Har du peiling på barn? Oppførsel som jeg ikke forstår

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt som er 5 år. Jeg har i tillegg eldre barn, og en del erfaring med å være mamma med andre ord. Men denne skjønne snille gutten kan plutselig bli helt crazy, da mener jeg: få et raserianfall, begynner å løpe i ring, hyle, gråte, hoppe i frustrasjon. Det kan være noe så enkelt som at jeg har funnet frem en bukse han ikke vil gå med, funnet frem bestikk han ikke vil bruke, gjør ikke ting i riktig rekkefølge. Dette er "greit nok", men når dette skjer da ønsker han å bestemme over meg. Han er svært sint og lei seg. Gråter og svetter av frustrasjon og skriker til meg at jeg må snakke på en annen måte, sitte på en annen måte, si andre ting. Osv. Men nesten uansett hvor mye jeg prøver å tilpasse meg han så er det ikke godt nok! 

Hva i alle dager? Og hva gjør jeg? Det er så slitsomt 

Anonymkode: 46b84...762

[Anonym bruker]

Du skal ikke tilpasse deg slik oppførsel, send han på rommet. Be han holde munn, du hører ikke når han skriker og bærer seg.

Anonymkode: 281ca...2fb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Du skal ikke tilpasse deg slik oppførsel, send han på rommet. Be han holde munn, du hører ikke når han skriker og bærer seg.

Anonymkode: 281ca...2fb

Oida.

Anonymkode: 02735...a94

[Pobie]

Du skal selvfølgelig ikke tilpasse deg og prate annerledes eller sitte annerledes eller ellers la han kontrollere deg slik fordi han er rasende og skriker. Du kan si at "jeg forstår at du er frustrert/lei deg/sint pga x, men du bestemmer ikke hvordan jeg prater/sitter/går".

Hvis du ikke kan prate til han fordi han skriker, kan du gå litt unna og la han roe seg før du prøver på nytt. Men ikke straff han for å bli sint. Han skal ha lov til å ha følelser så lenge han ikke ødelegger ting eller skader andre. 

Jeg ville jobbet med å sette navn på følelser, hva han kan gjøre istedenfor å skrike når han blir sint (selvfølgelig utenom når han faktisk er sint). Muligens lag et lite hjørne på stua hvor han kan gå for å roe seg ned. Der kan han ha noen bøker, klistremerker, plakater med følelser, osv. Du kan sitte der med han, eller han kan sitte der til han er rolig nok til å prate uten å skrike. 

 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en gutt som er 5 år. Jeg har i tillegg eldre barn, og en del erfaring med å være mamma med andre ord. Men denne skjønne snille gutten kan plutselig bli helt crazy, da mener jeg: få et raserianfall, begynner å løpe i ring, hyle, gråte, hoppe i frustrasjon. Det kan være noe så enkelt som at jeg har funnet frem en bukse han ikke vil gå med, funnet frem bestikk han ikke vil bruke, gjør ikke ting i riktig rekkefølge. Dette er "greit nok", men når dette skjer da ønsker han å bestemme over meg. Han er svært sint og lei seg. Gråter og svetter av frustrasjon og skriker til meg at jeg må snakke på en annen måte, sitte på en annen måte, si andre ting. Osv. Men nesten uansett hvor mye jeg prøver å tilpasse meg han så er det ikke godt nok! 

Hva i alle dager? Og hva gjør jeg? Det er så slitsomt 

Anonymkode: 46b84...762

Alt dette handler om hvordan DU svarer på denne oppførselen. 

Hvis han klikker over en bukse du har funnet. Da kan du svare. Rolig. :" Vil du ikke ha denne buksen? Kom, jeg blir med deg på rommet så kan du finne en bukse du liker."

Du har funnet fram bestikk. Da kan du si. :"Hvilket bestikk vil du ha? Jeg fant fram dette, fordi jeg trodde du ville like å spise med det. Men du kan bytte til det du vil ha."

Han vil bestemmer mer og mer over sitt liv, ikke bestemme over deg. 

Han er 5 år. Han kan velge mye mer i hverdagen nå. Han bestemmer ikke, han vil ta mer ansvar over sitt eget liv. 

Hva med å se litt på folkom.no. Mange gode tips. 

Trygghetssirkelen kan være kjekt. 

😊

Anonymkode: 1745c...22b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Du skal ikke tilpasse deg slik oppførsel, send han på rommet. Be han holde munn, du hører ikke når han skriker og bærer seg.

Anonymkode: 281ca...2fb

Slutt a. Det der er så 90-tallet. Helt ut, det du sier. 

Anonymkode: 1745c...22b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Slutt a. Det der er så 90-tallet. Helt ut, det du sier. 

