Jeg er så sliten!! Jeg må bare blåse ut litt

[Anonym bruker]

Lang historie kort; (eller hele historien ble ikke så innmari kort) 

 Livet mitt har vært vanskelig, fra jeg ble født til nå. (Er 37) 
Opplevd MYE grusomt i mitt liv, og jeg har tidvis vært langt langt nede, og da følgelig gått til psykolog og vært tidvis sykemeldt. 
Hadde en knekk i fjor sommer, etter langvarige belastninger på hjemmebane og på jobb. Var sykemeldt en stund, gikk på DPS og trodde jeg hadde kommet meg over det verste nå. Men jeg har ikke det. Dvs, ting bare renner på for meg, det tar liksom aldri slutt. Skal sies at jeg tåler mye, men etter den knekken i fjor sommer har jeg ikke stort mer å gå på før jeg bukker under. Det har vært runder med sykdom i hele høst, et barn som ble innlagt, en mann som ble innlagt, et barn med bruddskade, jeg selv har hatt en skade, covid, influensa etc. Mistet nettopp ett nært familiemedlem, har et barn som må følges opp i psykiatrien, og nå som norge har åpna igjen skal _alt_ skje på skolen. Det er dugnader, foreldremøter, utviklingssamtaler, loppemarked, kakelotteri og you name it...

På jobb står jeg under altfor mye press. Press jeg nok fint kunne håndtert for noen år siden, men som jeg ikke håndterer nå. Jeg har fått ny sjef, en sjef som alltid er på vei ett sted og aldri (og da mener jeg aldri) har ro til å sitte ned og prate. Jeg ønsker ikke fortelle henne inngående om min problematikk, jeg syns det er vanskelig, og hvertfall når hun aldri setter av tid til å prate

Forrige uke var et mareritt. Jeg var alene hjemme med 2 syke barn samtidig som jeg hadde hjemmekontor og et stort forventningspress derfra. Så mistet vi et familiemedlem, samtidig som jeg ble syk og burde vært sengeliggende, og rett og slett tatt vare på meg selv. Men det sier seg selv at ikke går i en sånn situasjon. 
Tok det rolig i helga, samla krefter og var klar til mandag. Kommer på jobb og blir møtt med akkurat samme kaos som jeg forlot det på fredag, ørten forventinger, alle skulle ha en bit av meg. Jeg kom hjem etter endt arbeidsdag, steinsovna på sofaen, våkna etter en time og hadde VONDT i hele kroppen. Den verker! La meg tidlig på mandag, sov i 10 timer, våkna like sliten. Dro på jobb i går, samme stress og kaos, kom hjem, orka ingenting. La meg tidlig i går, sto opp til hjemmekontor idag kl 8 og bare grein. Jeg våkna og grein. Jeg er så gjennomsyra sliten at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne! 

Hva pokker skal jeg gjøre? Jeg har konfirmasjon til helga, det er 17.mai rett rundt hjørnet (som vi arrangerer) det er begravelse, det er barn som skal på leirskole, det er deadlines på jobb. Hadde jeg ikke vært sykemeldt frem til april hadde jeg ikke vært i tvil, men jeg kan ikke drive å være borte fra jobb heller
Må man bare bytte jobb?? Snakke med sjefen om andre arbeidsoppgaver? (jeg har mye ansvar og det er kun jeg som har det) 

Anonymkode: 39086...ea3

[Anonym bruker]

Noen må stå i mer enn andre,  det ser ut til at du (og jeg) er blant de som har for mye å stri med. Du kan vurdere å ta ut en sykmelding før du går på en kraftig smell og ikke klarer å få tilbake den energien du en gang hadde. Husk å ta vare på deg selv.

Anonymkode: ac299...ee6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Noen må stå i mer enn andre,  det ser ut til at du (og jeg) er blant de som har for mye å stri med. Du kan vurdere å ta ut en sykmelding før du går på en kraftig smell og ikke klarer å få tilbake den energien du en gang hadde. Husk å ta vare på deg selv.

Anonymkode: ac299...ee6

Det var det som skjedde i fjor sommer. Jeg gikk på en smell og kom meg ikke på beina før i april (var 100% sykemeldt i 2 mnd for så å øke gradvis). Jeg har ikke blitt helt der jeg en gang var og jeg må jobbe med at jeg kanskje ikke blir det på lange lange tider, og jeg føler jeg svikter jobben ved å skulle bil sykemeldt på nytt nå. Selvom jeg hadde gitt akkurat samme råd til andre i samme situasjon... 
Jeg fikk en telefon fra sjefen nå og det knyter seg i hele meg. Kroppen sitrer, jeg blir kvalm, hue blir vakum og alt er bare grusomt. Jeg VIL jobbe, men jeg klarer åpenbart ikke de oppgavene jeg har nå

Anonymkode: 39086...ea3

[Ekspatt]

Jeg vil anbefale deg å se på det du kan gjøre noe med, og det du ikke kan gjøre noe med. Samtidig bør du også tenke på hva som er viktigst for deg på kort og lang sikt, og hva som er ditt reelle ansvar. Jobben for eksempel, er det en leder som har ansvar for, men det er ingen overordnet som kommer inn og tar ansvar for konfirmasjonen dere skal ha til helgen.

