Det er mye lettere å være mislikt.

[Anonym bruker]

Hvis du er mislikt så er det en frihet i det. Du bare er som du er og har de få vennene eller familiemedlemmene du har, og ingen andre vedrører deg egentlig. Du kan gjøre akkurat hva du vil fordi folk misliker deg uansett.

Når du er likt så er det forventninger til deg. Du kan skuffe mennesker og det stilles krav om at du er den likandes personen hele tiden. Det blir et press om å ikke gjøre andre desillusjonert. Alt du gjør bør helst være det andre forventer, ellers blir det spørsmål.

Det enkleste er å være mislikt. Det er det som er frihet. 

Anonymkode: a5c27...f09

[Anonym bruker]

Det var en merkelig livsløgn. 
 

Jeg blir godt likt helt uten å anstrenge meg det minste. Det er superenkelt. 

Anonymkode: bccda...1a8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Det var en merkelig livsløgn. 
 

Jeg blir godt likt helt uten å anstrenge meg det minste. Det er superenkelt. 

Anonymkode: bccda...1a8

Skjønner du ikke hva jeg mener i det hele tatt? Det med at en ikke trenger å tenke på hva andre tenker og mener uansett hva en gjør? Friheten det er å ikke risikere å skuffe noen? 

Anonymkode: a5c27...f09

[Anonym bruker]

Er du deprimert igjen, HI? Du har skrevet lignende innlegg her tidligere om hva som i øyeblikket liksom er den "virkelige friheten". Det har ikke fungert for deg tidligere, og denne vil heller ikke gjøre det.

 

Den virkelige friheten er å jobbe med de utfordringene man har i livet, bli fornøyd med seg selv og akseptere det man ikke kan endre og gjøre noe med det man kan og vil endre. Den virkelige friheten ligger i å trives med seg selv og være trygg på seg selv slik at hva andre mener om deg ikke påvirker selvfølelsen din. Den virkelige friheten ligger i dette og noen gode relasjoner som man enten har eller kan jobbe for å få - og da velge å være en god relasjon selv.

Ingen kan unngå hverken å skuffe andre eller bli skuffet i livet. Ingen. Derfor ligger friheten også i det å være trygg nok på seg selv til å stå i slike skuffelser, stå for egne valg, oppførsel og følelser.

Og det ligger frihet i å skaffe seg hjelp for utfordringer og problemer man har hvis man ikke greier å få det bedre på egen hånd.

Anonymkode: 4b6a9...312

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Er du deprimert igjen, HI? Du har skrevet lignende innlegg her tidligere om hva som i øyeblikket liksom er den "virkelige friheten". Det har ikke fungert for deg tidligere, og denne vil heller ikke gjøre det.

 

Den virkelige friheten er å jobbe med de utfordringene man har i livet, bli fornøyd med seg selv og akseptere det man ikke kan endre og gjøre noe med det man kan og vil endre. Den virkelige friheten ligger i å trives med seg selv og være trygg på seg selv slik at hva andre mener om deg ikke påvirker selvfølelsen din. Den virkelige friheten ligger i dette og noen gode relasjoner som man enten har eller kan jobbe for å få - og da velge å være en god relasjon selv.

Ingen kan unngå hverken å skuffe andre eller bli skuffet i livet. Ingen. Derfor ligger friheten også i det å være trygg nok på seg selv til å stå i slike skuffelser, stå for egne valg, oppførsel og følelser.

Og det ligger frihet i å skaffe seg hjelp for utfordringer og problemer man har hvis man ikke greier å få det bedre på egen hånd.

Anonymkode: 4b6a9...312

Jeg har ikke skrevet noe i nærheten av dette innlegget, og jeg er veldig langt fra deprimert. 

Det går jo fint an å reflektere og tenke på ting uten å være nedfor altså. Jeg var veldig populær da jeg gikk på skolen. Eller skolene får jeg nesten si, for jeg har gått noen. Jeg tenkte ikke så mye over det da, for det var ingen grunn til det. Så skjedde en del ting som gjorde at jeg ikke var så godt likt lenger. Til å begynne med så var det leit og uvant, og det gjorde meg usikker på hvor jeg hadde folk når jeg traff dem. Etterhvert så oppdaget jeg friheten med det, og at jeg faktisk kunne gjøre akkurat hva jeg ville og si akkurat hva jeg ville, for jeg hadde ingen forventninger til andre enn meg selv, og ingen hadde forventninger til meg. Det var ufattelig deilig skal jeg si deg. Helt fri følte jeg meg, og de få vennene jeg hadde tok meg for den jeg var. De er fremdeles mine aller beste venner selv om ting har forandret seg. 