Anonymkode: 1745c...22b

Huff da. Ja, oppdragelse er skikkelig dumt.

Anonymkode: 9baab...613

[Anonym bruker]

Unngå "men".

Rådene du får er fine, spesielt fra anonym 22b. Du bør unngå å bruke men fordi det undergraver barnets følelser. Bruk heller "fordi" og slik hjelpe barnet å sette ord på følelsene. Dere kan finne en løsning etterpå. 

"Jeg ser du blir sint, men du bestemmer ikke hvordan jeg skal sitte". Vs "Jeg ser du blir sint fordi det var ikke dette du ønsket og da kan man bli ganske så frustert. Om du vil kan vi finne nytt bestikk sammen? Du kan ikke bestemme hvordan jeg skal sitte. Jeg sitter likevel her sammen med deg. 

Les om emosjonsfokusert ferdighetstrening. Vi har selv brukt det en stund nå på diagnosebarn og søsken uten diagnose. Tro det eller ei, for oss var det som å skru på en bryter og jeg vet om flere som også har hatt god nytte av det. Vi har vært på kurs i regi av ABUP. Håper du finner det hjelpsomt. https://foreldreveilederne.no/om-efst/

 

Anonymkode: b6a6a...9cd

[Anonym bruker]

Takk for mange råd.

Jeg burde presisert i hi at han ØNSKER å bestemme over meg, men det får han ikke lov til. Men det er ufattelig slitsomt. Det går utover søsken og han kan begynne å rasere rommet sitt f.eks. eller rasere andre sitt rom. 

Å oppdra han er som å balansere på en line på hva jeg kan si og gjøre. Jeg har tatt cos kurs, jeg vet jo hva jeg skal si og gjøre. Men det er virkelig ikke lett 

Hi

Anonymkode: 46b84...762

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Alt dette handler om hvordan DU svarer på denne oppførselen. 

Hvis han klikker over en bukse du har funnet. Da kan du svare. Rolig. :" Vil du ikke ha denne buksen? Kom, jeg blir med deg på rommet så kan du finne en bukse du liker."

Du har funnet fram bestikk. Da kan du si. :"Hvilket bestikk vil du ha? Jeg fant fram dette, fordi jeg trodde du ville like å spise med det. Men du kan bytte til det du vil ha."

Han vil bestemmer mer og mer over sitt liv, ikke bestemme over deg. 

Han er 5 år. Han kan velge mye mer i hverdagen nå. Han bestemmer ikke, han vil ta mer ansvar over sitt eget liv. 

Hva med å se litt på folkom.no. Mange gode tips. 

Trygghetssirkelen kan være kjekt. 

😊

Anonymkode: 1745c...22b

Ja, jeg prøver selvsagt dette. Men ingenting hjelper. Han er rasende. Han er ikke som de andre barna mine. Jeg vet ikke mine arme råd 

Anonymkode: 46b84...762

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Ja, jeg prøver selvsagt dette. Men ingenting hjelper. Han er rasende. Han er ikke som de andre barna mine. Jeg vet ikke mine arme råd 

Anonymkode: 46b84...762

Datteren min var slik en periode. Ikke at hun skulle bestemme, men at hun ble så sint at hun gikk helt i vranglås. Det eneste som hjalp var at jeg holdt henne hardt fast og snakket med rolig stemme. Som i en omfavnelse. Hun kjempet mot til hun ikke klarte mer. Da gråt hun og tok mot trøst. Det bød meg mot å bruke ‘tvang’, men det var for å hindre henne i å skade seg selv og ting rundt seg. Det gikk over og nå er hun en veltilpasset voksen med full kontroll på følelsene sine. 
 

Jeg er litt i mot at han skal få bytte bestikk osv. Han kan få velge ting selv der det passer, men noen ganger må ting faktisk bli slik du har bestemt. 

Anonymkode: 11c6a...3eb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Datteren min var slik en periode. Ikke at hun skulle bestemme, men at hun ble så sint at hun gikk helt i vranglås. Det eneste som hjalp var at jeg holdt henne hardt fast og snakket med rolig stemme. Som i en omfavnelse. Hun kjempet mot til hun ikke klarte mer. Da gråt hun og tok mot trøst. Det bød meg mot å bruke ‘tvang’, men det var for å hindre henne i å skade seg selv og ting rundt seg. Det gikk over og nå er hun en veltilpasset voksen med full kontroll på følelsene sine. 
 

Jeg er litt i mot at han skal få bytte bestikk osv. Han kan få velge ting selv der det passer, men noen ganger må ting faktisk bli slik du har bestemt. 

Anonymkode: 11c6a...3eb

Hmm han gutten her er stor og sterk.. tror det blir vanskelig. 

