Nei nå ble verden mørk for min del..

[Anonym bruker]

Ja, vet krig og alt det er mørkere. Men for min del, med en alvorlig kreftsyk mor og selv få beskjed om brystkreft var som et lynnedslag. 
Skal til videre undersøkelser 18mai, fikk beskjeden på fredag og er fortsatt i sjokk. 
Var totalt uforberedt på den.. 

Min mor har brystkreft m spredning, oppdaget sent og får nå kun livsforlengende behandling hjemme. 
Så får jeg denne beskjeden og er virkelig totalt satt ut. Har ikke fortalt det til noen enda, min mann og jeg på tur i forbindelse m time på sykehuset. 
Vi er enda i sjokk over at min mor ikke har lenge igjen men at jeg nå har samme type kreft og ikke vet veien videre, makter jeg ikke fortelle barna enda.. 

Nei nå trenger jeg virkelig råd

Anonymkode: 9073c...df5

[Anonym bruker]

Råd har jeg dessverre ikke til deg, men vil du ha, så sender jeg over en laaaang varm klem! ❤️

Anonymkode: bfa8b...a9f

[LillaGorilla♥♥]

Klem til deg ❤️

[Anonym bruker]

Trist å lese. Klem til deg ❤️

Anonymkode: 4b33f...8e9

[Anonym bruker]

Råd har jeg ikke, men all verdens medfølelse! Varme tanker ❤️

Anonymkode: 7fa67...b93

[("ᴥ")trollmor.og.♪♫♫trollunge]

Dette var en tøff beskjed å få... om jeg kan få gi deg et tips så er det å kontakte kreftsykepleier/kreftkoordintor i kommunen din. Da får du og familien mye hjelp til det praktiske i fht kreften. Det hjelper  dessuten å få snakke med noen som har fagkunnskap.

 

Sender deg klem og gode tanker❤

Endret 14. mai 2022 av ("ᴥ")trollmor.og.♪♫♫trollunge

[Anonym bruker]

Uff, all sympati til deg og den tøffe situasjonen du og din mor står i 🥺

Anonymkode: 7e010...39c

[Anonym bruker]

Vet du, HI - nå er det veldig viktig både for din egen del og for din mors del (og for alle nær dere) at både du, din mor og de andre som står dere nær, greier å skille mellom din mors sykdom og din sykdom!

Lettere sagt enn gjort, men det er så viktig!

Min tante hadde samme som din mor, og datteren fikk samtidig en alvorlig kreftdiagnose og heftig behandling. Alle visste at min tante ikke kom til å overleve. Men det ble veldig viktig for både henne og hennes datter å skille mellom mors og datters sykdom - for at de begge to skulle takle den beintøffe perioden de hadde foran seg. Datteren gikk inn i en depresjon og snakket ikke med noen av de nærmeste om sine innerste tanker og frykt, og det holdt på å ødelegge mer for henne enn sykdommen gjorde. Så ta imot hjelp fra f.eks. kreftsykepleier, likemannsstøtte og annen hjelp som måtte finnes i samfunnet rundt deg.

Noe av det som gjorde godt for min tante og datteren, det var at selv om det var samme sykdom så var det oppdaget i ulike stadier. Så det ble et fokus på å gjøre tantes siste tid best mulig etter forholdet. Og så ble det fokusert på at frem til dagen datteren fikk diagnosen, så var hun helt frisk, følte seg frisk - så fokuset ble at hun skulle gå gjennom behandling for å fortsette å være frisk. Det ble et fokus som ble viktig for min tante at alle rundt og datteren hadde, men det ble også viktig for datteren og hennes barn også.

Dette er nå vel ti år siden, og min kusine er fremdeles helt frisk og lever et godt liv, nesten enda bedre enn før.

Så minn deg selv og de rundt deg på at din mors sykdom er hennes sykdom, at du har din sykdomshistorie. Du vet at utsiktene for deg i utgangspunktet er gode, minst 90 % er fremdeles i live fem år etter de fikk brystkreft. Så selv om du skal gjennom en behandling som kanskje kan være tøff (med ikke alle får like sterke reaksjoner heller, jeg kjenner folk som har jobbet mesteparten av brystkreftbehandling, så det er veldig individuelt), så er behandlingen noe du bare skal gjennom for at du skal fortsette å holde deg frisk.

Du vil møte frykt, og den vil nok i perioder bli forsterket fordi din mor er så syk som hun er - snakk med fagfolk og likemenn (kvinner) om dette, få annen hjelp også om du trenger det. Ikke steng det inne. Husk at du skal gå din egen vei, og det er 90 % sjanse for at din historie går bra!