Nå tar folk initiativ, og det er mye rundt det å bli likt. Jeg orker virkelig ikke å forholde meg til disse forventningene. Orker ikke å takke nei til ting, for folk blir skuffet og lurer på hvorfor. Det er jo slitsomt! Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor du skriver alt du gjør og hvorfor vi skal ha hjelp til det ene og det andre. Livet er da ikke bare solskinnsdager, og jeg har opplevd ekstremt mye uten å ha gått til psykolog noen gang. Jeg syns det er feil at vi skal ha så mye hjelp til å leve et liv! Noe er dritt, noe er bra. Jeg har det så bra at jeg er takknemlig, og det er ganske bra det. Det er jo ikke dermed sagt at alt er like fint hele tiden. Jeg syns mennesker kan bli slitsomt fordi de alltid har forventninger. Jeg ville bare dele dette og kanskje en sjel eller flere faktisk forstår hva jeg mener uten å analysere og være hobbypsykolig. Jeg har ikke behov for det. Jeg har behov for at noen skjønner forpliktelsene det medfører å være likt. Hvor lett det er når folk ikke vil ha særlig mye med deg å gjøre. 

Anonymkode: a5c27...f09

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Skjønner du ikke hva jeg mener i det hele tatt? Det med at en ikke trenger å tenke på hva andre tenker og mener uansett hva en gjør? Friheten det er å ikke risikere å skuffe noen? 

Anonymkode: a5c27...f09

Nei, det forstår jeg ikke. Jeg tenker ikke at jeg gjør ting for at andre skal bli fornøyd, bortsett fra i jobbesammeneng hvor man noen ganger må gjøre ting man ikke trives så godt med. 
 

Jeg blir så vidt jeg vet ikke mislikt av noen, og det er jo befriende det. Jeg lever ikke livet for å tilfredsstille andre, men er jeg glad blir de fleste rundt meg også glade. 

Anonymkode: bccda...1a8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Nei, det forstår jeg ikke. Jeg tenker ikke at jeg gjør ting for at andre skal bli fornøyd, bortsett fra i jobbesammeneng hvor man noen ganger må gjøre ting man ikke trives så godt med. 
 

Jeg blir så vidt jeg vet ikke mislikt av noen, og det er jo befriende det. Jeg lever ikke livet for å tilfredsstille andre, men er jeg glad blir de fleste rundt meg også glade. 

Anonymkode: bccda...1a8

Nei jeg tenker heller ikke der i utgangspunktet. Det er bare at når du blir likt, så skal folk spørre om meningen din, om smaken din, og de vil være enige i ting. Føle felleskap og bonde. Det er jo normalt når man liker mennesker, men jeg syns det er slitsomt, og jeg liker heller ikke at andre skal like ting før at jeg liker det. Jeg vil heller ikke like noe for at andre gjør. Slike ting. Så er det spørsmål om å møtes, gå ut på byen, treffes her og der. Jeg vet jeg skal være takknemlig for slike mennesker, og så ender det med at jeg får dårlig samvittighet og føler meg som et dårlig menneske fordi jeg ikke orker alt det sosiale. Det er ekstremt slitsomt. 

Anonymkode: a5c27...f09

[Anonym bruker]

Du trenger ikke gjøre noe mer for å bli likt selv om folk liker deg. Det er jo bare å oppføre deg som om du var upopulær. Resultatet blir ikke være av da enn om du var upopulær fra først av.

Anonymkode: 075a7...255

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (32 minutter siden):

Jeg har ikke skrevet noe i nærheten av dette innlegget, og jeg er veldig langt fra deprimert. 

Det går jo fint an å reflektere og tenke på ting uten å være nedfor altså. Jeg var veldig populær da jeg gikk på skolen. Eller skolene får jeg nesten si, for jeg har gått noen. Jeg tenkte ikke så mye over det da, for det var ingen grunn til det. Så skjedde en del ting som gjorde at jeg ikke var så godt likt lenger. Til å begynne med så var det leit og uvant, og det gjorde meg usikker på hvor jeg hadde folk når jeg traff dem. Etterhvert så oppdaget jeg friheten med det, og at jeg faktisk kunne gjøre akkurat hva jeg ville og si akkurat hva jeg ville, for jeg hadde ingen forventninger til andre enn meg selv, og ingen hadde forventninger til meg. Det var ufattelig deilig skal jeg si deg. Helt fri følte jeg meg, og de få vennene jeg hadde tok meg for den jeg var. De er fremdeles mine aller beste venner selv om ting har forandret seg. 