Det er jeg helt enig med deg i, at han ikke skal få bestemme bestikk f.eks.  han må bare godta det jeg bestemmer mener jeg. Men det blir et helsikke 😨🤯som kan vare i 2 timer.

Anonymkode: 46b84...762

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Hmm han gutten her er stor og sterk.. tror det blir vanskelig. 

Det er jeg helt enig med deg i, at han ikke skal få bestemme bestikk f.eks.  han må bare godta det jeg bestemmer mener jeg. Men det blir et helsikke 😨🤯som kan vare i 2 timer.

Anonymkode: 46b84...762

Han er fem år? Du er vel større og sterkere? 

Anonymkode: 11c6a...3eb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Han er fem år? Du er vel større og sterkere? 

Anonymkode: 11c6a...3eb

Jo. Men hvis jeg må holde han fast i 2 timer da blir jeg sliten ! Jeg har virkelig prøvd å holde rundt han, være der. Men da kan det ta som sagt 2 timer. Det er svært utmattende. 

Jeg tviler også på om det er veien å gå

Anonymkode: 46b84...762

[Anonym bruker]

Hva med å ha med på å velge ut klær til neste dag selv (sammen med deg), la ham hjelpe å dekke på (kan du, Per, finne frem bestikk). Så føler han selv at han har noe å si uten at det blir en stor konflikt. Han kan ikke diktere at du skal sitte, gå eller hoppe, men det må dere prate om  «fredstid». 
Han begynner nok å få en følelse av «selvet», og har sterke meininger om hva han vil, da kan du også gi ham litt ansvar. 

Anonymkode: bde18...4e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Hva med å ha med på å velge ut klær til neste dag selv (sammen med deg), la ham hjelpe å dekke på (kan du, Per, finne frem bestikk). Så føler han selv at han har noe å si uten at det blir en stor konflikt. Han kan ikke diktere at du skal sitte, gå eller hoppe, men det må dere prate om  «fredstid». 
Han begynner nok å få en følelse av «selvet», og har sterke meininger om hva han vil, da kan du også gi ham litt ansvar. 

Anonymkode: bde18...4e7

Jeg kan prøve det 🥰

Anonymkode: 46b84...762

[Anonym bruker]

Husker han episodene godt etterpå og er lei seg, eller er han sånn hele tiden nesten? Altså er han vanligvis en helt vanlig og glad gutt, og så kommer disse voldsomme raserianfallene, eller er han sint "hele tiden"?

Anonymkode: ecd32...5cb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Husker han episodene godt etterpå og er lei seg, eller er han sånn hele tiden nesten? Altså er han vanligvis en helt vanlig og glad gutt, og så kommer disse voldsomme raserianfallene, eller er han sint "hele tiden"?

Anonymkode: ecd32...5cb

Han husker ikke det etterpå nei. Han klarer ikke å uttrykke seg eller gjenfortelle. Han er en snill og god gutt, ikke en "sint" gutt. Han kan bli svært frustrert i situasjoner, men får liksom "blackout". Det er klin umulig "å nå inn til han" i situasjoner. Jeg syns det er svært utfordrende. Etter en episode prøver jeg å prate med han, men han klarer ikke å uttrykke seg 🥺 jeg prøver så godt jeg kan. Har du noen råd?

Anonymkode: 46b84...762

[Anonym bruker]

 

Anonymkode: d5485...9db

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Han husker ikke det etterpå nei. Han klarer ikke å uttrykke seg eller gjenfortelle. Han er en snill og god gutt, ikke en "sint" gutt. Han kan bli svært frustrert i situasjoner, men får liksom "blackout". Det er klin umulig "å nå inn til han" i situasjoner. Jeg syns det er svært utfordrende. Etter en episode prøver jeg å prate med han, men han klarer ikke å uttrykke seg 🥺 jeg prøver så godt jeg kan. Har du noen råd?

Anonymkode: 46b84...762

Grunnen til at jeg spurte er fordi jeg kjenner beskrivelsen din igjen fra to av mine fire barn. De fikk også slike ekstreme raserianfall som overhodet ikke passet til personligheten deres ellers og de husket ikke noe etterpå, og var ofte lei seg. 

Nå må jeg understreke at jeg deler min erfaring, dette trenger ikke å være det samme som din gutt har. Da mine ble eldre, begynte de med tics også, ikke de vanligste, i hvert fall ikke eldste, så han var faktisk 11 år før han ble utredet og fikk diagnosen tourettes syndrom. Da spurte de meg spesifikt om raserianfall, og jeg fikk lære at dette er en form for "sinnetics" der barnet mister helt kontroll og etterpå husker lite, det er veldig vanlig ved tourettes. Som sagt, det er jo sikkert ikke det, men jeg hadde jo aldri hørt om det før en gang med eldste, og maaaange brikker falt plutselig på plass da, så derfor nevner jeg det for deg nå. PS, vi har ingen i familiene våre med tourettes, så vi vet ikke helt hvor det kommer fra.