Gjør positive ting sammen med dine nærmeste, gjør ting som gir deg glede i den tøffe tiden som står foran deg - let etter glede og lyspunkt alle steder, og tenk at du hver dag skal kjenne øyeblikk av glede. Og fokuser på alt du skal gjøre videre i livet.

Det blir en veldig spesiell tid fremover for dere, men stå sammen, sett pris på hverandre og ha gode og nære samtaler om hva som er viktigst for dere i hverdagen og i livet. Og hold fokus på de tingene, det som gir glede også i tyngre stunder.

Ta vare på deg selv og dine

Anonymkode: 2606e...b0f

[Anonym bruker]

Veldig fint det dere har skrevet, tusen takk! 
Som du sier, jeg skal fortsette å være frisk❣️ 
Det jeg / vi synes nå er vanskelig, er hvordan vi kan hjelpe barna til å forstå alt dette. Sykdommen til mormoren har gått utrolig fort frem og det har gjort mye med følelser, tanker, engstelse, og alt

Anonymkode: 9073c...df5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Veldig fint det dere har skrevet, tusen takk! 
Som du sier, jeg skal fortsette å være frisk❣️ 
Det jeg / vi synes nå er vanskelig, er hvordan vi kan hjelpe barna til å forstå alt dette. Sykdommen til mormoren har gått utrolig fort frem og det har gjort mye med følelser, tanker, engstelse, og alt

Anonymkode: 9073c...df5

Be om hjelp fra de som skal følge deg opp, de kan også følge opp familien, gjerne sammen med kreftforeningen.

Jeg tenker at overfor barna så går det kanskje an å bruke et argument om alder, ev. om din mor har hatt andre helseproblemer som du ikke har hatt o.l. Ikke alltid barn trenger så mye detaljer, men få frem at selv om både mormor og du har kreft, så er ikke all kreft lik, selv ikke med samme krefttype.

Skal du gjennom x antall cellegiftkurer kan dere f.eks. lage en tråd med like mange treperler som antall cellegiftkurer. La den nederste være størst, så mindre og mindre for hver kule oppover, og den øverste er bitteliten. Den første kuren er alltid mest skremmende for alle, for da vet ingen av dere hvordan du vil reagere. Så når du har tatt den første kuren - klipp bort den store, nederste kulen sammen med barna og kast den bort. Den kan også være et symbol på hvordan dere skal se på kreftkulen din, den blir mindre og mindre for hver cellegiftbehandling du får. Da kan ungene også få litt mer følelse av hvor lenge du skal gå i behandling. Du kan ytterligere forsterke følelsene av de ulike trekulene ved å gjøre den største og nederste svart, den neste mørk brun, så en blå, neste kanskje en lilla, en grønn, en rød, en oransje, en gul og den siste en hvit. Da går fargene fra mørkt og dystert til lyst og lett samtidig som trekulene går fra den nederste store til å bli mindre og mindre til bitte liten.

Snakk med barna om at det kan hende du mister håret (hvis du får en tyde cellegift som gjør at du mister håret), at det ikke er farlig, at det bare er et tegn på at behandlingen gjør det den skal gjøre i kroppen din. La det bli like naturlig at du ev. ikke har hår som det at du ev. bruker parykk eller et sjal. En venninne av meg brukte ikke parykk, men brukte eksklusive sjal, knyttet dem på en elegant måte, plasserte solbriller på toppen - og ingen som ikke visste hun hadde kreft forstod at hun gikk i kreftbehandling. Var til og med flere som begynte å kopiere stilen hennes, fordi de syntes hun var så stilig/kul med de skjerfene. Poenget er, ikke la endringene bli skumle, bare aksepter dem om de kommer, normaliser dem for barna (de kan ofte lettere enn oss voksne akseptere slike endringer), og la det gå litt sport i det å ha et positivt fokus på det og kanskje litt humor også.

Blir du dårlig av ev. cellegiftbehandling, snakk med ungene om det også tilpasset deres alder, at det kan hende du må ha veldig mye fred i noen dager etterpå, at du kan virke veldig syk, men at det igjen bare er medisinene som virker slik mens de gjør det de skal - og hvis nødvendig, presisere at det ikke er det samme som din mor kanskje går gjennom når hun er syk. Det er utfordrende, men dere kan få hjelp til å finne en balanse mellom nok informasjon til ungene uten at det blir for mye. Stol på at dere kjenner ungene deres og vet hva de trenger, og er dere usikre, få hjelp av fagfolk og ev. til barna om de trenger det.

Snakk om at den perioden du får behandling kan bli annerledes enn hva livet deres til nå har vært, men at dere fremdeles er en familie og at du bare må gjennom dette for å holde deg frisk videre, og at selv om dere kanskje ikke kan gjøre alt dere tidligere har gjort hele tiden, så skal dere likevel ha gode stunder sammen - og at det er viktig at dere snakker sammen om det dere føler. Husk å minne dem (og deg selv) på at det også er lov å ha det morsomt, det er lov å le, det er lov å være glad, selv når man er redd og også selv når din mor blir sykere.