Nå tar folk initiativ, og det er mye rundt det å bli likt. Jeg orker virkelig ikke å forholde meg til disse forventningene. Orker ikke å takke nei til ting, for folk blir skuffet og lurer på hvorfor. Det er jo slitsomt! Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor du skriver alt du gjør og hvorfor vi skal ha hjelp til det ene og det andre. Livet er da ikke bare solskinnsdager, og jeg har opplevd ekstremt mye uten å ha gått til psykolog noen gang. Jeg syns det er feil at vi skal ha så mye hjelp til å leve et liv! Noe er dritt, noe er bra. Jeg har det så bra at jeg er takknemlig, og det er ganske bra det. Det er jo ikke dermed sagt at alt er like fint hele tiden. Jeg syns mennesker kan bli slitsomt fordi de alltid har forventninger. Jeg ville bare dele dette og kanskje en sjel eller flere faktisk forstår hva jeg mener uten å analysere og være hobbypsykolig. Jeg har ikke behov for det. Jeg har behov for at noen skjønner forpliktelsene det medfører å være likt. Hvor lett det er når folk ikke vil ha særlig mye med deg å gjøre. 

Anonymkode: a5c27...f09

Det du skriver om psykolog - jeg skrev klart at hvis man selv ikke greier å få det bedre på egen hånd. Dvs. at man først forsøker å løse ting selv. Men greier man ikke det er det også lurt å skaffe seg hjelp slik at man ikke får større problemer enn man trenger å få.

Det du skriver med at det blir slitsomt for deg at andre tar initiativ og forventninger til deg, det handler jo om at du ikke er god nok til å sette grenser for deg selv i helt vanlige relasjoner. Blir du bedre på det så slipper du å føle at det blir slitsomt.

Anonymkode: 4b6a9...312

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Du trenger ikke gjøre noe mer for å bli likt selv om folk liker deg. Det er jo bare å oppføre deg som om du var upopulær. Resultatet blir ikke være av da enn om du var upopulær fra først av.

Anonymkode: 075a7...255

Hehe jeg gjør det. Det var på grunn av omstendigheter at jeg ble mislikt. Ikke fordi jeg var en vemmelig person. Jeg er den jeg er altså, men nye omgivelser for ca et år siden, ny by og nye mennesker. 

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Det du skriver om psykolog - jeg skrev klart at hvis man selv ikke greier å få det bedre på egen hånd. Dvs. at man først forsøker å løse ting selv. Men greier man ikke det er det også lurt å skaffe seg hjelp slik at man ikke får større problemer enn man trenger å få.

Det du skriver med at det blir slitsomt for deg at andre tar initiativ og forventninger til deg, det handler jo om at du ikke er god nok til å sette grenser for deg selv i helt vanlige relasjoner. Blir du bedre på det så slipper du å føle at det blir slitsomt.

Anonymkode: 4b6a9...312

Jeg setter grenser iom at jeg ho takker nei og holder folk på avstand ved å ikke ta initiativ osv. Jeg sier ikke ja til noe jeg ikke vil, men spørsmålene kommer uansett, om hvorfor jeg ikke kom eller vil og det ene og det andre. Det er ho sånn ting er, så hvordan komme seg unna alle forventninger og at folk blir skuffet vet jeg ikke uten at en må bo under en stein. 

Anonymkode: a5c27...f09

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Jeg setter grenser iom at jeg ho takker nei og holder folk på avstand ved å ikke ta initiativ osv. Jeg sier ikke ja til noe jeg ikke vil, men spørsmålene kommer uansett, om hvorfor jeg ikke kom eller vil og det ene og det andre. Det er ho sånn ting er, så hvordan komme seg unna alle forventninger og at folk blir skuffet vet jeg ikke uten at en må bo under en stein. 

Anonymkode: a5c27...f09

Slike spørsmål er ikke noe problem om man er trygg på seg selv og setter grenser for seg selv, og svarer høflig og saklig.

Anonymkode: 4b6a9...312

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Slike spørsmål er ikke noe problem om man er trygg på seg selv og setter grenser for seg selv, og svarer høflig og saklig.

