Føler ingen tilhørighet til noe eller noen.

[Anonym bruker]

Jeg skrev noe her inne som fikk meg til å tenke mer på dette, og å tenke tilbake. Fra jeg var barn så var jeg den som skilte meg ut, men det var ikke noe jeg tenkte på før folk sa det til meg mange år etterpå. Vi bodde to forskjellige steder da jeg var barn, og har fått samme melding fra folk på begge steder i voksen alder. Det som er bemerkelsesverdig er jo at jeg dengang jeg var barn og ungdom, så tenkte jeg ikke over det. Jeg følte meg aldri ensom eller ulykkelig, og jeg hadde jo alltid noen å være sammen med. Jeg likte meg bare ikke i grupper, men heller bare med en eller få. Jeg husker meg selv som et veldig aktivt barn som var overalt og som nok ble litt lærernes skrekk da jeg hadde problemer med å høre på dem. Jeg kunne reise meg opp og bare gå ut av klasserommet uten et ord, og hvis jeg fikk kjeft så gikk jeg bare også. Jeg røyket og brøt andre regler uten å ville lage problemer, jeg brød meg bare ikke. Ellers var jeg veldig skoleflink med toppkarakterer i alt unntatt gym som jeg hatet. Det handlet jo om at jeg hatet samarbeid og lagsport.

Jeg flyttet mye rundt i jobben min, og det var noe jeg trivdes godt med. Å jobbe i team gikk bra så lenge vi hadde helt avklarte oppgaver. Jeg har veldig mye empati, og jeg liker så og si alle mennesker, selv om det tar tid med noen. Jeg er altså ikke der at jeg misliker mennesker eller har mistro til dem. Jeg har ganske stor bekjentskapskrets nå, og noen venner. Vennene mine er på en eller annen måte også personer som er annerledes, mye mer enn meg. Fire av seks har diagnoser, to av dem alvorlige. Omgangskretsen min er mer vanlige, og lever helt vanlige liv med familie og barn og jobber. 

Jeg føler ingen tilhørighet til steder heller. Ikke stedet jeg ble født, ikke de stedene jeg har bodd eller her jeg nå bor. Jeg har aldri savnet noen eller noe, annet enn barna mine da en stor fysisk avstand skilte oss. 

Jeg har OCD, men ingen andre diagnoser. Såvidt jeg vet!! For det jeg lurer på er om dette virkelig er normalt? Er det andre som er som dette her inne, og skjønner hva jeg mener?

 

Anonymkode: 381ac...9c5

[Anonym bruker]

Du er en fri sjel, tenker jeg. En som ernærer seg selv, av sitt eget indre. Jesper Juul kaller dette for «det autonome barnet».
 

Jeg har ett av disse selv. Veldig godt å høre at du har det bra, det gir meg håp om at mitt autonome barn får det bra. Han søker ikke andres bekreftelse, han beskytter ikke egoet sitt, han er der ute og gjør ting. Den dype samhørigheten med andre vil han kanskje mangle, men ikke savne. 

Anonymkode: 2fe92...b87

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 timer siden):

Jeg skrev noe her inne som fikk meg til å tenke mer på dette, og å tenke tilbake. Fra jeg var barn så var jeg den som skilte meg ut, men det var ikke noe jeg tenkte på før folk sa det til meg mange år etterpå. Vi bodde to forskjellige steder da jeg var barn, og har fått samme melding fra folk på begge steder i voksen alder. Det som er bemerkelsesverdig er jo at jeg dengang jeg var barn og ungdom, så tenkte jeg ikke over det. Jeg følte meg aldri ensom eller ulykkelig, og jeg hadde jo alltid noen å være sammen med. Jeg likte meg bare ikke i grupper, men heller bare med en eller få. Jeg husker meg selv som et veldig aktivt barn som var overalt og som nok ble litt lærernes skrekk da jeg hadde problemer med å høre på dem. Jeg kunne reise meg opp og bare gå ut av klasserommet uten et ord, og hvis jeg fikk kjeft så gikk jeg bare også. Jeg røyket og brøt andre regler uten å ville lage problemer, jeg brød meg bare ikke. Ellers var jeg veldig skoleflink med toppkarakterer i alt unntatt gym som jeg hatet. Det handlet jo om at jeg hatet samarbeid og lagsport.

Jeg flyttet mye rundt i jobben min, og det var noe jeg trivdes godt med. Å jobbe i team gikk bra så lenge vi hadde helt avklarte oppgaver. Jeg har veldig mye empati, og jeg liker så og si alle mennesker, selv om det tar tid med noen. Jeg er altså ikke der at jeg misliker mennesker eller har mistro til dem. Jeg har ganske stor bekjentskapskrets nå, og noen venner. Vennene mine er på en eller annen måte også personer som er annerledes, mye mer enn meg. Fire av seks har diagnoser, to av dem alvorlige. Omgangskretsen min er mer vanlige, og lever helt vanlige liv med familie og barn og jobber. 

Jeg føler ingen tilhørighet til steder heller. Ikke stedet jeg ble født, ikke de stedene jeg har bodd eller her jeg nå bor. Jeg har aldri savnet noen eller noe, annet enn barna mine da en stor fysisk avstand skilte oss. 

Jeg har OCD, men ingen andre diagnoser. Såvidt jeg vet!! For det jeg lurer på er om dette virkelig er normalt? Er det andre som er som dette her inne, og skjønner hva jeg mener?

 

Anonymkode: 381ac...9c5

Jeg tenker at du er deg. Og det er bra. 😊❤️

Veldig mange som ikke liker gruppearbeid, vise seg fram, mange som ikke føler behovet for å prøve å være bedre enn andre, fremheve seg selv. 

Verden trenger slike som deg! ❤️ Jeg skulle ønske flere var som DEG! 

Hva er du du sliter med nå? Tilhørighet. 

Å høre til - Verdensdagen for Psykisk Helse https://verdensdagen.no/2020/05/12/a-hore-til/

 

Tilhørighet er essensielt i våre liv – Onlinepsykologene https://onlinepsykologene.no/selvstendighet-vs-tilhorighet/

 

 

Anonymkode: 0f9c5...9e4