan person h*n ville vært nå, og det er en liten sorg som følger meg etter hele 20 år. Når det er sagt, så ødela det ikke livet mitt på noen måte, og jeg sørger ikke sånn at det går ut over noe som helst. Jeg bærer det bare med meg. Hun er den som tar avgjørelsen ja, men det ville nok vært fint å ha noen å samtale med om det. 

Anonymkode: d9657...856

Sånn føler jeg det også. Jeg hadde en sønn på 10 mnd da jeg oppdaget ar jeg var gravid igjen.

Jeg tenker stadig på at de to hadde vært ganske så gjevngamle, og lurer på hvordan det hadde vært, men jeg plages ikke av det og står fremdeles for avgjørelsen min.

Anonymkode: a2549...ee0

[Anonym bruker]

Tok abort som 20 åring. Aldri angret.. Hadde jeg beholdt hadde jeg antageligvis vært alenemor og alt som følger med. Tok medisinsk i uke 8-9. 

Har 3 barn i dag og aldri følt noe rundt det, eller tenkt noe på det i ettertid. Følte kun lettelse husker jeg.

Hun må velge selv og trenger ikke være psykiske etterdønninger pga det. Det kommer jo an hva hun føler rundt det akkurat nå. 
 

Jeg så ikke det som en baby og hadde ikke dype følelser rundt det annet enn at det var oppsamling av celler. Hadde ingen romantiserte tanker rundt det på et så tidlig stadium, men ville ha det raskt unnagjort husker jeg.

Datteren din tar valget som passer henne og det er lettere når hun har deres støtte uansett hva hun velger 😊Lykke til uansett hva det blir 😊

Anonymkode: d7b98...7af

[Anonym bruker]

Jeg var 20 år selv da jeg ble gravid. Tok abort. Jeg som er eldst av 6 søsken, alltid vært glad i barn, jobbet i barnehage på den tiden, min største drøm var å få egne barn, alltid pertentlig og pliktoppfyllende. Jeg tok ett valg, og sto for det. Jeg kan ikke angre på det. 

Da jeg var 20 år var jeg deprimert, sluttet å jobbe, var langt nede. Ingen kjæreste, ingen penger. Jeg kunne ikke sette ett barn til verden. Det var ikke det beste for barnet. 

Mamma var gravid likt som meg, ekstra vondt å få en lillesøster rundt min egen termin. Men angrer ikke. Angrer bare på at jeg satt meg selv i den situasjonen. 

I dag har jeg god økonomi, en fantastisk mann, vært gift  i 20 år, har tre fantastiske unger jeg kan gi ett godt liv. Så noen ganger må man tenke langsiktig.

Anonymkode: 2b7e9...f33

[Anonym bruker]

Jeg fødte ett barn når jeg var 20. Angrer absolutt ikke. Min far ville tvinge meg til abort og er veldig glad jeg ikke gjorde det. Sitter i dag med utdannelse, god jobb, stort hus, mann og fire barn. Alt går om man ønsker. Jeg synes det er flott hun kom til deg for å betro seg. Jeg bodde ikke hjemme og hadde ingen til å hjelpe meg økonomisk. Me har hun to jobber for hun jo ganske fin permisjon tenker jeg. Det gjør saken betydelig lettere! Jeg hadde kun den Knøtte lille engangsstønaden som den gangen var utrolig liten. 

Anonymkode: 2b202...b29

[Anonym bruker]

Her er det vel ikke DU som skal veie for og imot. Hun er voksen og kan ta vurderingen selv. 

Anonymkode: b68c4...6b7