Anonymkode: 4b6a9...312

Jeg svarer høflig. Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg syns bare at det er et sabla press på å ikke skulle skuffe folk og alt det jeg har nevnt. Jeg skjønner ikke hva det skal ha med at jeg ikke er trygg på meg selv å gjøre. Ikke skjønner jeg hvorfor du driver og analyserer så mye heller, men det er jo også noe som er utrolig slitsomt med visse mennesker. At de ikke bare kan la ting være som de er. Noe bare ER ikke sant? Jeg skjønner ikke det behovet for kontroll med å skulle forstå alt heller. Kanskje er det det jeg egentlig ikke takler;behovet alle har for kontroll. 

Anonymkode: a5c27...f09

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hvis du er mislikt så er det en frihet i det. Du bare er som du er og har de få vennene eller familiemedlemmene du har, og ingen andre vedrører deg egentlig. Du kan gjøre akkurat hva du vil fordi folk misliker deg uansett.

Når du er likt så er det forventninger til deg. Du kan skuffe mennesker og det stilles krav om at du er den likandes personen hele tiden. Det blir et press om å ikke gjøre andre desillusjonert. Alt du gjør bør helst være det andre forventer, ellers blir det spørsmål.

Det enkleste er å være mislikt. Det er det som er frihet. 

Anonymkode: a5c27...f09

Hvis de få vennene og familiemedlemmene liker deg, så blir hinder vanskelig igjen. Da har vel de forventninger til deg også. Vil du være mislikt uten forventninger, så må su droppe de som liker deg også.

Og så må du slutte å ha forventninger til barna dine, for da blir det vanskelig for dem, så det beste er å mislike dem så de kan få litt ler frihet og litt mindre forventninger

Anonymkode: d0d18...2e6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Jeg svarer høflig. Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg syns bare at det er et sabla press på å ikke skulle skuffe folk og alt det jeg har nevnt. Jeg skjønner ikke hva det skal ha med at jeg ikke er trygg på meg selv å gjøre. Ikke skjønner jeg hvorfor du driver og analyserer så mye heller, men det er jo også noe som er utrolig slitsomt med visse mennesker. At de ikke bare kan la ting være som de er. Noe bare ER ikke sant? Jeg skjønner ikke det behovet for kontroll med å skulle forstå alt heller. Kanskje er det det jeg egentlig ikke takler;behovet alle har for kontroll. 

Anonymkode: a5c27...f09

Vi blir nok ikke enige. Da jeg var usikker på meg selv og ikke god til å sette grenser og stå opp for meg selv, da følte jeg også at det var vanskelig å føle på det presset som du stadig nevner om å føle man skuffer andre. Dette forsvant da jeg ble trygg på meg selv, ble bevisst egne grenser og egenverdig og ble flink til å sette grenser for meg selv. Det å sette disse grensene innebærer også at man greier å gjøre det uten å hele tiden være redd for å skuffe andre.

Og ja, det finnes selvfølgelig unntak, hvis man stadig må si nei til noen man vet er i en vanskelig situasjon og kanskje trenger å møtes. Men selv der er det mulig å sette grenser på en god måte, ved å snakke med den det gjelder om det.

Når du synes det er bedre å bli mislikt enn å greie å sette grenser uten å føle på dårlig samvittighet etterpå, da tenker jeg at det - ironisk nok, ut fra din siste setning - er noe du har behov for å kontrollere.

Du startet en tråd og kom med påstander som jeg tør påstå de færreste er enige i eller kjenner seg igjen i. Du må takle at jeg og andre ytrer våre meninger om dette, når du selv inviterer til det med å starte tråden.

Det er helt greit at vi er uenige.

Anonymkode: 4b6a9...312

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Hvis de få vennene og familiemedlemmene liker deg, så blir hinder vanskelig igjen. Da har vel de forventninger til deg også. Vil du være mislikt uten forventninger, så må su droppe de som liker deg også.

Og så må du slutte å ha forventninger til barna dine, for da blir det vanskelig for dem, så det beste er å mislike dem så de kan få litt ler frihet og litt mindre forventninger

Anonymkode: d0d18...2e6

Nei det er noe med at når folk har sett det verste av deg, så er det null forventinger. Da er alt avslappet uten noe press.

Jeg syns det er litt merkelig at ingen skjønner hva jeg mener her, for jeg tror neppe at jeg er den eneste som tenker som jeg gjør. At ikke flere er dritt lei alt som forventes og presset og den dårlige samvittigheten ved å skuffe folk. Nå tar jeg ikke noe initiativ, og takker nei til alt, så det er jo en mulighet for at de gir opp etterhvert. 