Man skal selvfølgelig ta jobben seriøst, og man har ansvar der, men jeg får ikke inntrykk av at du tar lett på jobben eller sluntrer unna, så du bør anvende det samme på seg selv som du skriver at du ville anbefalt andre; å ta en pause. I din situasjon ville jeg startet med en tur til legen. At du blir utbrent, om du ikke er det allerede, er ingen tjent med.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ekspatt skrev (9 minutter siden):

Jeg vil anbefale deg å se på det du kan gjøre noe med, og det du ikke kan gjøre noe med. Samtidig bør du også tenke på hva som er viktigst for deg på kort og lang sikt, og hva som er ditt reelle ansvar. Jobben for eksempel, er det en leder som har ansvar for, men det er ingen overordnet som kommer inn og tar ansvar for konfirmasjonen dere skal ha til helgen.

Man skal selvfølgelig ta jobben seriøst, og man har ansvar der, men jeg får ikke inntrykk av at du tar lett på jobben eller sluntrer unna, så du bør anvende det samme på seg selv som du skriver at du ville anbefalt andre; å ta en pause. I din situasjon ville jeg startet med en tur til legen. At du blir utbrent, om du ikke er det allerede, er ingen tjent med.

Lykke til!

Jeg er nok utbrent, men på bedringens vei…? Eller var, hvertfall. Fikk 4 diagnoser på dps så noe er det jo 

I forhold til jobb er jo problemet at jeg ikke ønsker å detaljforklare hvorfor det er vanskelig. Litt fordi jeg syns det er flaut å ikke klare, og litt fordi jeg føler jeg må grave i så mye for skikkelig å forklare hva som er problemet. Om det gir mening…

Det eneste stresset jeg selv skaper nå er konfirmasjon, og der har jeg lagt lista lavt. Men ting bare popper opp rundt meg hele tiden  

Anonymkode: 39086...ea3

[Ekspatt]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er nok utbrent, men på bedringens vei…? Eller var, hvertfall. Fikk 4 diagnoser på dps så noe er det jo 

I forhold til jobb er jo problemet at jeg ikke ønsker å detaljforklare hvorfor det er vanskelig. Litt fordi jeg syns det er flaut å ikke klare, og litt fordi jeg føler jeg må grave i så mye for skikkelig å forklare hva som er problemet. Om det gir mening…

Det eneste stresset jeg selv skaper nå er konfirmasjon, og der har jeg lagt lista lavt. Men ting bare popper opp rundt meg hele tiden  

Anonymkode: 39086...ea3

Du trenger heldigvis ikke forklare noe til jobben. I alle fall ikke før NAV kommer på banen etter flere uker for å vurdere om det er noe du kan gjøre, og selv da vil fokuset være på hva som kan tilpasses, og ikke på historien du har. Jeg skjønner godt at det er vanskelig å skulle snakke om med en sjef som knapt har noe tid til noen. Bare husk at den du skal snakke med, er legen din. Kanskje jeg misforstod, og du mener det er vanskelig å detaljforklare for legen?

Hvis du kan, prøver du å fokusere på konfirmasjonen som er til helgen. Det som popper opp rundt deg i mellomtiden, det får bare vente. Synes du det er praktisk å bruke lister, for eksempel? Lage deg en oversikt, hake av når det er gjort? Det kan gjøre det lettere å fokusere på kort sikt, samtidig som du gir deg selv den pausen du trenger på lang sikt.

[Anonym bruker]

Ekspatt skrev (11 minutter siden):

Du trenger heldigvis ikke forklare noe til jobben. I alle fall ikke før NAV kommer på banen etter flere uker for å vurdere om det er noe du kan gjøre, og selv da vil fokuset være på hva som kan tilpasses, og ikke på historien du har. Jeg skjønner godt at det er vanskelig å skulle snakke om med en sjef som knapt har noe tid til noen. Bare husk at den du skal snakke med, er legen din. Kanskje jeg misforstod, og du mener det er vanskelig å detaljforklare for legen?

Hvis du kan, prøver du å fokusere på konfirmasjonen som er til helgen. Det som popper opp rundt deg i mellomtiden, det får bare vente. Synes du det er praktisk å bruke lister, for eksempel? Lage deg en oversikt, hake av når det er gjort? Det kan gjøre det lettere å fokusere på kort sikt, samtidig som du gir deg selv den pausen du trenger på lang sikt.

Jeg har en leder som betaler lønna mi og en annen som jeg jobber for. Hun som betaler lønna mi vet om hele historien, hun vet at livet mitt har vært tungt og hun har vært der de 12 årene jeg har vært ansatt med opp og nedturer. Men hun jeg jobber for nå er et surrehue, ny i jobben, trenger meg til aboslutt alt, og later ikke til å være fryktelig sympatisk. F.eks ble jeg skikkelig dårlig på jobb, med høy feber og vondt overalt. Hun ba meg dra hjem, ta hjemmekontor og bli frisk. I samme moment innkalte hun meg til møte "om en halvtime" så jeg fikk jo aldri reist hjem tidlig. Dro hjem etter halvannen time overtid, og viste seg at jeg hadde covid. Lå strak i 5 dager og kunne ikke gjøre noe. Hun lurte på hvorfor jeg ikke hadde sjekket mail...

Jeg skal prøve å fokusere på konfirmasjonen, den er heldigvis under kontroll Er bare følesen av at alt føles så uholbart som spiser meg litt opp nå. Jeg vet jo egentlig hva jeg må gjøre, jeg har jo gått til behandling og blitt opplært! Men det er vanskelig i en travel hverdag

Anonymkode: 39086...ea3