Anonymkode: ecd32...5cb

[Anonym bruker]

Sønnen min var ganske lik. Han har fått diagnose senere da.

Jeg sluttet å finne klær til han. Jeg sa hva han skulle ha på, og han fant klærne selv. Jeg fant ikke frem bestikk eller tallerken til han. Det måtte han finne selv. Han fikk gjøre tingene i rekkefølgen sin selv. Ville han bestemme hvordan jeg skulle gjøre ting, så sa jeg at han gjorde ting på sin måte, og jeg gjorde ting på min måte. Han aksepterte det. Og det ble mindre hyl og skrik

Anonymkode: 18cfa...879

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

 

Anonymkode: d5485...9db

Takk for god link

Anonymkode: 46b84...762

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Grunnen til at jeg spurte er fordi jeg kjenner beskrivelsen din igjen fra to av mine fire barn. De fikk også slike ekstreme raserianfall som overhodet ikke passet til personligheten deres ellers og de husket ikke noe etterpå, og var ofte lei seg. 

Nå må jeg understreke at jeg deler min erfaring, dette trenger ikke å være det samme som din gutt har. Da mine ble eldre, begynte de med tics også, ikke de vanligste, i hvert fall ikke eldste, så han var faktisk 11 år før han ble utredet og fikk diagnosen tourettes syndrom. Da spurte de meg spesifikt om raserianfall, og jeg fikk lære at dette er en form for "sinnetics" der barnet mister helt kontroll og etterpå husker lite, det er veldig vanlig ved tourettes. Som sagt, det er jo sikkert ikke det, men jeg hadde jo aldri hørt om det før en gang med eldste, og maaaange brikker falt plutselig på plass da, så derfor nevner jeg det for deg nå. PS, vi har ingen i familiene våre med tourettes, så vi vet ikke helt hvor det kommer fra.

Anonymkode: ecd32...5cb

Oj. Så interessant. Kan ingenting om tourettes, men ser liksom ikke for meg det. 

Hvordan kan noen plutselig få en sånn diagnose når ingenting andre har det? (Jeg spør fordi jeg er nysgjerrig ❤)

Anonymkode: 46b84...762

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Sønnen min var ganske lik. Han har fått diagnose senere da.

Jeg sluttet å finne klær til han. Jeg sa hva han skulle ha på, og han fant klærne selv. Jeg fant ikke frem bestikk eller tallerken til han. Det måtte han finne selv. Han fikk gjøre tingene i rekkefølgen sin selv. Ville han bestemme hvordan jeg skulle gjøre ting, så sa jeg at han gjorde ting på sin måte, og jeg gjorde ting på min måte. Han aksepterte det. Og det ble mindre hyl og skrik

Anonymkode: 18cfa...879

Hvilken alder begynte du å gjøre dette? Har ditt barn også tourettes? 

Anonymkode: 46b84...762

[Anonym bruker]

Det kan være mange grunner til at barn blir så rigide, diagnoser som adhd, autismespekterforstyrrelser og toutettes selvfølgelig, men det kan også være bare en særhet uten diagnose.

Uansett må barnet lære seg å takle verden rundt dem, ned de særhetene de har.

La barnet velge klær selv, gå sammen til skapet og si at nå trenger du en bukse, en t-skjorte og en genser, kan du velge hvem du vil ha.

Dekke bord har mine barn gjort fra før de begynte på skolen, det har de hjulpet med fra de var 3-4 år gamle. Da kan han selv velge bestikk til seg selv.

La han ha kontroll selv der han kan, og ikke skap flere konflikter enn nødvendig.

Samtidig må han forstå at han ikke kan bestemme alt, at han må innrette seg etter noen regler og at mamma bestemmer over seg selv.

Jeg er tante til en gutt med tourettes, fikk tics veldig sent og derfor ikke riktig diagnose før på ungdomsskolen. Veldig mange rare ting, kunne f.eks spise et pålegg på besøk hos meg, men ikke hjemme. Pålegget smakte rart hjemme, men var godt hos meg. Laget på samme fabrikk, kjøpt i samme butikkjede, men umulig å spise hjemme. Ble også sent renslig, litt angst for egen bæsj og nektet gå på do, det er visst ganske vanlig med diagnosen.

Det er slett ikke sikkert barnet ditt har noen diagnose, men tilrettelegg likevel. Barnet har et problematisk forhold til ting som burde være veldig lett, og trenger hjelp til å håndtere. Han gjør jo ikke disse tingene for å være slem.. 

 

Anonymkode: a8613...3a2