Anonymkode: a5c27...f09

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Vi blir nok ikke enige. Da jeg var usikker på meg selv og ikke god til å sette grenser og stå opp for meg selv, da følte jeg også at det var vanskelig å føle på det presset som du stadig nevner om å føle man skuffer andre. Dette forsvant da jeg ble trygg på meg selv, ble bevisst egne grenser og egenverdig og ble flink til å sette grenser for meg selv. Det å sette disse grensene innebærer også at man greier å gjøre det uten å hele tiden være redd for å skuffe andre.

Og ja, det finnes selvfølgelig unntak, hvis man stadig må si nei til noen man vet er i en vanskelig situasjon og kanskje trenger å møtes. Men selv der er det mulig å sette grenser på en god måte, ved å snakke med den det gjelder om det.

Når du synes det er bedre å bli mislikt enn å greie å sette grenser uten å føle på dårlig samvittighet etterpå, da tenker jeg at det - ironisk nok, ut fra din siste setning - er noe du har behov for å kontrollere.

Du startet en tråd og kom med påstander som jeg tør påstå de færreste er enige i eller kjenner seg igjen i. Du må takle at jeg og andre ytrer våre meninger om dette, når du selv inviterer til det med å starte tråden.

Det er helt greit at vi er uenige.

Anonymkode: 4b6a9...312

Jeg må jo få lov til å dele ting uten at folk begynner å analysere? Jeg skjønner jo bedre nå når du forteller at du har vært utrygg på deg selv. Da tror man lett at andre har det på samme måte. 

Selvsagt må jo folk få skrive hva de vil her, men jeg syns det hadde vært så deilig om noen likesinnede forsto. Det er klart en får dårlig samvittighet når en vet at det er folk som gjerne skulle hatt venner, og en er så lite interessert selv i å få noen. Det er ikke noen allright følelse at andre gjør en innsats og tar initiativ heller, og en alltid sier nei.

Jeg har mistet kontrollen på tung nå ja. Det benekter jeg ikke. Jeg får bare håpe de slutter å ta initiativ. Jeg har tilmed sagt at jeg liker best å være i eget selskap og gjøre mitt. Får se om det hjelper etterhvert. Det ble bare litt mye i kveld igjen da de spurte om jeg ville komme til lørdag og jeg sa nei. Så kom skuffede svar. 

Anonymkode: a5c27...f09

[Luksusdyret]

Jeg er delvis enig med HI. Jeg hadde ikke sagt "mislikt", men heller "ikke populær". Helt fra ungdomsskolen har jeg sett hvor mye de populære måtte strebe etter å bevare fasaden, væremåten og "coolness". Jeg har aldri vært populær, og da var det egentlig bare å være meg selv. Så hadde jeg en periode i voksen alder der jeg ønsket å bli likt av dem jeg måtte omgås privat og på jobb, og det ble bare tull. Etter at jeg traff mannen min, begynte jeg å gi faen, og vips! Plutselig snudde folk den gode siden til meg. I tillegg er det avslappende som bare det - å bare oppføre seg ordentlig, og ellers være seg selv. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det var en merkelig livsløgn. 
 

Jeg blir godt likt helt uten å anstrenge meg det minste. Det er superenkelt. 

Anonymkode: bccda...1a8

Dette. 

Anonymkode: afe81...45f

[Anonym bruker]

VeslePesle skrev (1 minutt siden):

Jeg er delvis enig med HI. Jeg hadde ikke sagt "mislikt", men heller "ikke populær". Helt fra ungdomsskolen har jeg sett hvor mye de populære måtte strebe etter å bevare fasaden, væremåten og "coolness". Jeg har aldri vært populær, og da var det egentlig bare å være meg selv. Så hadde jeg en periode i voksen alder der jeg ønsket å bli likt av dem jeg måtte omgås privat og på jobb, og det ble bare tull. Etter at jeg traff mannen min, begynte jeg å gi faen, og vips! Plutselig snudde folk den gode siden til meg. I tillegg er det avslappende som bare det - å bare oppføre seg ordentlig, og ellers være seg selv. 

Å spille roller er da ikke å «bli likt» eller å være likandes. 

Anonymkode: afe81...45f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Nei det er noe med at når folk har sett det verste av deg, så er det null forventinger. Da er alt avslappet uten noe press.