Hold på de vennene du og mannen har som du vet er der uansett, de som er stødige, de som tåler både vanskelige tider og greier å se fremover samtidig.

Og midt i alt dette, husk at du og mannen skal være kjærester fremover også, selv når det røyner på. Husk å vise hverandre at dere bryr dere og setter pris på hverandre.

Anonymkode: 2606e...b0f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Be om hjelp fra de som skal følge deg opp, de kan også følge opp familien, gjerne sammen med kreftforeningen.

Jeg tenker at overfor barna så går det kanskje an å bruke et argument om alder, ev. om din mor har hatt andre helseproblemer som du ikke har hatt o.l. Ikke alltid barn trenger så mye detaljer, men få frem at selv om både mormor og du har kreft, så er ikke all kreft lik, selv ikke med samme krefttype.

Skal du gjennom x antall cellegiftkurer kan dere f.eks. lage en tråd med like mange treperler som antall cellegiftkurer. La den nederste være størst, så mindre og mindre for hver kule oppover, og den øverste er bitteliten. Den første kuren er alltid mest skremmende for alle, for da vet ingen av dere hvordan du vil reagere. Så når du har tatt den første kuren - klipp bort den store, nederste kulen sammen med barna og kast den bort. Den kan også være et symbol på hvordan dere skal se på kreftkulen din, den blir mindre og mindre for hver cellegiftbehandling du får. Da kan ungene også få litt mer følelse av hvor lenge du skal gå i behandling. Du kan ytterligere forsterke følelsene av de ulike trekulene ved å gjøre den største og nederste svart, den neste mørk brun, så en blå, neste kanskje en lilla, en grønn, en rød, en oransje, en gul og den siste en hvit. Da går fargene fra mørkt og dystert til lyst og lett samtidig som trekulene går fra den nederste store til å bli mindre og mindre til bitte liten.

Snakk med barna om at det kan hende du mister håret (hvis du får en tyde cellegift som gjør at du mister håret), at det ikke er farlig, at det bare er et tegn på at behandlingen gjør det den skal gjøre i kroppen din. La det bli like naturlig at du ev. ikke har hår som det at du ev. bruker parykk eller et sjal. En venninne av meg brukte ikke parykk, men brukte eksklusive sjal, knyttet dem på en elegant måte, plasserte solbriller på toppen - og ingen som ikke visste hun hadde kreft forstod at hun gikk i kreftbehandling. Var til og med flere som begynte å kopiere stilen hennes, fordi de syntes hun var så stilig/kul med de skjerfene. Poenget er, ikke la endringene bli skumle, bare aksepter dem om de kommer, normaliser dem for barna (de kan ofte lettere enn oss voksne akseptere slike endringer), og la det gå litt sport i det å ha et positivt fokus på det og kanskje litt humor også.

Blir du dårlig av ev. cellegiftbehandling, snakk med ungene om det også tilpasset deres alder, at det kan hende du må ha veldig mye fred i noen dager etterpå, at du kan virke veldig syk, men at det igjen bare er medisinene som virker slik mens de gjør det de skal - og hvis nødvendig, presisere at det ikke er det samme som din mor kanskje går gjennom når hun er syk. Det er utfordrende, men dere kan få hjelp til å finne en balanse mellom nok informasjon til ungene uten at det blir for mye. Stol på at dere kjenner ungene deres og vet hva de trenger, og er dere usikre, få hjelp av fagfolk og ev. til barna om de trenger det.

Snakk om at den perioden du får behandling kan bli annerledes enn hva livet deres til nå har vært, men at dere fremdeles er en familie og at du bare må gjennom dette for å holde deg frisk videre, og at selv om dere kanskje ikke kan gjøre alt dere tidligere har gjort hele tiden, så skal dere likevel ha gode stunder sammen - og at det er viktig at dere snakker sammen om det dere føler. Husk å minne dem (og deg selv) på at det også er lov å ha det morsomt, det er lov å le, det er lov å være glad, selv når man er redd og også selv når din mor blir sykere.

Hold på de vennene du og mannen har som du vet er der uansett, de som er stødige, de som tåler både vanskelige tider og greier å se fremover samtidig.

Og midt i alt dette, husk at du og mannen skal være kjærester fremover også, selv når det røyner på. Husk å vise hverandre at dere bryr dere og setter pris på hverandre.

Anonymkode: 2606e...b0f

Fantastisk skrevet ❤️

Anonymkode: 4b33f...8e9