Jeg syns det er litt merkelig at ingen skjønner hva jeg mener her, for jeg tror neppe at jeg er den eneste som tenker som jeg gjør. At ikke flere er dritt lei alt som forventes og presset og den dårlige samvittigheten ved å skuffe folk. Nå tar jeg ikke noe initiativ, og takker nei til alt, så det er jo en mulighet for at de gir opp etterhvert. 

Anonymkode: a5c27...f09

At ingen skjønner innlegget ditt, skyldes vel at innholdet var absurd. 

Anonymkode: afe81...45f

[Luksusdyret]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Å spille roller er da ikke å «bli likt» eller å være likandes. 

Anonymkode: afe81...45f

Hvis du observerer de "populære" jentene på ungdomsskolen, så spiller de en rolle som egentlig ikke er dem. Det blir slitsomt i lengden, og da kommer aggresjon frem. De har en spesiell væremåte blant vennene sine, som ofte er helt annerledes enn for eksempel hjemme med familien. Det samme gjelder voksne folk som prøver å beholde populariteten for harde livet. 

[Anonym bruker]

VeslePesle skrev (1 minutt siden):

Hvis du observerer de "populære" jentene på ungdomsskolen, så spiller de en rolle som egentlig ikke er dem. Det blir slitsomt i lengden, og da kommer aggresjon frem. De har en spesiell væremåte blant vennene sine, som ofte er helt annerledes enn for eksempel hjemme med familien. Det samme gjelder voksne folk som prøver å beholde populariteten for harde livet. 

Ja, det er vel akkurat det jeg sier. Og så lenge du selv drev og spilte roller som ikke var deg, så ble ikke du heller likt. Fordi du virket uekte. 

Anonymkode: afe81...45f

[Anonym bruker]

VeslePesle skrev (8 minutter siden):

Jeg er delvis enig med HI. Jeg hadde ikke sagt "mislikt", men heller "ikke populær". Helt fra ungdomsskolen har jeg sett hvor mye de populære måtte strebe etter å bevare fasaden, væremåten og "coolness". Jeg har aldri vært populær, og da var det egentlig bare å være meg selv. Så hadde jeg en periode i voksen alder der jeg ønsket å bli likt av dem jeg måtte omgås privat og på jobb, og det ble bare tull. Etter at jeg traff mannen min, begynte jeg å gi faen, og vips! Plutselig snudde folk den gode siden til meg. I tillegg er det avslappende som bare det - å bare oppføre seg ordentlig, og ellers være seg selv. 

Endelig en som skjønner. 

Du har jo helt rett. Det var bare at når jeg var populær på skolen så skjønte jeg ikke hvor stress det var. Jeg var ikke noe forbilde eller noe sånt altså,men jeg skjønte så godt den diskusjonen som oppsto om forbilder for noen år siden. Det presset og forventninger og skuffelser. Selv om det jeg opplevde ikke kunne sammenlignes på andre måter. Det er mye med samspill og mennesker.

Anonymkode: a5c27...f09

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Ja, det er vel akkurat det jeg sier. Og så lenge du selv drev og spilte roller som ikke var deg, så ble ikke du heller likt. Fordi du virket uekte. 

Anonymkode: afe81...45f

Det er jo sånn at vi alle spiller roller og ulike roller i hverdagen. Det gjør alle sammen det, mer eller mindre. 

Anonymkode: a5c27...f09

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (35 minutter siden):

Nei det er noe med at når folk har sett det verste av deg, så er det null forventinger. Da er alt avslappet uten noe press.

Jeg syns det er litt merkelig at ingen skjønner hva jeg mener her, for jeg tror neppe at jeg er den eneste som tenker som jeg gjør. At ikke flere er dritt lei alt som forventes og presset og den dårlige samvittigheten ved å skuffe folk. Nå tar jeg ikke noe initiativ, og takker nei til alt, så det er jo en mulighet for at de gir opp etterhvert. 

Anonymkode: a5c27...f09

Alle har forventninger til deg uansett hvem de er eller hvordan du vrir på det. Jobben, venner, familie. Hvis du aldri svarer på telefon, så forventer de at du ikke svarer når de ringer. Hvis du aldri takker ja, så forventer de et nei. Det er jo når du har faste mønster at noen forventer noe fra deg. Når man ikke har et fast mønster, så blir man en man ikke aner hva man skal forvente av, og dermed ingen forventninger. Og det handler ikke om å være likt eller mislikt, men å ikke være en som lever etter et fast mønster. 

Anonymkode: d0d18...2e6